Oslo World, tidligere kjent som Oslo World Music Festival, starter i dag (tirsdag). For å bedre kunne navigere i det helsikes omfattende programmet tok vi en prat med NATT&DAG og Nasjonen-legenden Filip Roshauw (som nå jobber for Oslo World).
Hei Filip! Hvis jeg sier Oslo World, hva sier du da?
– Da sier jeg at det skjer nå! Oslo World starter på tirsdag, skjer bortimot overalt i byen og jeg er sikker på at det finnes fantastiske konsertopplevelser for absolutt alle musikkinteresserte i løpet av denne uka.
Tema for årets festival er «Avantgarde – i periferien». Hva betyr det?
– Slik jeg ser det, betyr det alle de andre måtene å være banebrytende på enn det vi kanskje vanligvis forbinder med avantgarde. De fleste har vel kanskje et (mer eller mindre karikert) bilde av hvordan avantgarde musikk høres ut – enten det er såkalt pling plong eller frijazzens hemningsløse SKRONK. For eksempel. Men hvordan er man banebrytende innenfor et felt som calypso? Musikken til Astor Piazzolla høres kanskje ut som relativt forståelig tango for et moderne øre fra Norge, men han endevendte den tradisjonen og den kommer alltid til å være preget av det.
Les også: 7 nøytrale varianter av kjente og kjære julesanger som ikke støter NOEN (håper vi)
– Jeg kan ha glede av å høre musikk som blir assosiert med avantgarde i en europeisk/amerikansk sammenheng, og da tenker jeg ofte at avantgarde-merkelappen er en hemsko – folk bør bare høre på det som musikk, liksom. Det er morsom lyd, som man ikke trenger noen faglig bakgrunn for å sette pris på det, man kan bare høre.
– Men jeg tenker at det kanskje er litt motsatt når man møter musikktradisjoner vi ikke kjenner så godt. Om vi hører på noe hvor vi ikke egentlig har hørt nok til å være i stand til å skille tradisjonen fra bruddet, kan det være morsomt å få et mer bevisst forhold til hva som oppfattes som banebrytende. Og det er vel en av måtene man kan lese årets tema på.
Kan du lage en catchphrase for festivalen? Sånn «Oslo World – [catchy setning]»?
«Oslo World – [catchy stemning]»
«Oslo World – [catchy musikk]»
«Oslo World – det finnes mye i livet å skamme seg over – men dette er ikke en av dem!»
«Oslo World – stikk innom, da vel!»
Du gir meg ikke mye å jobbe med her, Pelle, dette får greie seg.
Tidsmaskinen din er endelig ferdig og du velger å reise tilbake til år 2014. Hvordan ville du ha beskrevet programmet på Oslo World om tre år til menneskene på den tiden?
– Hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin ville jeg aller først dratt kanskje 120 år tilbake i tid for å finne skoledirektør og venstrepolitiker Carl Berner og forsøkt å forklare ham statusen til plassen som er oppkalt etter ham i det moderne Oslo. En vanskelig, men nødvendig prat å ta. Litt på siden, dette her, sier du kanskje, men så stiller du jo et voldsomt knirkete spørsmål også.
Men GREIT NOK!
«Hei, mennesker fra fortiden! Litt gode nyheter først. Musikk er fremdeles bra. Livet – med bruk av musikk som virkemiddel – er fremdeles verdt å leve og konsertene du drar på i dag kommer til å bli gode minner som du kan ta med deg inn i en uviss fremtid. Om du føler for påfyll i fremtiden, kan du for eksempel dra på Oslo World, høsten 2017. Der kan du blant annet høre Spoek Mathambos vanvittige vri på afrobeat, du kan høre Akutuk spille vannperkusjon i Bislett Bad (tror «i» er riktig bruk av preposisjon her, siden de faktisk skal være oppi bassenget), den eksperimentelle pianisten Chassol som blant annet jobbet tett med Frank Ocean på BLONDE (den skiva kan dere glede dere til, selv om det tar litt tid) og Madame Gandhi, som man kanskje har sett bak trommesettet med M.I.A. og som om ett års tid kommer til å gjennomføre et maraton uten tampong til stor ståhei. Stor ståhei blir det i det hele tatt mye av de neste årene – stålsett dere.»
I 2014 het festivalen Oslo World Music Festival, nå heter den bare Oslo World. Hvordan ville du forklart navneendringen til menneskene på den tiden?
– «Hei igjen, fortidsfolk, én ting til. Siden festivalen etter hvert har fått mye mer enn musikk på plakaten – og siden «world music» er en betegnelse som egentlig sier veldig lite nyttig om musikken som blir presentert, har vi forenklet navnet til Oslo World. Det er greit det, ikke sant?»
Hva gleder du deg mest til å se selv?
– Siden jeg skal jobbe har jeg vært litt forsiktig med å peke ut soleklare høydepunkter – jeg vet jo ikke egentlig hva jeg rekker. Men for å starte et sted jeg VET jeg skal – åpningskonserten med Calypso Rose har jeg giret meg opp til nå. Jeg fikk et lynkurs i calypso av Aki de Leon – Norges største ekspert på området og sønn av calypso-legenden Roaring Lion – for en liten stund siden og har sjekket ut det universet i etterkant av det. Ikke at dette er vanskelig å skjønne – både tekst og musikk går jo rett på.
– Derek Gripper har jeg også hørt en del på. Han er en sørafrikansk gitarist som har «oversatt» klassisk kora-musikk til klassisk gitar. Det er veldig vakkert, rett og slett, og jeg vet også at han er en fin liveartist. Til sist har jeg en sterk anelse av at Yasmin Hamdans konsert på Parkteatret på fredagen blir knallbra.
Hva på programmet vil du anbefale MEG?
– Hmmm. Jeg tror jeg sier Xylouris White – en groovy liten rockeduo med lutt og trommer, veldig bra riff og fine melodier. Og kanskje Spoek Mathambo på Blå 2. november.
Les også: 3 filmer du bør se etter å ha sett NRKs hiphop-dokumentar «Takin Ova»
Hva med faren min?
– Jeg vet ikke så mye om faren din. Men altså: Tangokveld på Sentralen. Escalandrum er et meget bra argentinsk jazzband som, blant annet siden de har den arvelig belastede Pippi Piazzolla (barnebarnet til Astor) i bandet, fremfører tangomaterialet under konseptet Piazzolla plays Piazzolla. Og så har man pianovirtuosen Luciano Supervielle samme kvelden, som går for en helt annen, kreativ vri på tangoen hvor han blander den med alt mulig annet. Hvis han er allergisk mot tango, kanskje du skal sende ham på Bonga – en fantastisk, angolsk sanger som kommer til Cosmopolite på lørdagen. Hvis ingen av de tingene passer, syns jeg han skal bli med deg på Xylouris White.
Festivaldilemma: Fretless eller cashless?
– Fretless, helt åpenbart. Seksstrengs fretless uten hode med roundwound-strenger er jo virkelig cutting edge instrumentmote. Cashless er åpenbart praktisk og fremtiden det også, men det er jo ikke like tøft.
Beste minne fra tidligere Oslo World?
– Vet ikke hvorfor, men det første som datt ned i hodet mitt er en konsert med den og virtuose finske progtrekkspilleren Kimmo Pohjonen for en tolv-tretten års tid siden. Han hadde med seg en kis på elektronikk, og det var lyseffekter, vanvittig harry kostymer og i det hele tatt. Jeg elsket det – og lurer litt på om jeg hadde hatt den samme reaksjonen i dag, eller om jeg hadde satt det i vrangstrupen. ETT eller annet var det i hvert fall – og et ganske tydelig og typete eksempel på at festivalen rommer mye rart.
Hva håper du blir det beste minnet i år?
– Vanskelig å velge – men jeg tror det blir å møte faren din.
The post Oslo World: Banebrytende calypso, relativt forståelig tango og en alvorsprat med Carl Berner (ja, HAN Carl Berner) appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.