Image may be NSFW.
Clik here to view.
Lenge har musikeren levd under musikkanmelderens pisk. Men hvem passer på purken? Hvem klipper frisøren? Jeg føler det er på tide med et rollebytte. Men hva er egentlig musikeren kvalifisert til å anmelde? Og er det egentlig noe ved anmelderen som er interessant å anmelde i det hele tatt?
Jeg har bestemt meg for å anmelde én av anmeldernes største prestasjoner under årets By:Larm, nemlig vedkommendes nachspiel.
Gaffa-anmelder Geir Magne Staurland, mindre kjent som Fenomenet Gaffa-Geir, er kanskje mest aktuell med sin totalslakt av Fanny Andersens konsert på Sentrum Scene under By:Larm. Han fikk også oppmerksomhet da han trillet en kjedelig 4-er til Highasakite i 2016 og da han påførte Sløtface deres verste live-anmeldelse noensinne i 2014 (no hard feelings). Ellers kan man trekke frem at han er en hyggelig ung mann og langt ifra så pompøs som anmeldelsene hans kanskje ville tilsi.
Min egen oppskrift på et godt nachspiel består av:
1. Feststemte gjester 2. Et passende lokale 3. Ymse alkohol 4. Passende musikk
Jeg ankom Geirs kjellerleilighet, natt til søndag i halv tre-tiden sammen med en god blanding musikere, studenter, bransjetyper og -typetter. Atmosfæren var varm og imøtekommende i det usannsynlig store studentkollektivet. Fysiske forhold som romtemperatur og luftfuktighet var upåklagelig i leiligheten på Kampen – helt på sin plass ettersom den var flere kilometer fra hvor siste konsert fant sted.
Etter det som kjentes ut som en lang reise, var den store flokken omsider på plass på Geirs rotete kjellergulv. Førsteinntrykket av stua, som var dekorert av en snurrende diskokule midt i rommet, en handlekurv full av panteflasker, og trafikkskilt på veggene, latet til å bekrefte det vi alle hadde håpet på: dette var By:larms beste nachspiel, som Geir ydmykt hadde omtalt det som.
Clik here to view.
Lasse Lokøy, bassist i Sløtface. Foto: privat
Gaffa-Geir tok seg vann over hodet
Til nå virket det til at Geir fulgte oppskriften til punkt og prikke. Den planlagte Spotify-listen virket lovende, og musikkanlegget var stort. Likevel insisterte Geir på å holde volumet så lavt at man ikke kunne legge merke til musikken med mindre man stod innenfor en to meters radius fra nærmeste høyttaler. Om lyden ble høyere risikerte han naboklager. At et lengre nachspiel med lav musikk er bedre enn et høylytt og kort et, er gjerne et konservativt resonnement, men ikke av den grunn et dårlig et.
Jeg skal ikke legge skjul på at spennet mellom kveldens nachspieldeltagere var vidt, både i form av alder, virke og nasjonalitet. Det kom derfor som en selvfølge at også alkoholbehovet var varierende. En sliten musiker som akkurat hadde fullført konsert var gjerne på utkikk etter noe forfriskende, som for eksempel en gin og tonic eller kaffe med Bailey’s, mens våre britiske venner hadde satt størst pris på en Guinness eller whiskey. Studentene tok selvsagt til takke med hva som helst. Heldigvis var fellesnevneren for alle grupper ØL. Men etter å ha sett over hyllen i stuen, under kjøkkenbenken og i kjøleskapet, kunne en allerede ane at Gaffa-Geir hadde tatt seg vann over hodet.
Les også: Kebabsjapper kan få lov til å holde døgnåpent: – Wow, gratulerer til oss!
Det var knapt med øl i starten, og den humle- og maltbaserte drikken var etter kort tid fraværende på By:larms beste nachspiel. Det var heller ingen av de 40 gjestene som hadde tatt med seg nok til å dele med de resterende, som ikke visste helt hva de skulle ta seg til. Man må få lov til å spørre seg selv: Hva var det Geir egentlig hadde tenkt at skulle skje? Var dette rett og slett en total svikt i hans evne til å planlegge, eller var invitasjonen til «By:larms beste nach» ment å være ironisk, eller enda verre, alkoholfritt? Ja, var kveldens gjester offer for Geirs snodige sadisme?
Som en kebab uten dressing
Samtalene som befant seg i lokalet var i og for seg varierte og interessante nok, men hva hjelper det når man er fastbundet til en stagnerende rus? Hjelper egentlig noe som helst på nach når en ikke er «in the zone»? Utover kvelden begynte alkoholtørken for alvor å slå inn, og flere og flere som tidligere hadde vært promillemessig godt utrustet begynte nå å føle seg både trøtte og slitne. Artist og festløve Sondre Justad var én av dem som dro hjem tidlig av nettopp slike grunner. Hadde vi bare fått én shot, det kunne vært av hva som helst, ja – AV HVA SOM FAEN HELST – hadde kvelden kanskje vært reddet. Det var selvsagt unntak, og ja, det var forekomster av spy både innenfor og utenfor toalettet, samt andre fylle-fanterier. Men for majoriteten var disse hendelsene et titteskapsteater, og på ingen måte noe vi tok del i, selv om vi skulle ønske det. Og så lenge kjøleskapet forble tomt, ville det ikke forandre seg.
Jeg tok meg selv i å tenke «burde ikke Geir si noe»? Men Geir var mer opptatt av å snakke om fjernkontrollene som var spikret fast til veggen enn å innrømme en av by:larms største tabber.
Da klokken nærmet seg halv fem ga Geir beskjed til nachspillistene at vi måtte forlate leiligheten fordi romkameratene hans ville sove. Jeg syntes det var uproblematisk å forlate Alkohol-Sahara på dette tidspunktet, men tenker i etterkant at det var kanskje litt tidlig, særlig til «By:larms beste nach» å være. Etter å ha sett Geirs opptreden den natten var jeg helt ærlig ikke overrasket over at det var slik kvelden endte.
Geir skal ha ros for nachets størrelse (det var jo tross alt over 40 mennesker der) og for den sjarmerende vibben som den lave musikken og det merkelige dekoren skapte. Selv om han egentlig ikke kan ta hele æren for noen av delene. Han får ris for total manglende planlegging, som førte til alkoholmangel – og som igjen drepte utgangspunktets gode atmosfære. Det er flere ingredienser fra nach-oppskriften som er til stede hos Geir, men når man mangler øl, blir det som en kebab uten dressing. Det er tørt, kjedelig og vondt å svelge.
The post Musiker om musikkanmelders Bylarm-nach: – Som en kebab uten dressing appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.