Raymond og Susanne skapte overskrifter i såkalt voksenmedia da de kysset under utdelingen av Spellemannprisen i januar i fjor.
For å utnytte den kjemien ba vi Norges nakneste vokalist intervjue Norges beste, før Sundførs sjette studioalbum, som kom 8. september. Det ble en intim samtale om kjærlighet, fylla, tristhet, foto, miljøaktivisme og mye mer.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Raymond: Hei Susanne, blir du irritert når jeg sender deg låter på Facebook-chatten, ell?
Susanne: – Har du sendt meg en låt nå?
Jeg sendte deg Ace Frehleys «Fractured Mirror» for en tid tilbake med et ønske om at du skulle covre den. Jeg tror jeg drømte at du hadde spilt den live.
– Nei. Jeg må ha fortrengt det. Men jeg blir aldri irritert når du melder meg, jeg. Det er bare veldig hyggelig alltid!
Ja, vi har en fin chatlogg, tror jeg.
– Hvordan går det med deg?
Jo, det går greit. Jeg har drømt om Margaritas i et par dager nå så jeg var ute og kjøpte tequila og Cointreau i dag. Jeg drakk en dobbel nå nettopp før jeg kom hit. De lager de for små her på bjerget, synes jeg. Lovgivningen for hvordan en slik drikk kan serveres må endres på sikt.
– Det er min yndlingsdrink! Har du drukket opp alt allerede?
Nei, du kan få deg en etterpå om du vil. Jeg bor like ved her.
– Ja, gjerne det! Jeg har ikke drukket på en uke nå. Jeg blir en dårlig person hvis jeg drikker for mye.
Men du skal drikke i dag, eller?
– Ja, det lovte jeg meg selv.
Bra. Hva gjør du når du blir en dårlig person da? Sier du slemme ting?
– Jeg har sagt slemme ting, men det er mer at jeg blir veldig deprimert.
Ja, sånn er det. Ikke noe går etter et par kuler.
– Ja, men det er så godt! Det er det gøyeste som finnes!
Ja, enig. Det er veldig gøy og veldig godt.
– Det som jeg sliter med som jeg også har snakket med psykiateren min om er at det skal kunne gå an å ta bare ett glass.
Det går jo ikke?! Da kan man likesågodt drite i det. En pils!? Haha!
– Ja, en sånn måte å drikke på blir jo feinschmecker og det bryr ikke vi oss om?
Kontinentalstil passer ikke oss, nei. Ja takk til gode smaker altså, men flere enheter helst.
– Haha!
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Susanne opptrådte nylig på et Scott Walker-hyllestarrangement i regi av BBC i Royal Albert Hall sammen med Jarvis Cocker, Richard Hawley og John Grant. Sistnevnte er også medvirkende artist på hennes siste singel «Mountaineers» fra den kommende plata Music For People In Trouble. Sundfør fremførte Walker-sangene «On Your Own Again» og «Angels of Ashes».
Du var i London og drakk med Scott Walker forrige uke, tenker jeg? Jeg så klipp lagt ut av Anonymous på youtube.com. Så ut som det gikk bra!
– Morsomt! Ja, det gikk bra, men jeg drakk ikke der. Det var etterpå. Jeg klarte å holde meg.
Fikk du spurt Scotty om noe fornuftig da?
– Nei, vet du hva, jeg var veldig redd. Vi visste ikke om han kom til å komme og så plutselig var han der. Jeg måtte få en av de andre der til å introdusere meg fordi jeg ikke turte.
Ja skjønner, men han så showet? Fikk du en kommentar?
– Ja, han likte det!
Meget bra, cookie. Selvfølgelig gjorde han det.
– Jeg har et spørsmål til deg: Du har veldig mange personligheter. Åssen fungerer det egentlig? Får du en type energi som bare må ut, eller?
Ja, nei, jeg har vel vært full hver gang jeg har møtt deg bortsett fra nå, tipper jeg. Jeg kan jo ikke være edru når jeg er full.
– Hehe! Du kan liksom være sånn intellektuell talertype eller veldig flørtende eller veldig alvorlig. Det er tre forskjellige i hvert fall.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Ja, nei, det kommer vel an på sinnsstemning i utgangspunktet og antall bekymringer før og mens det står på, tenker jeg. Hvor mange følelser som er undertrykt og over hvor lang tid og sånne ting. Har du det ikke sånn selv?
– Hehe, jo, men jeg lurer på hvor du er i karakterene dine. Hva er det som er underholdning og hva er det som er deg?
Haha! Jeg vet ikke. I en ute på byen-setting er det vel en mekanisme for å holde det gående. Orker ikke å sitte ned å prate hele tiden da.
– Ja, akkurat. Men første gang jeg møtte deg på Kampen Bistro, husker du det?
Haha! Ja, det ja! Jeg var naken og vi satt i en sofa backstage og pratet, ikke sant? Jeg husker det litt.
– Du var veldig opphengt i at jeg var den jeg var.
Helt sikkert. Og jeg ville imponere da eller?
– Nå husker jeg det! Du spurte om jeg ville tro på deg om du sa at du kunne gå ut i restauranten helt naken.
Fyff. I restauranten, ja. Regner med kjøkkenet var stengt der da. Vi prater om noe annet, a? Den tristheten på den første singelen på den nye plata som kommer («Undercover», red.anm) klarer jeg ikke høre mange ganger altså. Jeg har problemer med enkelte former for tristhet i musikk.
– Det blir for mye? Hva slags tristhet er for mye?
Jeg tror det har med enkelte vendinger i akkorder og noen tekstlinjer som jeg bare ikke makter.
– Er ikke det interessant at et akkordskifte kan gjøre deg så trist? Jeg synes det er veldig fascinerende.
The power of music! Hører jeg «Be My Baby» med Ronettes så griner jeg i rette humøret. Faen ass. Mange blir kjempehappy av å høre den!
– Hæ? Der er jeg enig med deg. Den er jo kjempetrist!
Jeg klarer ikke sette på musikk som setter meg i sånn trist modus.
– Hvorfor ikke?
Nei, jeg bare orker ikke. Du har sagt at det ikke nytter å skrive en skikkelig kjærlighetssang med mindre du har skikkelig kjærlighetssorg, ikke sant?
– Ja, det gir jo litt mening da. Altså, du kan ikke forestille deg kjærlighetssorg uten å ha det liksom.
Må skrive lykkelige kjærlighetssanger da! Jeg klarer ikke gjøre noe særlig kreativt i sånne nedtrykte faser med for eksempel kjærlighetssorg. Musikk må bygges ut av glede, spør du meg.
– Jeg ser den.
Les også: Er Dr. Eriks «Jeg røyker bønner» Norges første gangster-raplåt?
Men du evner dette åpenbart.
– Et sånn parforhold er ikke all kjærligheten som finnes vet du, Raymond. Du har det jo hos venner og familie også.
Det kan ikke sammenlignes, spør du meg.
– Nei, men kanskje er det en like stor verdi som ikke settes så stor pris på som det burde. Jeg hadde ikke klart de kjipe periodene uten vennene og familien min.
Det er ikke den samme tilknytningen.
– Nei, men du snakker om det å beholde inspirasjonen og føle seg trygg og sånn. For min del er ihvertfall ikke det noe problem.
Jeg synger ikke blues. Du er singel nå, eller?
– Jeg er singel, ja.
Når et forhold tar slutt for deg, er det helt krise da?
– Det var ikke det sist i hvert fall. Vi fant ut av det og vi er venner. Har du noengang følt det som jeg synger om?
Ja, det er jo det jeg mente med den «Undercover»-sangen din.
– Noe av det jeg har problemer med er når jeg skal bli fortalt hva som er virkeligheten i et forhold.
Jeg elsker å bli irettesatt, jeg. Om jeg er enig altså.
– Jeg må si at dette er uvant for meg. Jeg er ikke så mye med folk mer. Jeg er litt utrent nå.
Finnes det ikke tid?
– Jeg har ikke så lyst! Jeg har hatt mye behov for å være alene. Det har vart noen måneder nå faktisk. Først trodde jeg det var en ny depresjon og at jeg var kjempedeppa.
Var det ikke slik det var etter Ten Love Songs-innspillingen også da? Annerledes nå?
–Ja, nå går det fint. Men jeg fikk jo den uunngåelige tomhetsfølelsen da, men den er ikke så alvorlig. Jeg har bare ikke så lyst til å sosialisere.
Men dette er hyggelig da, Susanne, hæ?
– Ja, det er det. Det har kommet til et punkt nå hvor jeg har innsett at jeg nesten må begynne med sosialisering igjen.
Susanne har inntil nylig bodd en tid i London, men er nå kommet tilbake hit til bjerget og hovedstaden for permanent bosetting.
Gjorde du innspillingene til den nye skiva i London nå, ell?
– Nei, mesteparten ble gjort i New York og i Woodstock.
Akkurat. Er det nye albumet det beste du har gjort eller er det sånn at du ikke tenker sånn på det nødvendigvis?
– Nei, det vil jeg ikke svare på.
Siste må være beste, vøtt! Synes ikke det skal kreves av artister at de skal levere sin «beste» plate hver gang de kommer med et nytt. Det er vel bare annerledes? Like bra for faen!
– Ja, ikke sant. Den er annerledes helt klart. Jeg synes Ten Love Songs inneholder det beste håndverket jeg har gjort, definitivt.
Sånn rent musikalsk tenker du?
– Ja, komposisjonsmessig. Men jeg synes den nye platen er bedre lyrisk og mer interessant generelt. Jeg er veldig opptatt av håndverk og en god komposisjon og det er veldig vanskelig å få til.
Jeg kan ikke skrive låter, men jeg hører at det skjer store ting her. Det partiet med fløytesolo på «No One Believes In Love Anymore» er jo fanken meg helt sinnssykt uten at jeg klarer å utbrodere noe utover det. Det må være snakk om godt håndverk, ja.
– Er det ikke du som skriver musikken i Beglomeg?
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Nei, det blir for det meste gjort på øvern, ass.
– Akkurat. Men det der med at ting skal bli bedre og bedre hele tiden er en litt kapitalistisk forståelse er det ikke?
Jo, det kan du si.
– Når jeg hører på Miles Davis, for eksempel, så driter jeg jo i om den platen jeg hører på kom før eller etter den såkalt beste platen liksom. Det har ikke så mye å si.
Enig. Men det må komme en skikkelig drittplate en gang også da! Du må gi ut en skikkelig stinker litt utpå! To, tre plater frem i tid kanskje? Så kan noen om tjue år komme og si at det er jo den som er den virkelig bra Sundfør-skiva.
– Dette er et interessant eksperiment.
Jeg synes i hvert fall det er veldig interessant med artister som har en større diskografi hvor de en gang eller to har forsøkt seg på veldig annerledes uttrykk enn det de eller tilhengerne er vant til. Ta det Trans-albumet til Neil Young for eksempel. Det er jo dritartig, da!
– Ja, vi er jo så heldige at vi kan gjøre hva vi vil liksom. Til en viss grad i hvert fall.
Jeg gleder meg til denne platen! Jeg har en følelse av at du og en annen norsk musikkartist som heter André Bratten er litt sånn sjelevenner når det kommer til musikkforståelse. Har jeg rett i det?
– Ja, på mange måter, tror jeg. Men vi er like useriøse og.
Åssen useriøs?
– Jeg er ikke sånn som nihører på alle plater og sånn…
Du elsker jo musikk du!
– Jeg gjør det, men jeg har et metningspunkt. Men jeg leker en del med det også. Jeg er veldig seriøs og jeg lever jo for det.
Hvorfor gjør du det?
– Jeg har alltid følt meg hjemme der.
Hehe, i kunsten?
– Ja.
Hvor gammel var du da du først tenkte dette?
– Seks år kanskje.
Les også: Hele Norges rap-elite freestyle (stoppet av politiet)
Åssen viste det seg?
– Jeg likte veldig godt å gå inn i andre verdener.
Å lese en bok. Det å bli transportert til andre oppfatninger, andre verdener og andre bevisstheter.
Ja, riktig, riktig.
– Jeg har jo alltid vært veldig glad i musikk som er veldig ærlig da.
Jeg forstår ikke hva det betyr. Tekstene?
– Ja, og uttrykket. At det kommer fra hjertet. Jeg er en håpløs romantiker. Hehe. Men med tanke på kunst så er jeg veldig opptatt av det; at ting er ekte.
Hmm. Hvilke ting er det som er uekte og eller uærlig da? Åssen spotter man det?
– Det er jo noen ting som lukter penger da! Det føles uekte. Når det er sagt så retter jeg ingen moralsk pekefinger. Det bare treffer ikke meg.
Hva synes du om musikkutøvere som bruker komikk i kunstneriske uttrykk?
– Jeg synes det er kjempegøy!
Ja, Prima Vera for eksempel? Gruppen til Tom Mathisen, Herodes Falsk og min onkel Jahn.
– Nei, jeg har ikke hørt de, men har du hørt «Bleieskiftarbeider»?
Ja. Øystein Sunde. Kom igjen. Han reiser jo bare rundt og rapper jokes på små lokalrevyer som en bygdens David Bowie, han. Er det ekte det, a?
– Han er morsom da! Humor som virkemiddel er fint det.
Hva med mer plumpe ting som går på kroppens hulrom og slikt?
– Jeg synes det er morsomt, jeg. Kommer aldri over det.
Susanne har i senere tid vært opptatt av et nettverk kalt The Dark Mountain Project som består av skribenter og artister hvis ønske ifølge sin nettside er at «kulturelle uttrykk skal gjenspeile og ikke benekte dagens virkelighet med sosiale og økonomiske kriser og økologisk kollaps».
– Jeg har vært opptatt av Dark Mountain siden starten og var også med på en retreat i Spania. Jeg tror ingen jeg har snakket med har sjekket det ut før!
Må jo det om du skal drive seriøs journalistikk! Men retreat, ja! Hva foregikk der? Var det leirskole?
– Eh, Qi gong!
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Yoga?
– Det kan vel minne om tai chi. Man gjør synkroniserte bevegelser. Man skal spre energi rundt omkring.
Hehe. Bevisstgjøring?
– Ja, men også litt trøst. Det var drevet av to organisasjoner. Dark Mountain og Way of Nature som er drevet av han som snakker på tittellåten på den nye platen min.
Ja, nettopp. Jeg skulle spørre deg om det. Er det fra en tale det der?
– Det er fra et intervju som jeg gjorde med han under oppholdet.
Riktig. Var det flere musikere der?
– Jeg var den eneste. For det meste var det journalister som skrev om klimaforandringer. Det var mye grining.
Ja?
– Å dele de erfaringene ble veldig mye for mange tror jeg. Maktesløsheten ved at ingen bryr seg. Jeg måtte ta pauser.
Jeg forstår. Hvor mye av platen er inspirert av dette her a?
– «Mountaineers» for eksempel, er inspirert av det samme diktet som Dark Mountain er basert på. Et dikt av Robinson Jeffers kalt «Rearmament». Han hang med Steinbeck og var en del av kunstnermiljøet på vestkysten før andre verdenskrig. Han var imot amerikansk deltagelse i andre verdenskrig og ble utvist.
Du har også sagt at du med denne skiva ønsker å adressere folks engstelse og angst for tingenes tilstand.
– Du smiler mens du sier det!
Jeg føler meg bare så seriøs så det blir vanskelig å holde masken.
– Du er jo seriøs!
Derom tviles det nok litt, men det er jo greit å prøve å drive litt seriøst og. Alt trenger ikke være om bæsj eller tiss. Du kan kanskje ta en bæsj-story på sparket?
– Ja, ok. Vi skulle spille i Kongsberg.
Skeit i buksene på Kongsbergjazzen?
– Neinei. Det var på Energimølla, den venuen. Også var det så mye snakk mens jeg spilte.
Sånn pause på bingoen-commotion?
– Det var noen runde bord hvor folk kunne stå og henge ut og snakke. Og så sa jeg bare, egentlig bare mest på tull, sånn «tusen takk til alle dere som lytter og til dere som ikke lytter så kan dere gå hjem og spise bæsj!»
Veldig bra! Fin den!
– Dagen etter skrev lokalavisen om dette. Og VG fulgte opp. Så plutselig var jeg ikke bare sur dame, men også ei som oppfordret folk til å spise bæsj.
Jeg backer dette. Kanskje VGTV kunne laget en kort serie hvor du blir med folk hjem som spiser møkka si etter å ha forstyrret en Susanne Sundfør-konsert. Bra å få med dette. Men hvor var vi nå?
– Var det et spørsmål? Klimadebatten er litt usexy.
Gjør den sexy nå da!
«Fuck for forest!» smeller det fra fotografen.
Nå ja!
– Ja, det snakket jeg masse om mens jeg var der. Neida. Den kan ikke ses så godt liksom. Det må nok bli litt verre før folk blir tiltrukket. Tenker du masse på klimaforandringer?
Nei, kan ikke si det.
– Hva tenker du på da?
Meg og mitt, vel. Men Susanne, hva tror du skal til for at to mennesker skal kunne holde sammen, a?
– Man må svelge en del kameler tror jeg. Akseptere kjedsomhet og trygghet.
Hva skal til for å orke kjedelighet da? Er det Netflix og chill du mener?
– Jeg liker godt å være hjemme og se på Netflix, jeg.
Har du sett på nye «Twin Peaks», a? HBO det da, men der er det litt Dark Mountain Project gående altså.
– Jeg liker ikke Twin Peaks. Jeg vil ikke ha kunst når jeg ser på Netflix. Da vil jeg kose meg.
Se noen «Friends»-episoder! Det er avslapning.
– Ja! Jeg ser på«Mad Men igjen. «Sex and The City» ser jeg hvis jeg er engstelig eller lei meg. Jeg leste at store deler av Great Barrier Reef var erklært dødt nå og da tenkte jeg sånn nei faen, nå får jeg se litt «Sex and the City» så jeg får sove.
Jeg bruker «Mot i brøstet» til det der.
– Haha!
Hvem er du i «Sex and the City»? Er du en smoothie av alle?
– Miranda, kanskje?
Jeg er Karl i «Mot i brøstet» og det har jeg vært siden jeg var liten. Jeg skjønner det sinnet der veldig godt.
– Er du så sint a? Du er jo alltid hyggelig og sånn du?
Njæ.
– Har du vært i slåsskamp noen gang?
Jeg har ikke byttet knyttnever, men jeg har fått et par tæver.
– På tygga?
Jeg er fra Kongsvinger.
– Jeg ser du har et Harry Potter-arr i pannen.
Nja, den plasseringen der er vel mer Charles Manson. Men skit i det. Du har begynt å ta bilder nå du?
– Jeg har begynt å kalle meg selv fotograf. All artworken til plata er bilder jeg har tatt. Jeg dro til mange steder som jeg antageligvis ikke kan dra til igjen om noen år. Der naturen forsvinner eller forandrer seg på grunn av mennesker. Sånn som regnskogen i Nepal. Der har de masse jordskred nå. Jeg snakket med regnskogsfondet før jeg dro til Amazonas fordi jeg ville fotografere noe som kanskje ikke folk hadde sett før. Så jeg fikk ordnet det slik at jeg fikk dra med en båt i syv timer ned Xinguelven til «gummitapperfolket» eller rubber tapper people på engelsk. Et folk som har bodd isolert i et par hundre år tett opp til indianere og som er blitt forfulgt av andre brasilianere som har forsøkt å ta landområdene deres. Det var en intens opplevelse, kan du si.
Les også: SPESIAL: Velkommen til Kolbotn
Var det klimagreiene som var motivasjonen for å starte dette fotoprosjektet?
– Nei, jeg trengte en liten pause og det som jeg liker veldig godt med å ta bilder er at jeg kan distansere meg fra ting. Det blir nesten som meditasjon. Trekke seg tilbake og observere. Også elsker jeg å gå og hente bildene etter fremkalling.
Tar du med kameraet på fylla eller?
– Jeg tok noen bra bilder på byen i London en gang.
På en skikkelig burner?
– En burner?
Bender heter det vel på fagspråket. Har det blitt noen solide benders i London?
– Mhm.
Todagers?
– Hæ? Hvordan kom vi hit? Det ble vel fuktig av og til. Ikke så mye nå lengre.
Synes det er vanskelig å stoppe med det der.
– Det handler nok om at mange av vennene mine er i forhold eller har fått barn. Det er ikke så mange å gå ut med lenger og det er kanskje like greit. Det var også en av grunnene til at jeg flyttet til London fordi jeg syntes kanskje ikke det livet var så interessant lenger.
Oslofylla?
– Ja, det barlivet. Det ble veldig repetitivt. Hvor gammel er du nå?
35.
– Det er en god alder.
Kanskje. Livet mangler litt retning kanskje likevel. Jobben min de siste syv årene går mot slutten nå.
– Har du jobbet så lenge? Det har du aldri sagt?!
Vi har kanskje ikke snakket så mye?
– Jo, jeg husker den andre gangen vi møttes, da skulle du bare lukte på støvlettene mine hele veien!
Faen for noen stories!
– Ja, jeg synes jo det er kjempemoro. Jeg synes det er fint når folk er litt annerledes.
En helt legitim måte å bli kjent på det der.
– Hehe, jo! Men da sa jeg sånn «kan vi ikke snakke litt sammen nå?» Og da fortalte du vagt om noe jobbing, men ikke at det var så mye.
OK. Er du oppvokst i et kristent hjem?
– Nei.
Er du kristen?
– Nei. Hvorfor spør du om dette?
En god venn gjorde meg obs på et bidrag du har med på den Mette Marit-kuraterte samleren kalt Sorgen og gleden, hvor du gjør en praktfull versjon av «Ingen vinner frem til den evige ro».
– Oi, takk!
Ja, jeg var ikke klar over dette. Valgte du den salmen selv? På grunn av teksten, eller?
– Jeg har alltid vært en drama queen!
Jeg og. Veldig fint å høre deg synge på norsk, synes jeg. Blir det en norsk plate noengang?
– Nei, hvorfor det? Jeg skriver dikt på norsk, da. Men det er tre grunner til at jeg skriver på engelsk. Det første er at jeg har nesten bare har hørt på engelskspråklig musikk. Det andre er at om jeg skal synge til folk utenfor Norge så må jeg synge på engelsk så de forstår, og det siste er at det bare føles naturlig. Jeg husker når jeg begynte for ti år siden så var det en stor debatt og folk var sure på meg fordi jeg sang på engelsk! Slike nynorskforkjempere. Jeg er ikke noe glad i nynorsk.
Jeg har Facebook på nynorsk. Har du fått med deg at Radioresepsjonen omtaler deg som Kukkanne Kundfør?
– Nei!
Selv omtaler jeg deg som «cookie» om dagen. Det synes jeg er fint.
– Som en kjeks eller en kuk?
En cookie, liksom.
– Det er stor forskjell!
En treat da!
– Det er fint, da.
Det er veldig fint. Godt med en cookie til kaffen.
Music For People In Trouble er tilgjengelig der du hører og kjøper musikk.
The post Susanne Sundfør: – Jeg synes det er fint når folk er litt annerledes appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.