Etter Demning (2015) ble Paul Tunge lovprist som en av landets mest interessante filmskapere. Bortsett fra få festivalvisninger, og en bitteliten kinolansering i hovedstaden har den lille hypede indieperlen knapt vært mulig å se for publikum – inntil den for kort tid siden ble lansert på DVD.
Demning mottok NATT&DAGs pris for årets Beste film 2015, og i takt med hypen vokste den seg til å bli en snakkis blant kunst- og filminteresserte.
Nå, snaue to år seinere, er Tunge tilbake med Fountain of Youth, som vil stikke en glovarm nål i vår tidsbyll av grumsete besettelse med image, suksess og forvrengt selvrealisering. Fountain of Youth følger Olav, en mislykket og ensom entreprenør i midten av tjueårene som nylig har blitt nektet kontakt med sitt nyfødte barn. I sin søken etter å få svar finner han frem til en eksentrisk gestaltterapeut i et av internetts obskure hjørner.
LES OGSÅ: Norsk film trenger mer ukontrollert sinne, snørr og tårer
— Jeg ser det som en mulighet å ha et minimalt budsjett og crew å arbeide med. Da åpner det seg opp en arena for skuespillerne som er helt ren, de er helt beskyttet, og man kan skape et absolutt fokus. Det kan føre til øyeblikk med en enorm menneskelig nærhet.
Hvordan arbeider du med å balansere det forklarte, underkommuniserte og uforløste?
— Store deler av strukturen oppstår i etterarbeidet. Jeg er ikke nødvendigvis så opptatt av å fortelle en historie, men av å skissere opp et menneske som eksisterer i samfunnet vi lever i, gjerne med noen tanker som vi ikke diskuterer eller skildrer så ofte på film. Dette springer ut av følelsene jeg hadde i kroppen da jeg som yngre så Michael Hanekes filmer. Hvordan Haneke bygger opp til noe vi aldri får, de mange komplekse lagene til karakterene, mørke, men så troverdige.
Verken Demning eller Fountain of Youth hadde klare manuskripter. Dialogscenene var skrevet ferdig, men for skuespillerne var det alltid uklart hvor de kommer fra i en scene og hva som blir neste scene. Dette ser jeg som positivt, fordi jeg kan lade skuespillerne med det jeg ønsker, og ikke det de tror er viktig, eller riktig.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Kan du si noe om uttrykket i Fountain of Youth?
— Estetikken er veldig preget av mulighetene jeg hadde med tanke på det svært begrensede budsjettet. Jeg tenkte mye på hvilke muligheter jeg hadde når det er bare meg, kamera og skuespillere. Har man en fantastisk location og skuespillere som er like tent som en selv på å lage noe som føles litt unikt, så gir det muligheter til å utforske. Hvordan løser man en scene når man til enhver tid kan filme 360 grader, når det ikke er en omrigg å vente på? Man kan flytte seg akkurat dit man ønsker, spontant ta en taxi til andre siden av byen for å filme et annet sted. Flytte location om det fint lys et sted, om det regner, også videre.
Hva var inspirasjonen til Fountain of Youth og hvor kom ideeen fra?
— Jeg hadde nettopp lest Seierstads En av oss, om Breivik. Jeg ble oppslukt av hvordan hun beskriver oppveksten hans. Offeret som forsøkte å gå alle snarveiene i livet, hans enorme jag etter suksess og utad fremstå som mer enn det han var. Jeg følte Demning var hypernaturalistisk i uttrykket, og ønsket å utfordre meg selv med å lage noe mindre naturalistisk.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Kan Fountain of Youth sies å være en slags oppfølger til Demning – karakteren som Jørgen Hausberg Nilsen spiller tatt i betraktning?
— Jeg har jo tenkt tanken, men hadde ikke noe spesifikt ønske om at det skulle være det. Men det er definitivt en slags videreføring av en mer ekstrem utgave av samme karakteren Jørgen spiller i Demning. Jeg opplever Gunnar Iversens poeng (i en analyse av Fountain of Youth for Rushprint) som treffende: Der karakterene i Demning diskuterer hvor Breiviks aggressivitet kommer fra, så er Fountain of Youth mer et forsøk på å svare på det.
Det er paralleller mellom hovedkarakterene i Fountain of Youth og Breivik. Kan du si noe om dette?
— Igjen må jeg refere til Iversens analyse: Det er en slags skygge av Breivik vi ser i filmen. En av dem som ikke tok et steg videre, og gjorde noe drastisk. Som en gammel graffitimaler fra utkantsnorge er det et skremmende portrett Seierstad tegner i En av oss. Jeg har riktignok vokst opp i en samlet familie, med trygg økonomi og mye frihet, men like fullt. Måten hun skisserer opp Breiviks liv som en ung mann som ikke føler seg hjemme, som isolerer seg, som har drømmer han ikke oppnår, som kutter snarveier, som lyver til seg selv, som drømmer om større ting…
– Det finnes mange paralleller til tankene til en ung kunstner, og det er lettere å kjenne seg igjen i disse tankene, enn å se for seg den stygge ulven som var utilpass. Det er slik det er å vokse opp i Norge på 90-tallet, 2000-tallet og i dag. Dette er grunnkjernen til Olav. Og han er sint. Ikke på seg selv tror han, for det var ikke hans feil, han må klandre andre.
Tar man på de psykoanalytiske brillene så kan det virke som både Demning og Fountain of Youth er et oppgjør med farsrollen. Var det noe du bevisst ville undersøke?
— Ja, det tror jeg absolutt. Det må da være noe som er knyttet opp til min og de rundt meg sin oppvekst på et vis. Jeg er opptatt av at ting man var misfornøyd med i oppveksten sin ser annerledes ut når man blir eldre. I hvilken grad man føler seg som et offer, eller at man ikke fikk gjort de tingene man ønsket. Når man blir eldre forstår man at det er flere sider av saken og at alle gjorde så godt de kunne.
Er du redd filmene dine skal bli avfeid som pretensiøse?
— Det er sikkert folk som synes de er det, men det tenker jeg ikke på. Filmene mine «dukker nesten bare opp». Det er ikke et stort system bak dem, så jeg ser det litt som at jeg har alt å vinne. Samtidig, når du er i en posisjon der du har laget to spillefilmer, vært på flere festivaler i inn- og utland, vunnet beste film av NATT&DAG, fått god mottakelse, men fremdeles ikke får noe backing, er det vakkert at noen som Fanfare, et helt uavhengig forlag, uten noen rik onkel, plukker deg opp og backer deg. En regissørs drøm egentlig. All honnør til redaktør Synne Øverland Knudsen.
– Jeg undres ofte over hvorfor det er så sjeldent at norske filmer kommer med på de gode festivalene. Norske filmer som beveger seg litt innenfor arthaus-landskapet handler ofte om sinte folk eller triste folk som ikke får laget kunst. Det er jo et problem.
Les også: N&D i Cannes: – Uforståelig at to timer fuglekvitring omtales som vilt underholdende
Du arbeider med en ny film, kan du si noe om den?
— Jeg hørte Bret Easton Ellis sin podcast der han snakker med Larry Clark. Episoden åpner med at Ellis kritiserer self-victimization: Hvordan en kan ha blitt et offer for noe, og dyrker det i den grad at en mister seg selv, over tid og blir en annen. Mitt neste prosjekt vil forsøke å skisse opp en karakter som tror hun har opplevd noe traumatisk, og hvordan dette setter i gang en prosess som gjør at hun søker tilbake til 15 år tidligere, for å finne ut av hva som egentlig skjedde.
– Maria Grazia Di Meo, som spiller i Fountain of Youth, skal spille hovedrollen. Jeg tror den kommer til å hete Feedback. Det blir på et vis en slags videreføring av Fountain of Youth, sett gjennom en kvinnelig hovedrolle. Kjenner du deg igjen, eller føler du at prosjektet kommuniser med deg, og vil spille i filmen, send en mail til paultunge@hotmail.com.
LES OGSÅ: «Thelma» drukner i klisjeer
The post Paul Tunge: – Det er en slags skygge av Breivik vi ser i filmen appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.