Livet går sin gang.
Det er den beroligende, første setningen som blir sagt i The Crazy Rackelhahn, en av de beste, sanneste og vondeste videoene på internett.
Året er 1999, Lene Marlin har akkurat vunnet fire Spellemannspriser og hitlister verden over domineres av historien om en blå, liten fyr som lever i en blå verden og alt han ser er blått. Statsministeren i Norge er prest og leder den såkalte «sentrumsregjeringen» bestående av KrF, Venstre og Senterpartiet. På NRK sitter programledere med hedmarksdialekt i en lyng og innleder klipp fra skog og mark.
Det er rolig fredagsstemning i AS Norge. Livet går sin gang.
Men så trekker Ut i naturens Kari Toft pusten. På dette tidspunktet er det fortsatt mulig å snu. Her kunne vi tatt kvelden. I dette øyeblikket tralter Norge avgårde i lykkelig uvitenhet om at midt iblant oss, midt i de skandinaviske skoger, i selve symbolet på vår vedvarende, nasjonale ro, lurer virkeligheter som trosser bestanddelene i selve fundamentet vi har bygget sosialdemokratiet vårt på.
LUKE 22: «Blow Job på Musikkens Dag 1992» er noe så sjeldent som en helt perfekt video
Før Kari Toft er ferdig å puste ut igjen, har hun satt i gang et klipp som nærmest spydig benekter selve sivilisasjonen som idé og konsept.
Har du her valgt å se klippet, vet du at det dreier seg om en rakkelhane (en krysning mellom en orrhane og en tiur) som under en uskyldig orrhanekamp for å tiltrekke seg høner, mister besinnelsen. Han slår ned en orrhane og fortsetter å slå. Og slå. Ja, for å si det rett ut halshugger han den og voldtar liket i begge ender.
Det er selvfølgelig ikke denne delen av klippet, de første fem minuttene, som er så bra. Denne delen er grusom.
Det er når vi kommer tilbake til hedmarkslyngen foran laftehyttene at det virkelig tar seg opp. Kari Toft har nettopp sendt sjokkbølger inn i de norske stuer. Barn gråter, husdyr gjemmer seg under sofaen og foreldre sitter skjelvende og sjokkskadde og klamrer seg til sofaputene.
En sånn opplevelse kan ikke forbli ufordøyd i et sunt demokrati. Den må kontekstualiseres og forklares. Ufarliggjøres. Og den jobben tilfaller Trond Berg, Tofts enda sindigere, enda mer hedmarkske medprogramleder og ekspert.
– Har du lyst til å prøve å forklare noe om den atferden til den rakkelhanen vi har sett på her, spør Toft, og nå er det Trond Bergs tur til å trekke pusten.
Det vi så får servert er både et imponerende kunstykke sunn TV-infotainment og et presist eksempel på hvordan et samfunn som vårt reagerer i møte med total nihilisme.
Utgangspunktet er voiceoverens påstand om at akkurat denne rakkelhanen er et forskrudd individ. En trygg, distanserende illusjon, men utilfredsstillende som instruksjon for fremtiden.
Så prøver Berg seg på en teori om at det er den unaturlige krysningen av tiur og orrhane som har skylden, men bare en nydelig, sakte zoom senere innser han at heller ikke dette helt holder mål. Han hopper fort videre til den kriminologiske miljøforklaringen: Rakkelhanen passer ikke inn noen steder. Kanskje Nils Christie og 70-tallet kan hjelpe?
Les også: Nils Christie (1928 – 2015): Fantastisk forsker og varmt menneske
Men Kari Toft er ikke fornøyd. Som enhver god programleder legger hun sin egen faglige distanse til side, og representerer seerens sinne, forvirring og desperasjon i møte med ufattelig brutalitet:
– Han så jo ut som rene lystmorderen!
Trond Berg er presset opp i et hjørne. Med bedende øyne søker han støtte hos publikum før frustrasjonen tar over.
– Nei… Det KOKER I SKALLEN PÅ’N!
Her mister de sindige hedmarkingene kontrollen et øyeblikk. Først prøver Toft å lette stemningen med en komisk parodi, men alvoret tar dem igjen midt i latteren. Så roter Berg seg ut i en ganske stygg victim-blaming: Det er orrhanen som snur seg som er problemet, som om man ikke skal kunne snu seg her i verden uten å bli brutalt myrdet og likskjendet.
Les også: Kommentar: – Er hasjsalg verre enn drap og overgrep?
Det er forståelig at de sliter med å finne mening i en sånn hendelse. Vi mennesker prøver alltid å gjenskape naturen i vårt bilde. Vi trenger å føle at hvis noen river av noens hode og prøver å parre seg med hullet, så finnes det en slags rasjonalitet bak det hele. Hvis en jihadistisk dødskult spekulerer i spektakulær vold, eller en gal leder dyrker åpenbar løgn, kan vi ikke slå oss til ro med at det er meningsløst, eller at handlingene i seg selv er poenget.
Individer med fremtid kan aldri leve seg inn i mentaliteten til individer uten. Empati er en overlevelsesstrategi. Hvis man vet at man ikke har noe å se frem til, har man heller ingenting å vinne på å vise «menneskelig» atferd.
Les også: NATT&DAG-profeten: Kommer disse tingene til å skje i 2018?
Rakkelhanen er et genetisk blindspor. Den kan aldri få avkom og det har således ikke noe å si hva den finner på i dens tid her på jorden. Ingen kan heller irettesette den på noen måte ettersom den er større enn alle orrfuglene. Kari Toft er antagelig nærmest en god forklaring med sin konklusjon:
– Nei, vi får bare riste på huet og stille spørsmåla. Det er ummulig å helt vite hva som driver denna karen her.
Videre er det på sin plass, som Trond Berg avslutter med, å minne om at også mennesker kan «gå litt over styr» når hormonene koker.
De siste 20 årene har vært brutale. Mange mener vi mistet uskylden i september 2001 eller i juli 2011. Jeg mener det var da dette klippet ble sendt at moderne Norge ble voksent.
Trond Berg er sliten nå, men blikket han gir oss rommer både medfølelse, håpløshet og trøst. Han trekker pusten en siste gang. Så blir det svart.
The post «The Crazy Rackelhahn» er et presist eksempel på hvordan et samfunn reagerer i møte med total nihilisme appeared first on NATT&DAG.