I den nye Netflix-dokumentarserien «First Team: Juventus» får vi være flue på veggen i Italias største fotballklubb.
Det eneste vi lærer av det er noe de fleste av oss har mistenkt lenge: at det er uutholdelig kjedelig og ikke minst nokså intetsigende å være en flue.
LES OGSÅ: «Hvite gutter» balanserer på en hårfin grense mellom å være rart og direkte uforståelig
De siste årene har «Bli med på innsiden av (idrettsklubb)» blitt et kjent konsept for dokumentarer for folk som liker idrett, men hater dokumentarer som vil noe mer enn å være underholdning.
Den som har orket har kunnet «bli med på innsiden» av Mjøndalen IF i Alle gutta (TV2), Rosenborg i Ingen banker RBK (MAX), det danske fotballandslaget i Vi er landsholdet — fra drenge til mænd (DR) — og ikke minst sett noe av det sykeste innen flue-på-idrettsklubb-veggen-formatet i eminente Last Chance U (Netflix).
Unik tilgang er ikke lenger så unikt, med andre ord.
Nå får vi «endelig» muligheten til å bli med på innsiden av den største fotballklubben i Italia, Juventus, gjennom seks 40-minutter lange episoder. Interessant? Ikke så veldig. Severdig? Strengt tatt ikke.
En dokumentar er best når den *trekker pusten* skildrer mennesket slik det er: hjelpesløst og ufullkomment.
Å tape en fotballkamp gjør deg ikke ufullkommen — det gjør deg til en voksen mann som en er sur fordi han taper en fotballkamp. Det er ærlig sak det altså — og livet som fotballspiller i verdensklasse er nok ikke enkelt. Og hvem er egentlig disse GALE menneskene som ofrer alt for Å Spille Fotball Hver Dag?
LES OGSÅ: SMIL&GIFT møter Per Ciljan Skjelbred
Det vet «fåglarne» — Men det gjør de ikke fordi de har sett «First Team: Juventus». Til det er dokumentarserien alt for overfladisk.
Og synd er det. For få ufullkommne mennesker har aldri vært Juventus F.C sitt problem. Her settes menneskelig feilbarighet på spissen. Mellom triumfer og trofeer har dopingskandaler, korrupsjon og generell snusk nærmest vært normalen hos i Bianconeri. Senest i september ble klubbpresidenten utestengt av det italienske fotballforbundet for å ha bidratt til ulovlig svartebørshandel av billetter.
I Juventus leves livet i alle dets fasetter. Fra skurk til helt. Men det hopper dokumentaren hopper glatt over.
LES OGSÅ: Italia vil bedras
Når serien tar pause fra overfladiske intervju med klubblegender som sier at «ja, det er mye press å være Juventus-spiller», langdryge bruddstykke-baserte oppsummeringer av kamper og sakte-film-shots fra treningsfeltet, forsøker den å komme under huden på spillerne.
Riktignok halvhjertet — at best.
Når spissen Gonzalo Higauin (som har skjegg) forteller oss at han «liker skjegget sitt, og prøver å ta vare på det» føles det ikke som vi har fått vite en dyrebar hemmelighet, akkurat.
Senere avslører han at han er «glad i familien».
Så bra, da!
Med fare for å være fordumsfull: til å være en TV-serie om en italiensk klubb er det skuffende få følelser i sving. Hvor er tårene? Skuffelsene? Sinneutbruddene?
I serien fremstår Juventus som en harmonisk gjeng unggutter som prøver å vinne fotballkamper, og ikke mye mer.
Alle som selv har vært litt engasjert i fotball, vet at sporten er alt annet enn en følelsesløs affære. Tvert imot er fotball for de fleste av oss en følelsesmessig berg-og-dal-bane, og om du sier at fotball viser livet på sitt reneste og ekteste vil jeg nok le av deg — men ikke være helt uenig.
I en tid der toppklubbene i fotballen fjerner seg lenger og lenger fra både fans og menigmann til fordel for utilslørt griskhet og kapitalisme er «First Team: Juventus» og lignende serier muligens forsøk på å la fansen føle sårt tiltrengt tilhørighet til spillere og klubb.
Men hvis det er målet må de gjøre bedre.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene, som slippes samtidig på Netflix den 16. februar.
The post Dokuserien «First Team: Juventus» er bra — hvis du liker å ikke føle noen ting appeared first on NATT&DAG.