Image may be NSFW.
Clik here to view.
Et udefinert objekt fra himmelen treffer et fyrtårn, og danner et område innenfor en skimrende vegg. Området utvider seg for hver dag som går, i takt med den voksende fortvilelsen til myndighetene. Etter en rekke mislykkede militære operasjoner sender de inn en gruppe forskere for å finne ut av hva som befinner seg i kjernen av «The Shimmer».
Lena (Natalie Portman) og resten av den noe tilfeldig sammensatte gruppen forskere innser at «The Shimmer» er en slags naturens Shenzhen, en genetisk open source, et sted der arter samarbeider og muteres til det ugjenkjennelige. Dramatikken utspiller seg på flere plan, på det mikrobiologiske, personlige og det kosmiske.
Annihilation har mange likheter med Arrival (2016), spesielt fascinasjonen for det som finnes utenfor menneskets fatteevne. Annihilation skaper et uforståelig univers, stiller spørsmål, og etterlater deg med storslått, sanselig innsikt fremfor å gi deg konkrete svar. Mystikken er engasjerende fra start til slutt, men distraheres av en viss mengde platthet.
Les også: Netflix´«Flint Town» er «Nattpatruljen» på TVNorge — bare tristere og med ordentlig kriminalitet
Annihilations tydeligste problem er de flate karakterene. Den eneste bakgrunnsinformasjonen man får om ekspedisjonsmedlemmene er et par replikker om at de har en fortid de har vansker med å forholde seg til. De er alle på sin måte forlatte sjeler, men historiene utvikles aldri til noen konkrete karaktertrekk. Man kunne tolket karakterene som rene representanter for idéer fremfor tredimensjonale mennesker, som i (den selvsagte inspirasjonskilden) Tarkovskys Stalker, men nei. Det er ikke mye som skiller dem fra hverandre, verken i personlighetstrekkene eller observasjonene de gjør av omgivelsene.
Det oppstår friksjon når Lena ønsker å skjule at mannen hennes har vært i sonen før henne, men det er ikke nok til å vekke karakteren til live. Jennifer Jason Leigh spiller godt resignert og mystisk, men skjuler ingenting. De tre andre karakterene er lette å glemme, inkludert «vår egen» Tuva Novotny.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Annihilation har et distinkt utseende. Den fargerike, flytende veggen av utenomjordisk materiale er alltid tilstede i bildet. CGIen fungerer ofte godt sammen med de kule, fysiske spesialeffektene, men gir i enkelte scener gir sterkere assosiasjoner til en cutscene fra et videospill enn en spillefilm. Det er i klimakset dette designet gjør sterkest inntrykk, som en abstrakt livsform satt til industriell elektronisk musikk.
Mye av omtalen rundt Alex Garlands siste film går ut på å stille seg uforstående til hvorfor den ikke nådde frem til norske kinolerret. Tilbakemeldinger fra testvisninger om at den kanskje kom til å bli for intellektuelt utfordrende for den store, dumme, massen førte til konflikter mellom produsenter, og at den til slutt ble solgt rett til Netflix.
Les også: «Lady Bird» er en utrolig velspilt coming of age-perle
Situasjonens utfall tyder mer på fundamentalt dårlige personlige forhold innad i produksjonen enn filmens intellektuelle nivå. De vitenskapelige refleksjonene er forenklet, og er ikke vanskelige å lese som metaforer. Arrival kom fra samme produksjonsselskap (og er dessuten svært intellektuell), så det er vanskelig å forestille seg at mottagelsen skulle vært radikalt annerledes for Annihilation.
Selvfølgelig hadde den fortjent å bli vist på kino. Det er få filmer som ikke gjør seg bedre på stor skjerm. Formatet gjør definitivt at den oppfattes tregere, da følelsen av miljøet ikke blir oppslukende nok. Men et mesterverk er den uansett ikke.
Annihilation kan streames på Netflix nå.
The post «Annihilation» er tankevekkende og storslagen, men ikke et mesterverk appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.