Dommedagsprofetiene og analysene var mange da Donald Trump ga Steve Bannon jobben som White House Chief Strategist. Bannon ble i pressens mange profiler beskrevet som ond, rasistisk, kvinnefiendtlig og som hjernen bak Trumps reaksjonære politikk. Likevel varte ikke Bannons karriere i det Hvite Hus lenge, og allerede etter omtrent syv måneder ble Bannon vist døra. En erstatter er fremdeles ikke ansatt.
Bannon er igjen aktuell i den stadig eskalerende mediastormen rundt Trumps forbindelser til Russland. Bannon blir i den nye boka Fire and Fury: Inside the Trump White House blant annet sitert på at møtet mellom russerne og Donald Trump jr. var «forrædersk» og «upratiotisk».
Bannon er tilbake i den ekstreme nettavisen Breitbart og har forsvunnet litt fra norske medier. Men hvem er han egentlig? For å finne ut hvem Steve Bannon egentlig er, må vi kanskje se til hans karriere som regissør, manusforfatter og produsent.
Titus (1999)
Produsert av Bannon. Han skrev også et eget, uprodusert manus med samme navn.
Rotten Tomatoes: 66%
Titus Andronicus er Shakespeares første tragedie. Grunnstrukturen er som i en moderne rape/revenge sjangerfilm: Etter å ha kommet tilbake fra kriger i nord blir generalen Titus (Anthony Hopkins) utnevnt til keiser i Roma. Men som resultat av noen plottnødvendige komplikasjoner blir Titus’ sønner drept og hans datter voldtatt og lemlestet. Selv blir han lurt til å kutte av sin egen venstrearm. Som man kan forvente fører dette til en betydelig grad av hevnlyst. Titus går møysommelig til verks og avliver keiseren, hans kone, hans sønner, kompanjonger og hoff på måter som skal påføre maksimal mengde smerte, frykt i dødsøyeblikket og publikumsvennlig blodutgytelse.
Les også: Framtidig populærkultur inspirert av Trump-regimet (2017-2025)
Titus’ personlige vendetta ledsages i tillegg av selve Romerrikets undergang i det de indre intrigene eskalerer. I Shakespeares tekst rammes det hele inn i et glorete språk som virker malplassert, tematikken tatt i betraktning. Når Onkel Andronicus finner sin niese med avkuttet tunge og beskriver det fysiske lidelsene med et «shall I compare thee to a summers day»-esque språk får man følelsen av at Shakespeare ikke tar det som skjer helt alvorlig. Og det er tydelig at regissør Julie Taymor har tatt Shakespeares cue: Hun begynner (og fortsetter) filmen som en pastisj av forskjellige epoker og symboler.
Det Romerriket vi blir presentert er en blanding av fascistisk Italia, rockestil fra slutten av nittitallet (tenk røde skinnjakker), Warhammer, jazzsaksofon og koreografert koreansk samuraifilm i skogssetting. I det hele tatt gir det hele et dissonant preg, som et barnerom der leker med helt ulike estetiske hypoteser blandes sammen i et stort kaos: Playmo, legomenn, duplotraktorer, Baby Born og hjemmebrente cd-er påklistret ortografisk inkorrekte titler i Wordart.
Som den tyske, og i norsk pop-sammenheng utrolig navngitte, Shakespeare-viteren Markus Marti formulerer det:
«Bak et overfladisk lag av kulturelt gloss lurker en Mister Hyde [Justin Trudeau?] der våre sivilisatoriske oppnåelser og betydninger ligger på toppen av en veldig stygg materiell base [«lock her up, lock her up!» roper de] som vi prøver å gjemme, glemme og ignorere [en slags stille majoritet?]».
Les også: «Search Party» er en veldig morsom serie, og du bør se den
Konsekvensen er, fortsetter Marti, at hvis ord blir gjort til kjøtt igjen så vil det vise seg at selve sivilisasjonen vår – loven, samfunnet og språket – er basert på en opprinnelig inhumanitet utgjort av voldtekt, hevn og kannibalisme.
Den implisitte antagelsen, i stykket og i filmen, er at det er dit vi også til slutt er på vei: Til en Titusesque undergang.
Generation Zero (2010)
Dokumentar. Produsert, skrevet og regissert av Bannon.
Rotten tomatoes: 0%
Generation Zero åpner som en relativt konvensjonell dokumentarisk analyse av finanskrisen, slik vi kjenner den fra filmer som Inside Job, bevegelser som Occupy Wall Street og aviser som Klassekampen. Vi blir opplyst om det som nå tilsynelatende er allment oppleste og vedtatte sannheter: Bankene tok en risiko den amerikanske middelklassen tok konsekvensene av, toppsjefene fikk bonuser og bankene fikk fersk kreditt fra den amerikanske sentralbanken.
Både Demokrater og Republikanere hadde deregulert finanssektoren på en uansvarlig måte, det hele er både et symptom på, og en bidragsyter til, større økonomisk ulikhet i det amerikanske samfunnet og det melder seg gradvis snikende mistanke om at giftemålet mellom finans- og politikereliten ikke bare er proforma, men også innebærer nytelse for partene involvert.
Etter dette konvensjonelle forspillet tar dokumentaren nye retninger. For det er ikke bankmenn med kløyvet fot og yacht som er å klandre. Utgangspunktet for problemet, blir vi opplyst om, ligger i arven fra det skjebnesvangre året 1969, i sammenfallet av to epokegjørende historiske hendelser: Månelandingen og Woodstock. Blandingen av fremtidsoptimisme servert på sølvfat og en kulturell bevegelse grunnet i selvsentrert hedonisme, førte til den hybris som fikk disse hippiene, som nå hadde erstattet blomsterkransen med dress, til å lage produkter med psykedeliske navn som Hedge Funds, Short Sales og Subprime. Kutt til giljotin som faller, det brede gliset til en hai i angrep, og en seksten år gammel høstmorgen på Manhattan.
Dette er naturen og historiens gang: I likhet med åttetall, Colosseum og galger (disse fyker raskt og revolveraktig over skjermen til lyden av undergangsmusikk) er verdenshistorien syklisk, og de beste hoder har beregnet at disse syklusene, fra undergang til gjenoppstandelse, er på omtrent åtti år.
Filmens hypotese er at vi nå har kommet til siste stadium i syklusen: Krisen.
Filmen ønsker ikke å spå, og sier ikke konkret hva denne krisen vil utgjøre (den forrige begynte med børskrakket i ’29 og kulminerte i andre verdenskrig), det blir bare hintet til ved hjelp av Bannons collagekunst: Orkaner, bygninger som eksploderer og et snøskred. Årsakene til krisen har å gjøre med Kina, trillioner i gjeld og sviktende tillit til de statsbærende institusjonene (oversiktsbilde av Capitol Hill, maktmenn som smiler og klapper hverandre på skuldrene i slo-mo).
Men håpet er ikke ute: I likhet med i Titus er det den nye generasjonen som skal ta oss med inn i en ny soloppgang. Historikerne bak teorien, Strauss og Howe, som også er intervjuet i filmen, kom i boka The Fourth Turning opp med et navn til denne generasjonen, som de kaller en heltegenerasjon: Millenials.
Les også: Det aller verste som skjedde i 2017
I lys av det vi vet blir det stadig tydeligere at Trump ikke er en tilfeldighet eller et lykketreff for Bannon, men derimot noe han lenge har arbeidet aktivt for (i sin forbindelse til Breitbart, Citizen United, Tea Party-bevegelsen).
Ifølge filmens teori er Bannon (som Abraham Lincoln før ham) av «profettypen»: Jordmoren som hjelper til med å løfte den nye tiden ut av den gamle.
Seinfeld (1989 – 1998)
Delprodusert av Bannon.
Rotten tomatoes: 84%
Som et produkt av et nittitall som verken hadde historie, moral eller ekstravaganse består humoren i Seinfeld i siste omgang i karakterenes kyniske likegyldighet til det som foregår rundt og med dem. Blandingen av uambisiøse sosiale liv og location, location, location gir dem en slags generisk hipphet. Når man ser på Jerry og co nå, kan man få følelsen av at de er medlemmer av en slags utryddet art: En gammeldags vestlig middelklasse der den arrogante likegyldigheten er lett og morsom, fremfor mulighetsbetingelsen for en kommende politisk dystopi.
I starten av sin produsentkarriere kjøpte Bannon seg inn i produksjonen av Seinfeld, som på dette tidspunktet var i sin spede begynnelse. Royaltyinntektene fra denne investeringen er sannsynligvis det som tillot ham å fortsette som Hollywoodprodusent, dokumentarfilmskaper og deretter redaktør for Breitbart.
At Bannon først la pengene sine i Seinfeld, og deretter i Trump, virker kanskje mindre paradoksalt når man tar inn over seg at NBC gjorde akkurat det samme. Ti år etter Seinfeld var det en annen serie som kom til å gå på samme kanal på samme tidspunkt og med en tilsvarende popularitet i den samme demografien: The Apprentice. Seinfeld, Trump og Bannon trives altså under det samme atmosfæriske trykket. Som underholdningsprodusenter har de profitert på produkter som responderer effektivt på tidsånden, og på evnen til å regissere seervennlige farser.
Til tider kan Det hvite hus’ hør og bør se ut som episoder av Seinfeld: Conway, Priebus og Spicer ser ut til å delta i en «contest» som allerede har vart alt for lenge, men der ingen har tenkt å gi seg med det første. Donald Trump har i likhet med George Costanza fått støtte fra David Duke. Og både Seinfeld og den nåværende amerikanske føderale administrasjonen er påfallende nesten helt fri for afroamerikanere, selv om Trump, som Costanza, gjør en hederlig innsats for å få svarte venner.
Les også: Louis CKs «I Love You, Daddy» er en pretensiøs Woody Allen-kopi som etter #metoo-avsløringene er mer interessant enn underholdende
Da Jerry Seinfeld fikk audiens med Barack Obama i Comedians in Cars Getting Coffee skrev han flere av presidentens vitser. På samme måte må man anta at mange av ordene som kommer ut av Trumps munn er skrevet av Bannon. «Trump is just a blunt instrument for us,» lyder en av Bannons massereproduserte soundbites «I don’t know whether he really gets it or not.»
Den mest påfallende likheten finner vi hos hovedpersonene. Når mer eller mindre katastrofale ting hender i livene til de andre karakterene dukker det opp et karakteristisk smil hos Jerry. Og hvis man ser nøye etter er det det samme smilet som Bannon så vidt klarer å holde i sjakk der han står i Det ovale kontor og ser Trump signere sine executive actions. På samme måte som både Bannon og Seinfeld har gjort ondskapen til en vesentlig del av egen selviscenesettelse, er det skadefryden over å se verden falle sammen rundt seg som i siste omgang forener og motiverer dem. Verken Seinfeld eller Bannon har noe prosjekt som går utover en pur negasjon som i det første tilfellet blir gjort salgbart som humor, og i det siste tilfellet blir gjort valgbart som politikk.
Så, er det sannsynlig? At når den jødiske, urbane ironikeren ser seg inn i et mørkt speil, ser han dommedagsprofeten fra arbeiderklassen tre frem som posene man får under øynene etter å ha jobbet hundre timer i uka på Goldman Sachs? At de er to sider av den samme myntsamlingen som per i dag er på over tre milliarder dollar (dvs. en tredels mur mellom Mexico og USA, fra Tijuana til El Paso)? Var det ikke David Foster Wallace (fred være med ham) som sa at ironien til slutt blir blir virkelighet?
En versjon av denne saken ble publisert i februarutgaven av NATT&DAG i 2017.
The post Blir man klokere på Steve Bannon av å se filmene hans? appeared first on NATT&DAG.