Siden år 2000 har Cinemateket i Oslo arrangert 70mm-festivalen, en festival eksklusivt for visning av film på 70 mm. Festivalen vokser i popularitet i takt med at filmrullene blir færre.
Ordskyen rundt det svære hjulet domineres av ord som dybde, kontrast, varm tekstur, klarhet, realisme og nærhet, og er i følge filmofile den «eneste» måten å se film på. Hva er egentlig 70 mm, og hvorfor er det så bra?
Ved siden av de nevnte kvalitetene analog film besitter gir 70 mm-filmen en oppløsning på rundt 12K i sitt tradisjonelle format på 2.20:1 (wiiide screen). Denne klarheten er vanskelig, om ikke umulig, å oppnå med digital film. De aller fleste norske kinoer bruker DCP, et digitalt format der oppløsningen som regel ikke er høyere enn 4K.
70 mm har eksistert siden filmhistoriens beskjedne begynnelse, men har alltid stått i skyggen av den billigere og mer praktiske filmen på 35 mm. Ved tv-ens allmenne suksess på 1950-tallet sank kinoenes besøkstall, og Hollywood svarte med spektakulære produksjoner, og visninger, for å trekke publikum. Ved siden av CinemaScope og 3D var 70 mm et av formatene man benyttet seg av for å redde kinofilmen.
Kinobransjen opplever idag konkurranse fra streamingtjenester (og videosjapper som selger DVD-er til utrolige priser!). Regissører som Quentin Tarantino, Paul Thomas Anderson og Christopher Nolan sverger til formatet, og benytter seg av det så langt det lar seg gjøre.
Fjorårets The Hateful Eight ble som den første filmen på 50 år skutt med Ultra Panavision 70, og ble også vist eksklusivt på 70 mm på Cinemateket. Visningen bar navnet «Roadshow», inkluderte programblad, scener som ikke var med i den ordinære kinoversjonen og en intermission (tissepause).
— Jeg synes i grunn det er rart at The Hateful Eight ble skutt på 70 mm da hele handlingen foregår inni en hytte. Men formatet har også en svært god effekt på nærbilder, sier Jan Eberholst Olsen.
Han har vært festivalkurator for 70 mm-festivalen siden begynnelsen. Han har kontakt med innehavere av filmruller verden rundt, og ser positivt på fremtiden til formatet.
— Det er absurd at et format er tildelt en egen festival, når man tenker over det. Da jeg startet opp festivalen var det ingen av Hollywood-produsentene som hadde noen kopier av klassikerne sine. Siden 2007 tror jeg festivalen har vært en motivasjon for studioene til å restaurere og utgi på nytt. Filmruller er en gjenstand som blir brukt opp, sånn er det bare. Det er som en god vin. Man kan ikke være misfornøyd fordi man ikke får oppleve den gode smaken igjen.
Christopher Nolans Dunkirk er årets store 70 mm-happening, og fungerer i høst som en oppvarming til selve festivalprogrammet.
— Det er perfekt med en ny film i akkurat det formatet Nolan selv ønsker. Det er mange som har sett den på vanlig kino, men det er flere av dem som også har kommet hit for å se den på ekte film.
Les også: Hvem er du i Game of Thrones?
Hvorfor skal man se den på 70?
— Jeg tenker det samme som Nolan, at det egentlig ikke er noe man skal behøve å svare på. Det er ingen som spør om hvorfor man skal gå i konserthuset for å se Filharmonien eller på Munch-museet for å se Skrik. Man bør alltid oppleve kunst i sitt rettmessige format.
— Jeg jobbet med Dunkirk i over ett år, og var i jevnlig kontakt med Warner. Den er i helt fantastisk kvalitet, og publikum ser ut til å elske det. I motsetning til Tarantino som har en ideologisk motivasjon bak bruken av film vet jeg ikke om Nolan som person har følelser knyttet til det i det hele tatt, men han gjør en god jobb i å fange alt på settet med minst mulig digitale effekter.
Festivalprogrammet består hovedsakelig av eldre filmer. Hvor gamle er filmrullene?
— Mange av klassikerne er nyrestaurert. Warner sa vi måtte kjøpe en egen kopi av 2001: A Space Odyssey for rundt 250.000 kroner, så vi fant noen andre å låne av. Så har vi for eksempel Top Gun, som vises på den samme rullen som ble vist på Colosseum i sin tid. John Fords Cheyenne Autumn har jeg prøvd å få tak i siden 2013. Tarantino har selv satt den opp på sin egen kino.
Hva med de mer obskure filmene fra Øst-Tyskland?
— De fleste er originale og i kjempefin stand, fordi de er av en type film som ikke mister fargen. Dette blir høyst sannsynlig siste gang DDR-dokuen Du Bist Min vises noensinne. Negativen er tapt, vi har lånt den eneste kopien og den blir satt inn i det tyske arkivet etter denne visningen. Den har tatt en stund å få tak i. Det har tatt lang tid å opparbeide seg goodwill med Tyskland fordi de har hatt dårlige erfaringer med kopier som har blitt behandlet dårlig.
Er kinoen nå i streamingens tidsalder stilt overfor noe av den samme problematikken som på 50-tallet? Kan trekkplastere som 70 mm være redningen?
— Definitivt. Og jeg håper det, men det kommer an på hvordan for eksempel Dunkirk går. Far and Away fra 1992 ble på den tiden spikern i kista for 70, det som egentlig var ment som en revival. Sånn går det når man ikke forstår hvordan man skal utnytte seg av formatet.
Les også: Er NRKs «Fårschpil» (1996) tidenes verste TV-program?
The post Hva er 70 mm, og hvorfor er det den «eneste» måten å se film på? appeared first on NATT&DAG.