Filmene som er nominert til Oscar for beste film er som ni formuleringer av det samme spørsmålet: Hva er en amerikaner?

Kanskje det er noe å lære av hvilke historier som kanoniseres fra USAs foreløpig siste år i frihet?

Lion

(Regi: Garth Davis)

Fjorårets kjipeste trailer ble overraskende nok en ganske fin film. Vi ble lovet en ny Slumdog Millionaire, og det var det vel ingen som ville ha? Lion er heldigvis ikke det. Den er langt røffere og er en ganske ren tåreperse. Historien har noen likhetstrekk med Danny Boyles film, men kanskje akkurat ikke nok til å bli en fullt så stor suksess.

Vi følger Saroo, en ung indisk gutt som kommer bort fra moren og broren, havner på gata, og blir adoptert av en australsk familie. Ja, den er svulstig. Og ja, det er ganske så sentimentalt. Dette er en film der hver eneste scene prøver å fortelle deg at du ser på det mest betydningsfulle øyeblikket i hovedpersonens liv. En to timers lang klump i halsen. Men det er ikke til å komme utenom at det er ganske så effektivt gjort, selv om den drukner litt i sitt aller siste øyeblikk.

Lion har nydelig foto, god musikk og supert skuespill hele veien. Kidman gjør sin beste rolle på årevis, Dev Patel er solid, og Sunny Pawar, som spiller unge Saroo, er et funn. Noen ganger er det deilig å slippe tilbakeholdenhet og kliniske «utforskninger av sorg» og heller gi seg hen til en skikkelig grinefilm.

Mads Wølner Voss​​

Les også: Jim Jarmusch’ «Paterson» preges av en absolutt kreativ utmattelse

Image may be NSFW.
Clik here to view.

La La Land

(Regi: Damien Chazelle)

En Hollywood-musikal om Hollywood-musikaler. I og med at det bare er seks år siden The Artist gikk sin seiersgang er det ikke vanskelig å skjønne hvor inspirasjonen kommer fra, og hva målet er. La La Land er ellers ikke direkte taktløs (i motsetning til steppingen), men gullalder-nostalgien stikker ikke dypere enn noen referanser og «ååå fine blomsterkjoler».

Kjærlighetshistorien mellom Mia (Emma Stone) og Sebastian (Ryan Gosling) er sterk og bittersøt, men forhastelser i historien gjør at musikalnumre prioriteres over det filmen vil fortelle. Den stabile ekskjæresten til Mia som aldri nevnes igjen etter det plutselige bruddet, spranget Mia og Sebastian gjør fra flørtende uvenner til kjærester, og Sebastians forvandling fra eremitt til rockestjerne. Ingen payoff. Dette hadde kanskje ikke vært et problem hvis låtene hadde blåst deg av banen, men de forfører ikke nok til at de sitter i hodet etter rulleteksten.

Det virker nesten som om filmen er klar over at publikum vet hvor klisjéfylt den er, så den hopper liksom like så godt over øyeblikkene der karakterendringen virkelig finner sted. Musikalnumrene føles derfor hule, fordi vi har blitt ekskludert fra oppbygningen.

Det er også litt pinlig hvordan Chazelle fremstiller hvert eneste avvik fra chick flick-formelen som en twist. Selv om den liksom uventede slutten er utført på en nydelig måte sitter man igjen med behov for litt mer selvbevissthet.

Det som virkelig redder filmen er kjemien mellom de to skuespillerne. Stones yndige råskap og Goslings sleazy sjarm gjør at man får troen på at kjærlighet kan overvinne alt, selv et haltende manus.

Ludvig Furu​

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Hell or High Water

(Regi: David Mackenzie)

Sørstatene er i krise: Texas ligger krøllet sammen i fosterstilling nederst på kontinentet, tynget av avindustrialisering og tapte drømmer om fart og frihet. Som en skabbete gammel hund ligger Jeff Bridges’ kropp dypt inne i skapet for deprimerte, resirkulerte skuespillere. Og på en sykeseng finansiert av unaffordable care act akker westernsjangeren seg med brukket rygg og ondartet hudkreft etter eksessiv soleksponering. Eller?

Hell or High Water ville reagert på slike anklager med en runde med revolveren og et sørstatsidiom som ikke egner seg på trykk. Med sin nye film demonstrerer regissør David Mackenzie at den ville vestens dødskramper nok en gang overgår den gjennomsnittlige Hillary Clinton velgers mest vitale og klarsynte prosjekter for verdensherredømme. To brødre (Chris Pine og Ben Foster) har bestemt seg for å gjennomføre en rekke bankran for å kjøpe tilbake ranchen som de samme bankene har lurt moren deres til å selge for en billig penge. Og med den sentraliserte finanskapitalen stilt opp mot ærlig bankran på denne måten vet til slutt ikke en gang den gamle sheriffen (Jeff Bridges) hvor hans lojalitet egentlig ligger.

På tross av at Texas ikke lenger er en like stolt produsent av bomull og biler kan vi trøste oss med at staten fremdeles er en utrettelig leverandør av moralsk ubestemthet, karismatiske voldsmenn og generiske good guys som Chris Pine. Ubrukelige produkter når det gjelder å bringe samfunnet ut av tiår med økonomisk nedgang, men nyttig når målet er å vinne en Oscar.

​Jo Forbord Stavdal

Les også: Strømmetjenesten FilmStruck redder internett – og ødelegger «chill»-delen av daten

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Manchester by the Sea

(Regi: Kenneth Lonergan)

Manchester by the Sea er for 2010-tallet det Ordinary People var for åttitallet og The Ice Storm var for nittitallet: Et mesterlig innblikk i hvordan relativt vanlige mennesker må hanskes plutselige omveltninger i livet og bunnløs sorg. I filmen møter vi Casey Affleck i rollen som livstrøtte Lee. Han livnærer seg som vaktmester i en nitrist del av Boston, etter familielivet han hadde i hjembyen Manchester, Massachusetts, brutalt ble revet opp med roten for noen år tilbake. Når broren Joe (Kyle Chandler) dør, må Lee tilbake hjembyen for å organisere begravelsen og ta seg av en nevø i tenårene (Lucas Hedges) som er hundre prosent mer velfungerende enn han selv.

Til tross for all tristessen er Manchester by the Sea en helt nydelig film. De duse bildene og fiskebåtene som duver i havna er svært passende som bakteppe for de opprivende hendelsene vi møter på land. Filmen har i tillegg til alt det triste noen genuint morsomme scener, og samspillet mellom Affleck og Hedges varierer på perfekt vis mellom det sørgelige og komiske.

Margaret fra 2011 skulle være regissør Kenneth Lonergans gjennombrudd som regissør, men ble stoppet av distribusjonskluss og gjorde at han slet stort med å få nye tilbud som regissør. Manchester by the Sea plasserer Lonergan i den absolutte eliten av dramafilmskapere i Hollywood og burde føre til flust av tilbud om nye prosjekter. Suksess på Oscar-utdelingen vil dessuten være helt på sin plass.

Jon Sæter​

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Moonlight

(Regi: Barry Jenkins)

I et slags vakuum mellom Boyz N the Hood og Boyhood finner vi Moonlight. Her blir vi hensatt til et Miami langt fra neonlys og strandliv. I tøffe kår vokser den usikre Chiron opp. Moren hans (Naomi Harris) sitter stadig sterkere i crack-ens jerngrep, mens hans egen annerledeshet på ingen måte blir verdsatt av mobben på skolen. Trøst finner han i en godlynt doplanger (Mahershala Ali) og hans hjertevarme kjæreste (Janelle Monaé) som viser omsorg. Dessverre virker kursen for livet til Chiron allerede staket ut.

Moonlight er et fantastisk visuelt stykke arbeid. Filmfotograf James Laxton skaper en vanvittig intens stemning med en rekke close-ups som fører til at seeren i store deler av filmen vet hvordan karakterene skal reagere i de pressede situasjonene de står oppi. Også filmens musikk er ypperlig, med sørgmodig originalmusikk signert Nicholas Britell og låter fra blant andre Aretha Franklin. Moonlights største styrke er likevel skuespillerprestasjonene, og det hadde ikke vært ufortjent om hver og en av de framtredende skuespillerne blir belønnet med hver sin Oscar. Best av dem er Alex R. Hibbert, den første av i alt tre som gestalter hovedkarakteren. Sjeldent har det å stå på siden av det gjengse blitt spilt flottere og mer lakonisk av et barn.

Jon Sæter​

Les også: Kim Hiorthøy om «The Rules for Everything», normer og menneskets hjelpeløshet

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Hidden Figures

(Regi: Theodore Melfi)

Patriotisme, antirasisme, nostalgi og kvinnekamp. Hidden Figures sparer ikke på belærende dialog og banale poenger, og drukner i den lange historiske rekken av gode Oscar-kandidater med samme tematikk.

Katherine G. Johnson (Taraji P. Henson), Dorothy Vaughan (Octavia Spencer) og Mary Jackson (Janelle Monáe) var svarte, kvinnelige matematikere i NASA under romkappløpet. Undertrykkelsen var overalt, i alle former, fra konkrete manglende rettigheter, til kroppsspråk og nedlatende kommentarer. Det er svært modig av (hvit og mannlig) regissør Theodore Melfi å fortelle denne historien i 2016.

Repetisjonen av moralske pekefingre gir ikke en bredere forståelse for tematikken. Istedenfor å bruke dette som en hypnotiserende effekt, som kanskje hadde gitt publikum en dypere opplevelse av undertrykkelsen, ender det opp som mas. Det hjelper ikke om man har historien på sin side når de artistiske visjonene ikke er der.

Som alle biopics er også Hidden Figures smertefullt forutsigbar. Ikke fordi vi allerede kjenner historien, men fordi vi kjenner flimskaperens intensjoner.

​Ludvig Furu​

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Hacksaw Ridge

(Regi: Mel Gibson)

Hele ti år etter Maya-indianernes fall i den brutale og intense Apocalypto, returnerte omsider Mel Gibson tilbake til registolen i 2016 med Hacksaw Ridge.

Et skuddsikkert krigsmelodrama, basert på den sanne historien om pasifisten Desmond Doss, som tjenestegjorde under slaget om Okinawa under andre verdenskrig. Uten våpen brukte sanitetssoldaten heltemot og kløkt til å snirkle seg gjennom slagmarken og redde flere titalls medsoldater.

Et mildt sagt perfekt utgangspunkt for en pompøs Hollywood-sviske om religion og heltemot, men det som kunne blitt en døll sukkerlake, blir i hendene på Gibson en av de mest brutale krigsfilmene laget i Hollywood. Beinsplinter fyker, tarmene henger på slep og mark tyter ut av øynene på lik.

Det hele fanget på et stygg-vakkert vis gjennom linsen til fotograf Simon Duggan, akkompagnert av Rupert Gregson-Williams’ herlig pompøse musikk. Den massive kontrasten mellom filmens sentimentale opphold i Doss’ hjemby i Virginia og blodbadet i Okinawa engasjerer, og mister aldri gnisten grunnet filmens effektive fortellerstruktur.

Hacksaw Ridge er et velkomponert og konservativt stykke krigsmelodrama, malt i vulgært brede strøk av blod. Sannsynligvis en film som ikke vil falle i smak hos de som er PK på fulltid.

Truls Foss​

Les også: Norsk lineær-TV er i krise: Hjelp, vi vil drive med humor!

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Arrival

(Regi: Denis Villeneuve)

Premisset i Arrival er vakkert: Tolv romskip har kommet til jorden i fullkommen stillhet. Militærmaktene biter knoker. Venner eller fiender? Og hvordan snakke med dem? Enter lingvisten Dr. Louise Banks.

Banks (Amy Adams) takker ja dersom hun får snakke direkte med vesenene. Det skal bli nærkontakt av første, andre og tredje grad, og hele veien flettes jakten på inntrengernes språk og intensjon sammen med Banks’ fortid: Terrence Malick-ske kryssklipp av datterens oppvekst og for tidlige død.

De beste scenene skjer mellom dyrene bak glassveggen i romskipet, Adams’ hudløse språkforsker og matematikeren (Jeremy Renner) som hjelper henne. Som liker henne. Poetiske, renskårne scener som gjør det mulig å se for seg at rom-invasjonsfilmer ikke behøver å ha vold og ondskap som motor. Istedenfor ligger suspensen i å vise oss hele bildet – de tolv romskipene, språkjakten, livet og døden til Banks’ datter – men drøye med å oppklare rekkefølgen og sammenhengen.

Det er kontemplativt, nesten lyrisk å se hele riggen til en voldseksploderende sci-fi-film holdes i tømmene, en slags lyrisk sci-fi-blockbuster.

Ragnhild Brochmann​​

Image may be NSFW.
Clik here to view.

Fences

(Regi: Denzel Washington)

Tiden er femtitallets Pittsburgh. Når Corey (Jovan Adepo) får muligheten til å spille fotball på collegenivå blir faren Troy (Denzel Washington) hjemsøkt av skuffelsene fra sin oppvekst i et USA der rase utgjorde en nærmest uoverkommelig hindring. Demonene leder ham til å slå beina under alt han er glad i (sønner, kone, venn og bror) og til å videreføre en selvdestruktiv arvesynd som er like tett knyttet opp til amerikansk historie som slavetiden.

På samme måte som pater familias Troy tårner over sine sønner og utøver sin tragiske innflytelse, dominerer Denzel Washington Fences som både hovedrolleinnehaver og regissør. I motsetning til Troys familie nyter derimot filmen godt av erfaringen hans, og en dømmekraft kvesset på det man må anta er en personlig nærhet til filmens tematikk. Castet leverer dialogen knirkefritt og har en underliggende jovial kjemi som minner om den til en gammel teatertrupp.

Man kan noen ganger få følelsen av at den dypt kristne Denzel Washington holder en preken med denne filmen som i siste omgang handler om en manns vei fra synd til tilgivelse. Men han er på samme tid så tro til det pulitzerprisvinnende manuset at hans tjeneste til filmhåndtverket ikke kan sies å stå tilbake for hans (etter alle solemerker eksepsjonelle) tjeneste til Gud.

Jo Forbord Stavdal​

The post Filmene som er nominert til Oscar for beste film er som ni formuleringer av det samme spørsmålet: Hva er en amerikaner? appeared first on NATT&DAG.

Image may be NSFW.
Clik here to view.