– Du er her for nostalgiens skyld, sier Simon/Sick Boy (Jonny Lee Miller) til Renton (Ewan McGregor) i en scene hvor de to og Spud (Ewan Bremner) holder en slags minnestund på det skotske høylandet for kameraten Tommy, som døde i originalfilmen fra 1996. Det samme kan sies om det hele man får servert i T2 Trainspotting.
Å dra på kino for å se denne tjue-år-etter-filmen er på ingen måte en nødvendighet, men man drar for å se den for nostalgiens skyld.
Hovedkarakterene er de samme, bare i førtiårene. Det er et vel av liknende scener som i den første filmen, ispedd en hel del klipp fra fortiden. Edinburgh er fortsatt Edinburgh, og sannelig får vi ikke servert både Underworld og Prodigys remiks av Iggy Pops Lust for Life på soundtracket.
De gamle junkiene har ikke steget all verdens i gradene i samfunnet siden sist.
Renton returnerer til Edinburgh etter at A4-livet med jobb og kone i Amsterdam har tatt slutt. Spud har mistet kontakten med sønnen, blitt arbeidsledig og igjen tydd til nåla. Simon driver tantas gamle pub i Leith, i tillegg til en bivirksomhet som involverer utpressing og kjæresten Veronika (Anjela Nedyalkova) iført strap-on. Heroinen har blitt byttet ut med et durabelig forbruk av hvitt pulver. Den legendariske psykoen Begbie (Robert Carlyle) har sittet i fengsel siden sist vi så han, men slipper ut etter en nokså fornøyelig fluktplan.
Når de aller etter hvert møtes blir det fort klart at flere av de involverte på langt nær er ferdige med resultatet av ransutbyttet for tjue år siden.
Det å møte karakterene igjen nå når de har blitt middelaldrende menn er ikke en udelt positiv opplevelse. Særlig det at Renton, som faktisk har levd et normalt liv i Amsterdam, skal søke tilbake virker ikke helt troverdig.
For de av kinogjengerne som ikke har sett den første filmen vil det nok uten tvil stilles spørsmål ved hva en såpass oppegående fyr ønsker å oppnå ved å henge ut med tullingene Spud og Simon. På den andre siden vil de aller fleste ha glede av å se at Robert Carlyle fortsatt evner å spille skjorta av alle rundt seg som psykopaten Begbie. Samspillet mellom han og McGregor er fortsatt av ypperste klasse.
Dårligst er filmen når den glir over i nærmest manisk nostalgiske partier. Rentons choose life-ranting er påtatt, og føles veldig som en middelaldrende mann som raljerer om «ungdom nå til dags» og sosiale medier.
Også Renton og Simons gjenforening som venner et stykke ut i filmen er et nokså pinlig skue. Det er liten tvil om at disse to i de første drøye tjue årene av livet var utrolig nære, og filmen trenger på ingen måte den alt for lange bromance-sekvensen mellom de to.
I denne diskuterer de George Bests korte karriere i Hibernian, mens de drikker øl og opptrer på en måte som bringer assosiasjonene til det aller nedrigste av spillselskapsreklamer.
Danny Boyle har alltid vært i stand til å få folk og kjøretøy som beveger seg i fort film ispedd passende musikk til å se veldig kult ut, og det er også tilfellet her. Åpningssekvensen med Renton i full fart på tredemølle kryssklippet med de nevnte elementene ovenfor kickstarter filmen på klassisk manér. God er også Boyle når han hinter til 1996 på noe mer subtilt vis: Renton som ankommer et tilgriset toalett, Spud som ikler seg briller med gule glass og kappløp med livets som innsats gjennom Edinburghs gater.
Les også: Jim Jarmusch’ «Paterson» preges av en absolutt kreativ utmattelse
T2 Trainspotting er en film for fansen og ikke det minste nyskapende. Allikevel må det sies at jeg stort sett koste meg gjennom den tilmålte tiden på nærmere to timer, og at underholdningsverdien tidvis er svært høy.
T2 Trainspotting har premiere 24. februar.
The post «T2 Trainspotting»: Nostalgispotting for de som var kule på 90-tallet appeared first on NATT&DAG.