Gretten gammel gubbe.
“The Grey Pound” har vist seg som et attraktivt alderssegment for filmprodusenter. Gamlis-filmene er billigere å lage enn ordinære blockbusters (de krever ikke dyre spesialeffekter), og de appellerer til et stort publikum, som, let’s face it, har god tid til å se film (Best Exotic Marigold Hotel og Kvartetten er ferske eksempler). Sang for Marion føyer seg inn i denne tradisjonen, men jeg mistenker den for å undervurdere sitt publikum.
For det er vel mer som skal til for å underholde (gamle, så vel som unge) enn å
la et pensjonistkor få på seg caps og synge “Let’s Talk About Sex” og si yo,
mens de gjør store øyne over sin egen frilynthet – at de tør å nevne ordet sex
i sin alder, hva?! Ei heller å gi dem puddelparykker og synge “Ace of Spades”
mens de lager rocketegn med fingrene.
For å spe på disse pinlige scenene, får vi et forutsigelig, klisjéfylt og høyt forglemmelig plott – dog gestaltet av to svært solide skuespillere, Terence Stamp og Vanessa Redgrave. Sang for Marion handler om Arthur (Stamp), en gretten, gammel mann. Han elsker sin kreftsyke kone (Redgrave), men det er ikke mye annet her i livet han setter pris på. Sønnen deres, for eksempel, behandler ham som en annen kjeltring. Arthur furter hver gang han må kjøre Marion til korøving, han furter når vennene hennes prøver å gjøre henne glad, ja, han furter stort sett alltid.
Det faktum at man kan la seg ufrivillig underholdes underveis, er kun resultat av kynisk emosjonell manipulering. Jeg fikk tårer i øynene i enkelte partier av filmen, men det var ikke fordi karakterene eller historien fikk meg til å føle noe, men fordi filmen skamløst trykket på alle grine-knappene den kunne.
Premiere 19. april