Dory (Alia Shawkat, kjent som Maybe fra Arrested Devlopment) og Drew er to amerikanere i 20-årene som er fanget i et kjedelig og stagnert forhold, og ingen av dem er der de ønsker å være i livet. Drew har resignert seg til et økonomisk trygt, men lite spennende liv i et advokatfirma, mens Dory jobber som en slags hushjelp hos en av Search Partys mange fantastiske bi-karakterer. Deres beste venner, skuespilleren Portia og den psykopatiske lystløgneren Elliot, vil begge gjøre det meste for å bli kjente.
Les også: Hanekes «Happy End» er borgerskapssatire sett gjennom Snapchats distanserte øye
Heldigvis snubler Dory over noe som gir livet deres purpose. Som så mange andre lar hun seg distrahere av true crime, ikke i podcast- eller Netflix-form, men en høyst ekte sak hun kan løse selv (eller som Joachim Lund kanskje ville skrevet; True Crime 2.0 :) ) Dorys barndomsvenninne Chantal har nemlig forsvunnet, og sporene leder til både underholdende distraksjoner og en (slags) løsning.
På overflaten er Search Party en veldig morsom krim-komedie om fire New Yorkere som leter en forsvunnet jente, men for en som er en int-ell-ektu-ell (som deg og meg, og han som sitter der borte) er det også en fantastisk satire på bortskjemte millenials som aldri vokser opp, livene de lever og samfunnet vi alle er en del av.
Om Dory og Drews lengsel etter noe annet kanskje ikke er så ille, representerer sidekickene Elliot og Portia noen av de verste impulsene i mennesker. Riktignok ser Dory på Chantals forsvinnelse som en måte å gi livet sitt mening på, men for Portia og spesielt Elliott er all tragedie potensielle snarveier til kjendisstatus.
Les også: Louis CKs «I Love You, Daddy» er en pretensiøs Woody Allen-kopi som etter #metoo-avsløringene er mer interessant enn underholdende
Elliott prøver, for eksempel, å få oppmerksomhet ved å starte en kampanje for å sende kule desginer-vannflasker til Afrika, lyver på seg kreft og ender opp med bokkontrakt fordi han lyver.
De mange sporene etter Chantal leder oss (du og jeg) til flere underholdende bomturer til forferdelige situasjoner og steder befolket av personer som i mange tilfelle eldre enn de fire hovedpersonene, men som av forskjellige grunner heller ikke takler livet på en spesielt god måte.
Jakten på Chantal fører oss blant annet innom kontorer preget av #metoo-avsløringer, krampaktige hipsterfester og en slags seremoni/vake for Chantal full av klønete apeller, hashtags og en acapellaversjon av Kelly Clarksons Since U Been Gone.
Etter en nydelig avslutning på første sesong kom sesong to rett før nyttår. Den er like solid som den første, og er befriende nok ikke en ny forsvinningssak, men en logisk videreføring av den første sesongen. Uten å avsløre for mye kan vi (altså jeg som skriver denne saken) avsløre at livene til våre fire venner tar en ganske mørk, men også veldig underholdende vending.
Les også: Folket v. Tim Heidecker – Saken om The Electric Sun 20
Hvor sesong en handlet mye om hvordan hovedpersonene klarer å opprettholde livsløgnene og livsstilen sin uten for mange alvorlige følger, («We are good people!» lyver de til hverandre gjennom hele serien) viser sesong to at Search Partys univers til syvende og sist er et sted hvor både egoistiske handlinger og narsissisme får faktiske konsekvenser. Konstruerte problemer erstattes av ekte kriser, og sakte men sikkert beveger de fire hovedpersonene seg stadig nærmere å bli de eksentriske voksne de ofte møter. Og det er fremdeles like morsomt.
Search Party er en av de beste komiseriene på amerikansk TV for tiden. Se den! Nå!
The post Anbefaling: «Search Party» er en veldig morsom serie, og du bør se den appeared first on NATT&DAG.