Nesten et år hadde gått siden sist Ketsjup & Sennep spiste sammen.
Ikke overraskende var det en relativt nyoppstartet bydelsrestaurant med fokus på naturvin som skulle bringe våre venner sammen igjen. Dét, og det faktum at at Ketsjup nettopp hadde rømt fra «Botsen», Oslo-fengselet som ligger rett over gata fra Brutus.
Ketsjup hadde sittet inne for heleri i forbindelse med et Finn-salg av en vaskemaskin han fant i vaskekjelleren i borettslaget sitt. Sennep hadde også sittet inne, men ikke på «Botsen». Eller, det var forsåvidt akkurat det han hadde gjort. I månedsvis hadde han sittet på Botsen pub, litt lengre opp i gata fra Brutus. Så da Ketsjup på januars siste dag teipet tortillalefser til hele kroppen og elegant rullet seg over den piggtrådbelagte muren og løp inn på nærmeste pub, løp han nærmest rett inn i armene på sin gamle venn.
Sennep kjente først ikke igjen Ketsjup, der han stod i sin opprevne Old El Paso-niqab. Sennep sverget nemlig til Santa Maria. Dette var duoens eldste uenighet, en uenighet som hadde ødelagt utallige fredagskvelder i et ellers robust vennskap.
Ketsjup & Sennep på Hendrix Ibsen: – Bra navn, dårlig vareheis
Ketsjup fikk unwrappet seg, forsøkte gråtkvalt å si noe om at det bare var Old El Paso i fengselet, men Sennep kom ham i forkjøpet ved å rekke ham en halvliter og en boks med chilinøtter. «Skål!» sa Sennep, lykkelig over å være gjenforent med vennen.
Men noe var forandret. Ketsjup rynket på nesa av halvliteren og skålen med peanøtter fremprovoserte en brekning. Fengselsoppholdet hadde gjort noe med ham.
I fengselet hadde Ketsjup delt celle med en bartender som satt inne for å ha servert øl i Normann Copenhagen-glass iført hvit apotekerfrakk. Ketsjup, nedbrutt og deprimert over å være adskilt fra bestevennen, var sårbar og åpen for gaslighting. Bartenderen plantet et frø i hodet på Ketsjup, et Quinoa-frø, og manipulerte ham til å tro at han brydde seg om råvarer. Sakte, men sikkert ble Ketsjup en «foodie». På instinkt – som en ål mot Sargassohavet – begynte Ketsjup nå å bevege seg i retning Brutus.
Vel inne i et lokale som skrek «her spesialiseres det på noe» kunne guttene lære at Brutus spesialiserte seg på naturvin. Ketsjup ante ikke hva naturvin var, noe som fikk Sennep til å tro at hans nye matidentitet ikke var annet enn en dårlig hypnose. Til og med han visste godt at naturvin var naturlig vin.
Bortsett fra Jenny Hval, Ketsjups favorittartist gjennom tidene, var det nesten ingen mennesker i lokalet. Han rakk ikke engang å bli starstruck før en trivelig kelner med snurrebart krevde oppmerksomheten.
– Sultne, ell’?
Kelneren kunne informere om at hvis man var sulten måtte man nok ha fire-fem retter. Hvis man bare var litt sulten holdt det kanskje med tre. En gang hadde kelneren spist åtte retter!
Menyen var liten, både fysisk og innholdsmessig, og skrevet i stikkordsform. «Rogn». «Hjerte». «Sopp». «Melk». Melk? Ketsjup & Sennep så opp fra menyen og på kelneren, før de snudde seg mot hverandre og utbrøt:
– Melk?!
– Melk er dessert, sa servitøren gåtefullt.
Selv Ketsjup, som var foodie, greide ikke skjule at dette var nytt og spennende. Kelneren kunne også informere om at menyen fungerte som lego.
– Dette er veldig store legobrikker, dette er store legobrikker, dette er små legobrikker, sa kelneren mens han pekte rundt på menyen.
– Bygg dere et slott!
Ketsjup hadde aldri smakt lego, og hverken han eller Sennep hadde erfaring med å bygge slott. Dermed ble det som vanlig ren gjetting da valgene falt på fire retter hver.
– Gira på å drikke, ell’, spurte kelneren.
Ketsjup bestilte Brutus’ eneste øl. Sennep bestilte hvitvinen Manzoni Bianco, fordi han trodde det var den legendariske NRK-meteorologen Arild Mentzonis egen vin.
– Ah, Mentzonis hvite, ja. De værgutta vet å dyrke druer! Et klokt valg, sa Ketsjup, desperat etter å fremstå kunnskapsrik.
De første rettene kom på bordet. Ketsjup hadde fått Island på tallerkenen.
– Flatkokur. Ganske godt. En slags brent tynnvaffel, sa Ketsjup.
– Tynnvaffel? spurte Sennep.
– Ja. En helt flat vaffel uten mønster, liksom. Men alt er snudd på hodet her: Syltetøyet er rødbeter, rømmen er ost, og det er sjøgress på.
– Hm. Høres mer ut som en slags havpannekake, foreslo Sennep.
Selv hadde hadde han fått noen hvite og tynne rundinger. Det så ut som små kippah-er av kål. Kålkippah-er. Han vurderte å legge maten på hodet og dra en antisemittisk vits der poenget skulle være noe med at jøder er kålhoder, men greide å la være. Istedet smakte han på det.
– Det smaker som fiskepudding, sa han og la en bit på tallerknen til Ketsjup. Til og med Ketsjup, som var foodie, sa seg enig. Kålkippah-en smakte faktisk fiskepudding.
Ketsjup & Sennep spiser små, islandske burgere på Tommis Burger Joint
De spiste og spiste, men hva? Siden det bare stod ett ord per rett i menyen var kelneren nødt til å forklare en del hver gang han kom med maten. Problemet var at Sennep aldri greide å huske hva kelneren hadde sagt da han var ferdig med å si det. Bare masse ord og ingredienser og tilberedningsmetoder ramset opp kjapt etter hverandre. Sennep hang ikke med i svingene, og etter den andre retten ante han fortsatt ikke hva han hadde spist.
Han bestemte seg for å endre taktikk. Ved neste servering skulle han bruke en hukommelsesteknikk han hadde lært da han studerte ved Norges Idrettshøgskole.
– Man ser for seg at man går gjennom sitt eget hus, og så plasserer man de ulike gjenstandene, eller ingrediensene i dette tilfellet, i hvert sitt rom, forklarte han Ketsjup.
Kelneren dukket opp, satt «Tartar» på bordet og begynte å forklare. Rått kjøtt i gangen, potetgull på badet, sopp i stua. Det var noen ingredienser til, men Sennep hadde ikke flere rom i leiligheten.
Ketsjup fikk «Sopp» og siden han for øyeblikket var hjemløs, greide han ikke å huske noe av det kelneren sa. Det minnet ham på at han måtte legge inn bud på en leilighet på Finn. Han kunne ikke fortsette å spise på restauranter med ettordsmenyer uten en leilighet å visualisere ingredienser i.
– Mitt eneste must er at den må ha vaskekjeller, sa Ketsjup, og spurte kelneren om wifi-passordet.
– Frivin2018, sa kelneren.
Ketsjup ble blank i øynene. Han tenkte på tiden bak murene. Endelig var han også fri. Og snart kom melken på bordet.
The post Ketsjup & Sennep på Brutus: Spiselig melk, potetgull og meteorolog-legenden Arild Mentzonis egen vin appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.