Som religionskritikk er “The Crossbuster” omtrent like raffinert som når Ricky Gervais underholder en fotballstadion med punchlines basert på Dawkins-boka han skumleste på Heathrow.
Lørdag 20. juli inntar femtiåringene i Bad Religion Slottsfjell, for å spille punkrock under en fane de laget da de var femten.
DE FÆRRESTE SOM bikker femti kan si at de fortsatt spiller i punkbandet de starta på ungdomskolen. Bad Religion starta opp på en high school i LA i 1979. Mens mange likesinnede band ikke engang overlevde Reagans presidentperiode (er du “heldig” får du sett noen av dem spille reunion-konsert i løpet av sommeren), har Bad Religion holdt det gående i snart 35 år, og møter årets festivalsommer med sitt sekstende studioalbum i bagasjen. Og for gudfedrene av melodisk skatepunk er formelen fortsatt den samme: Samfunnskritiske tekster sunget med hjelp fra utbredt bruk av trestemt koring, deres fremste virkemiddel og våpen.
Det er likevel ikke den karakteristiske koringen som primært forbindes med bandet. Logoen, kjent som “The Crossbuster”, utgjør en stor del av pakka. Den er Bad Religions egen Stones-tunge, og lever sitt liv på utallige t-skjorter, jakke-patches, beltespenner, musematter, julekuler etc. Tegnet av gitarist Brett Gurewitz på en av bandets første øvinger ble logoen umiddelbart godkjent av de andre, hovedsaklig fordi den utvilsomt kom til å irritere foreldre. “The Crossbuster”, et kors inni et “forbudt”-skilt, er like simpel som den er genial; korset, som et internasjonalt symbol på religion, rammet inn av det internasjonale symbolet for “nei, ikke gjør det”. Herlig usubtilt, på grensen til det infantile.
SPILTE DU PUNK eller hardcore på sent sytti-, tidlig åttitall måtte bandet ditt kunne identifiseres ved hjelp av en logo. Alle de kjente banda fra den tiden forbindes fortsatt med sine respektive logoer: Misfits? Hodeskalle. The Germs? Blå sirkel. Descendents? Strekansiktet “Milo”. Social Distortion? Skjelettet. Ett band hadde en logo overlegen de andres: Black Flag. “The Bars”, fire svarte rektangler som sammen utgjør et svaiende flagg, var, og er, mer enn bare en bandlogo.
Black Flag holdt det svarte flagget høyt hevet på sin kontinuerlige ferd på kryss og tvers av USA. De gjorde alt selv, booket sine egne, evigvarende turnéer og ga ut plater på sitt eget label, SST Records. Fordi Black Flag var det første, og ikke minst det mest hardtarbeidende hardcore-bandet, har logoen blitt stående som selve symbolet på hardcore-mentalitet og DIY-etos.
Etter hvert som bandets popularitet økte, begynte logoen å poppe opp på veiskilt og broer i Los Angeles-traktene. Dette, i tillegg til de usedvanlig voldelige konsertene, gjorde at Black Flag ble svartelistet av LAPD. Flasha du “The Bars” åpenlyst, risikerte du å bli banket opp og arrestert. Henry Rollins, bandets vokalist fra 1981, opplevde selv jevnlig trakassering fra politiet, særlig etter at han tatoverte logoen på armen. Tatoveringer av logoen har vært utbredt fra starten av. I 2009 ble prosjektet “Barred for Life” startet, et fotodokumentarprosjekt om Black Flag-tatoveringer, og i vinter ble alle bildene samlet i en bok med tittelen “Barred for Life: How Black Flag's Iconic Logo Became Punk Rock's Secret Handshake”. Wall Street-arbeidere og nyfrelste fans, Jonny Depp og Edward Norton, alle er de “barred for life”. Dave Grohl forsøkte å tatovere logoen på armen som tolvåring, men måtte gi seg etter tre av fire bars fordi smertene ble for store.
FOR Å FINNE noe lignende i dag, må vi kanskje til horror-rapgruppa Insane Clown Posse. Logoen “The Hatchetman”, en tegning av en fyr som løper med kjøttøks, fungerer som samlende symbol for The Juggalos, duoens ekstremt trofaste fanskare. Samme kan sies om den høye forekomsten av Klovner i Kamp-tatoveringer på Tåsen i Oslo. Gruppas uttalte geografiske tilhørighet kombinert med den lett identifiserbare logoen (en klovn med en mikrofon midt i trynet), gjør tatoveringen til et symbol på både livslang musikalsk og lokal tilhørighet.
I en kronikk med tittelen “Skjerp dere!” etterlyste nylig musikkmagasinet Hissig.no større grad av bevissthet rundt design og branding blant norske artister. Kronikkforfatteren, kreativ leder i et design-byrå, ønsker seg at de blåser mer penger inn i design-næringen. God design og smart branding er utvilsomt viktig, men når Hissig.no får dette til å handle om økonomiske prioriteringer bommer de totalt. Flesteparten av logoene omtalt her er laget gratis, av bandet selv eller av noen nært knyttet til bandet. Det som med jevne mellomrom trekkes frem som det beste norske platecoveret gjennom tidene er The Aller Værste! sin “Materialtretthet”, en reproduksjon av esken til saltpastillen “Stupedama”. Ideen var bandets egen. Å betale et designbyrå dyrt med håp om å få sin egen crossbuster tilbake, er sannsynligvis ingen god idé (med mindre man ønsker seg noe ala den ultradøve Hissig-hodeskallen).
“THE CROSSBUSTER” HAR ikke overlevd som kulturdefinerende symbol i samme grad som “The Bars”. Dens opprinnelige eksistensgrunnlag, evnen til å provosere, er borte. Som religionskritikk er “The Crossbuster” omtrent like raffinert som når Ricky Gervais underholder en fotballstadion med punchlines basert på Dawkins-boka han skumleste på Heathrow. Logoen egger ikke lenger til diskusjon andre steder enn i kommentarfeltene under musikkvideoer og intervjuer med bandet. I de samme kommentarfeltene kan man lese historier fra godt voksne mennesker som forteller at de ble sendt til rektors kontor første gang de rocka “The Crossbuster” på skolen, og som måtte vente til de var ute av huset før de kunne dra på seg t-skjorta. Logoen blir selvsagt hyppig brukt av kids i dag, men det spørs om foreldre og lærere fremdeles lar seg provosere.