Ari Asters første langfilm har fått mye oppmerksomhet etter midnattspremieren på Sundance Film Festival, og er en av favorittene under årets Oslo Pix. Historien om Graham-familiens forfall er smart skrevet, og formidlet med et modent og samtidig sprakende kreativt filmspråk.
Men viktigst av alt: den er faktisk skummel.
Døden til bestemor Ellen Graham tvinger familien til å ta et oppgjør med hennes mørke fortid. Etterhvert som marerittaktige hendelser inntreffer blir de mer og mer besatt av å unnslippe hennes arv. Men jo mer de stritter i mot, desto mer nådeløse blir konsekvensene.
Levebrødet til moren Annie Graham (Toni Collette) er å modellere scener fra livet sitt. Åpningssekvensen i én lang tagning presenterer dukkehus-modellene i verkstedet hennes, for så å zoome inn i det som forestiller deres eget hus, og hinter om en handling som foregår på et slags metanivå. Videre følger en tour de force i menneskets maktesløshet i møte med både biologien og det overnaturlige.
Les også: Danske «Team Hurricane» tar for seg radikale tenåringsjenter og deres intense utforsking av følelser
Familien prøver å gi ondskapen mening gjennom en spiritistisk logikk. I Ellens kiste finner Annie en okkult bok om døde sjeler, og leser fragmenter av profetier i panikk. Denne virkelighetsforståelsen er like forvirrende fortalt som den er kaotisk når den manifesterer seg i livene deres. Karakterene prøver å forstå hva som foregår, før det motsatte av hva de hadde regnet med skjer. Åndene er umulige å forutsi eller kontrollere, til det punktet at det nesten virker som de befinner seg utenfor filmskaperens kontroll. Til slutt er det bare meningsløs ødeleggelse.
I utgangspunktet føles Hereditary ut som et veldreid drama fremfor en skrekkfilm. Det er ikke før handlingen er godt etablert at sjangerelementene trenger seg på, og rokker ved virkelighetsoppfatningen til både karakterer og seere. Den besatte moren, det merkelige barnet og det hjemsøkte huset føles ikke som snarveier, men som fullstendig organiske deler av filmens univers.
Det er som om sjangertrekkene er noe en overmakt angriper karakterene med. Til slutt er de brutt ned fullstendig og er bare et skall av sitt tidligere jeg.
Les også: «DRIB»-regissør Kristoffer Borglis nye kortfilm har løsningen på ditt eksistensielle sammenbrudd
Filmens tone er konstant pirrende, og tar seg god tid til å dvele ved handlingens mange mysterier. Den eksperimentelle saksofonisten Colin Stetson bidrar med et sinnssykt soundtrack, fullt av droner og forstyrrende effekter. Musikken er like sofistikert som resten av håndverket, og bidrar til at filmen alltid føles original, uansett hvor vulgær den er.
Hereditary jobber hele tiden med å viske ut grensene mellom psykiske lidelser, mareritt og overnaturlige fenomener. Uansett hvor mye absurd jævelskap som inntreffer fortsetter den å være uforutsigbar. Likevel er Aster sparsommelig med skvettescener (gode nyheter for dere som føler dere for gode får sånt). Den er en grøsser i ordets rette forstand, og klarer å gjenskape nøyaktig den samme lammelsen som når du i halvsøvne tror det står en person ved sengekanten din.
Hereditary vises på Oslo Pix fredag 8. juni kl. 22:30 på Saga og søndag kl. 20:00 på Klingenberg.
The post Anmeldelse: «Hereditary» er kanskje årets skumleste film appeared first on NATT&DAG.