Sommer, Italia, måltider utendørs, sigaretter, ferskpresset juice, gamle bøker, klassisk musikk, nattbad, indiepop, ligge i gresset, tiltalende kropper, sex. Call Me by Your Name er et paradis der ingen form for kjærlighet er stigmatisert.
En liberal, intellektuell og flerspråklig familie tilbringer ferien ved sitt sommerhus. I forbindelse med farens arkeologiske forskning får de besøk av hans medarbeider, Oliver (Armie Hammer). Sønnen Elio (Timothée Chalamet), fatter fort interesse for den tiltalende akademikeren.
Ved siden av å være en av årets store Oscar-favoritter ser Call Me by Your Name ut som en erketypisk Cannes-film. Den observerende kamerastilen likner mye av arbeidet til samtidens romantiske, vesteuropeiske realister, som Mia Hansen-Løve, Abdellatif Kechiche og Dardenne-brødrene. Den skiller seg ut ved å skildre den bekymringsløse sommeridyllen uten bismak, og skaper en boble der instinktive lyster ikke trenger å vike for fremtidens konsekvenser. På godt og vondt.
Etterhvert som filmen strekker seg mot to timer begynner man å lure på hva karakterene selv investerer i historien.
Karakterene omgir seg med eksistensiell litteratur, historie og kunst, men lykkes tilsynelatende å opprettholde en nærmest konfliktløs livsstil. Seksuell utforskning kan selvsagt være problematisk nok i seg selv, men hvor berørt Elios er av sin usikkerhet fremstår begrenset. Filmens mangel på friksjon gjør den noe stillestående.
Selv om Call Me by Your Name stort sett holder seg innenfor den komfortable delen av følelsesspekteret klarer Timothée Chalamet å puste filmen full av liv i sin rolle som søkende tenåring. Møtet mellom latskapen og rastløsheten gjør ham uforutsigbar, og utviklingen hans gripende. Elios føles til tider virkeligere enn virkeligheten.
Kanskje målet til regissør Luca Guadagnino er å skape et drømmeunivers, slik han selv skulle ønske verden tok imot alle homofile. Det er i så fall en vakker tanke. I scenen der faren til Elio deler sine erfaringer om sitt forgjengelige kjærlighetsliv er det i hvert fall umulig å ikke se Guadagnino selv i samtale med sitt yngre jeg.
Call Me by Your Name er som en lang sommerferie. I starten veldig nice, men preges etterhvert av en overhengende kjedsomhet. Hvor mye dette svekker seeropplevelsen kommer an på hvor komfortabel du er med lange, rolige, tomme dager.
Call Me by Your Name har norgespremiere 26. januar.
The post «Call Me by Your Name» er en friksjonsfri fest for sansene appeared first on NATT&DAG.