Quantcast
Viewing all articles
Browse latest Browse all 4879

– Forlaget sa at jeg var fette gæren

Tilfeldighetene ville ha det til at Jørgen Nordeng fikk oppleve Breakdance i Karl Johans gate som seksåring i 1984.

Da han kom tilbake til det lille tettstedet Ørnes i Nordland, hadde faren kjøpt hiphop på vinyl og brukte Grandmaster Flash & The Furious Fives «The Message» i engelskundervisningen på den videregående skolen hvor han var lærer.

– Pappa var musikknørd. Selv om vi bodde på Ørnes så ringte han ned til de hippeste butikkene i Oslo og bestilte plater hver uke, og abonnerte på Puls og Nye takter og New Musical Express og alt det der, forteller Nordeng, kjent som Joddski fra Tungtvann, en av Norges beste og mest populære hiphop-duoer.

På midten av 80-tallet var breakdance i mye større grad en nå en del av hiphop-kulturen. Joddski hevder å ha sett Beat Street – filmen som mer enn noe annet fanget essensen av tidlig hiphop-kultur – sikkert hundre ganger, og når NRK i disse dager lanserer ny dokumentarserie om norsk hiphop, er det også fonten fra filmplakaten som er plassert bak norsk hiphops gudfar Tommy Tee.

– Da vi oppdaga Beat Street og hiphop var det jo uskyldig, og det var jo vi også. Vi var jo småbarn egentlig, og det var jo peace, unity and love and having fun, og det ble solgt inn som mot rasisme, mot rus og mot vold, det trodde vi jo på. Men så kom jo 90-tallet og så ble det gærnere og gærnere.

Galskapen førte til at Joddski og gjengen ville leve opp til idealer som eksisterte langt fra Bodø hvor han befant seg som 17-åring.

Les også: Hva er GREIA med fransk hiphop?

– På midten av 90-tallet, så var alt bitches og crack og det var et ideal og det å være supermacho. Og i Bodø var det ingen som hørte på De La Soul eller positiv rap: Det var Too Short, det handlet om å være en G, liksom. I den grad du kunne være en G i en liten fiskelandsby.

Joddski lagde låter med navn som «Slappin Da Hoes» om at alle damer bare skulle «se til å holde kjæft» og «High All Day» om å røyke masse hasj. Over 20 år senere og en suksessfull karriere som frontfigur i rapgruppa Tungtvann bak seg, drar Joddski til USA for å skrive bok om hiphopens forskjellige stilretninger mellom 1979 og 1996 med utgangspunkt i rappere han mener har fått for liten oppmerksomhet i verden.

Resultatet ble «Full sirkel».

– Jeg hadde 41 saker, og forlaget sa at jeg var fette gæren, så jeg klarte til slutt å kutte ned til 27 (det er nå 21, journ. anm.). Jeg dro til New York, Philadelphia og San Francisco. Jeg ville møte folk og analysere hvor de kom fra. De jeg kom best overens med har vært de som egentlig har vært mest gangsterrappere av en eller annen rar grunn. Hvis du leser kapittelet om Jeru the Damaja, som er en av de mest conscious rapperne der, så var han en fuckings drittsekk, mens Coldblood 187um fra Above the Law og Schoolly D, Prodigy fra South Central Cartel, har vært de som har vært greiest.

Fra New York, Philadelphia og San Francisco til Ørnes, Bodø og Oslo: Da Tungtvann kom på banen rundt millenniumskiftet, var rap i Norge Oslo-sentrert. Nordeng og DJ Poppa Lars lagde fortsatt musikk om hva de anså som sentrale idealer innen hiphop. Samtidig representerte de også bygdekulturen de kom fra.

– Vi er jo kjent som de første som gjorde det ordentlig på norsk med dialektgreia og alt det der, så tok vi det steget at vi snakket om vår virkelighet og vår ting. Hvis jeg bare snakker om kjønnssykdommer og fyllesex og fylleslagsmål og bønder og bygda, så kommer folk til å fette skjønn det, og det funka jo. Men vi var veldig redd for å bli sett på som bare bønder, sånn at vi ikke skulle bli tatt seriøst, så vi ville ikke gi ut «Ubudne gjæsta», vi ville gi ut «Reinspikka Hip Hop» for å vise at dette her var ordentlig. Så vi motarbeidet vårt eget image, vi var litt redd for å kjøre det fullt ut.

Tungtvanns omfavnelse av bygdekulturen var ikke uten kontroverser. Da Dagbladet anmeldte Tungtvann-konserten på Quart i 2001 og sammenliknet gruppa med D.D.E., ble det dråpen for Joddski.

– Jeg sto i en heis med Knut Schreiner under Quartfestivalen året etter og jeg var så i fistel, for dette var jo ekte rap, men Knut sa at det var dødsbra at de skrev det greiene der. Vi ville heller ikke gi ut «Bransjehora» som singel fra Mørketid, vi ga ut «Fire elementer» og «Holder det nede» fra Nord og ned, og ikke «Æ gi meg nu faen», men det var jo der folk kjente seg igjen, og det er det de nye folkene har klart å gjøre. Å lage musikk folk kjenner seg igjen i.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Vegard «Takin Ova» Larsen 

Joddski er glad for at utviklingen til rap i Norge har gjort at det nå er legitimt å være seg selv i større grad. Polariseringen av rap på 80- og 90-tallet i USA med New York mot resten av landet, har også gitt plass til en større fragmentering godt hjulpet frem av demokratiseringen av musikk gjennom internett. I dag er det er fansen som bestemmer hva som blir hits i dag, ikke radiostasjonene og plateselskapene.

– Det som gjorde mest inntrykk på reisen min var å være i Bay Area i San Francisco. Bay Area har alltid lagt premisser for det andre folk har gjort … G-funken kommer fra Too $hort, og hele DJ Mustard-soundet er hentet fra gammel Bay Area-rap, og det skjer så mye spennende der. New York-rappere hørte jo aldri på disse fordi de synes alle andre som ikke var fra New York var bønder, og det var litt sånn vi følte det med Oslo, selv om jeg egentlig ikke hadde noen grunn til det fordi jeg alltid har hatt det bra her.

Image may be NSFW.
Clik here to view.
Jørgen Nordeng

Dagens rapfans ser også ut til å ville ha følelser og lidenskap. De største internasjonale hitsene de siste årene drypper av selvmedlidenhet (Drake), pillemisbruk (Future) og til og med selvmordstanker (Xxxtentacion).

– Drake bare er sånn, han er fette lei seg. Det er sånn han er, og det er derfor han kommer unna med det. Det er det samme når Lars Vaular kommer i trikot. Det kunne aldri ha skjedd for ti år siden, men fordi du ser at han er han og han er så på, da funker det jo. Det var noe vi ikke skjønte så godt selv, vi trodde vi slo gjennom fordi vi kunne ramse opp navn på obskure taggere i fire elementer-låten, men det var jo de fleste ferdige med.

Les også: Søndag Summarum: – DETTE er hiphop, hilsen Gudmund Hernes (76) og Minerva-skribent (23)

På spørsmålet om hvem som er målgruppen for «Full Sirkel», svarer Joddski han er glad at det ikke er hans jobb å finne ut. For hvem er det som vil lese om obskure rappere fra 80- og 90-tallet i Norge i dag?

– Målet er at jeg skal kunne fortelle en hiphop-historie som gjør at du forstår kulturen og har glede av det. Jeg forteller jo historien til rap gjennom disse folka, så jeg håper det ikke blir for smalt, men jeg har jo bare gjort det som jeg synes er kult, da, og tilbakemeldingen fra de som har lest det er at man får lyst til å høre på de jeg skriver om.

Joddski skriver om opplevelsen han hadde da Karpe Diem solgte ut tre konserter i Oslo Spektrum i fjor, og om hvordan hiphop virkelig var blitt tatt inn i husvarmen i lille Norge. Hiphop er massekultur i dag, verdens mest strømmede musikksjanger og langt unna subkulturen som ble startet med fire elementer på 70-tallet i New York.

– Jeg tror folk tillegger hiphop masse ønsker og mål som det aldri har hatt. Det var jo bare snakk om folk som lagde musikk, mens vi som usikre tenåringer prøvde å tolke og lese ting inn i det. Det er derfor mange folk på min alder ikke kjenner seg igjen i dagens rap og ikke liker det og synes alt er helt jævlig, fordi det her er ikke hiphop, og så påstår de videre at Biggie og Tupac er det, når det egentlig bare er ungdomskultur i flyt. I dag gjør folk akkurat hva de vil og du kan ikke stoppe det.​

The post – Forlaget sa at jeg var fette gæren appeared first on NATT&DAG.

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Viewing all articles
Browse latest Browse all 4879