Tryllethriller med skyhøy popcornfaktor.
De småkriminelle magikerne Daniel (Eisenberg), Merritt (Harrelson), Jack (Franco) og Henley (Fisher) samles av en ukjent oppdragsgiver som kommuniserer via tarotkort og hologrammer. Ett år senere er de viden kjent som “The four horsemen”, en supergruppe illusjonister som kan rane en bank i Frankrike fra en fullsatt sal i Las Vegas. FBI-etterforsker Rhodes (Ruffalo) settes på saken, men selv med hjelp fra Interpol-etterforskeren Alma (Laurent) og Thaddeus (Freeman), en profesjonell avslører av trylletriks, oppleves det problematisk å bevisføre storforbrytelsene, da FBIs reglementer ikke tillater fengsling på bakgrunn av forsettlig tryllekunst.
Med Now You See Me går regissør Louis Leterrier (The Transporter, Clash of the Titans) noe utenfor vante landskaper av generisk, hjernedød action og byr på en oppfinnsom og underholdende heistfilm som med selvsikker og engasjerende historiefortelling slekter på filmer som Ocean’s Eleven og Smokin’ Aces, ikke minst med imponerende effektiv etablering av karakterer.“The closer you look, the less you’ll see”, sier Daniel Atlas i filmens første scene, nærmest et manifest for tilskueropplevelsen. Selv erfarne kinogjengere vil kunne oppleve å bli kastet fra gjetning til gjetning på hvordan det hele henger sammen - og slite med å knekke koden.
Leterrier har fått velge fra øverste Hollywood-hylle, og gjort en fordelaktig typecasting av skuespillere som uanstrengt bekler sine roller. Spesielt nevneverdig er Eisenberg (frisert som Mark Wahlberg anno Boogie Nights), som nyttegjør seg av hele sitt arsenal av sjarmerende arroganse i rollen som Daniel, et ekko av Clooneys Danny Ocean.
Filmen har dødpunkter i andre akt, hvor spesielt den oppkonstruerte romansen mellom Ruffalos Dylan og Laurénts Alma er smertefull. Showene til “The four horsemen” er og blir høydepunktene, og når vi endelig returnerer til scenen og show nummer to, returnerer engasjementet. Kameraet kransveiper som om det var Eurovision, Brian Tylers majestetiske toner forvandler oss til barn på sirkus og hvaffaen-faktoren fra tryllekunstnerfilmer som The Prestige er i høyeste grad til stede. Når vi senere også får en idérik nevekamp med påfølgende biljakt, er dødpunktene glemt.
Det er vanskelig ikke å kjenne på et gnagende ubehag ved synet av hvor stor påvirkningsmakt som ligger i underholdning, og hvordan ekstasen råder i et publikum det regner penger over. Now You See Me er imidlertid ikke et verk som en bærer med seg i mange kvartalene etter kinobesøket for å reflektere over samfunnskritikken. Filmens største tryllekunst er heller at den senker deg til bunns i ei bøtte popcorn, slik at du etter to timer ikke burde ha problemer med å besvare Almas spørsmål:
“Do you feel exploited, or did you have a tiny bit of fun?”