Torsdag:
John Olav Nilsen & Gjengen
Det er unektelig litt skremmende at én enkelt kameratgjeng fra Bergen har vært dominerende i norsk rap og rock siden 2008-2009 (og nå senest på TV-skjermen!), men selv om det eventuelt måtte være noe i vannet, eller bare noe så enkelt som salg av sjel til en viss Sortemann, håper vi Loddefjorden-magien fortsetter i flere år til. Torsdag 18. juli kan du være så heldig å få oppleve litt av den i levende live, når John Olav Nilsen og hans en gang så skranglete gjeng inntar Slottsfjell med sin foreløpige tre album-dype katalog av godlåter. La oss bare håpe at du slipper å danse med en kniv i ryggen, for dette blir en etterlengtet sommerkveld for de vakreste taperne.
Kaizers Orchestra
Du vet like godt som oss at du ikke hadde hørt om Tom Tveits før du leste om dem i ENO, og nå som du vet, bryr du deg sikkert ikke nok til å boikotte Kaizers Orchestra heller. For hvis du digget Ompa til du dør i 2001, så synes du garantert at Janove, Geir og resten av gutta fortsatt er innmari løye, til tross for at de har prøvd seg på både det ene og det andre opp igjennom sin ekstremt innbringende karriere. Nå skal det dog sies at det jo var Tønsberg som satte emosjonell og mørk rock på kartet, men siden Seigmen velsignet hjembyfestivalen så seint som i fjor, blir det sigøynerrockerne fra Bryne sin oppgave å avrunde den første Slottsfjell-kvelden med sitt velrennomerte liveshow.
Sirkus Eliassen
Enten du innrømmer det eller ikke, har du nok garantert danset i fylla til en av de mange übercatchy refrengene fra den nordnorske hitmaskinen Sirkus Eliassen, som i tillegg til care free-sangtekster om spontane one-night stands og pardans, snart også kan ta copyright på smil som varer like lenge som den nordnorske sommersola. Brødreduoen fra Bodø har dessuten tatt baris til et nytt nivå, selv om Eriks brystkasse må sies å være litt mer planlagt enn den mer frigjorte versjon Magnus velger å rocke. Med syv singler som til sammen har solgt til 21 x platina, sier det seg likevel at koken kommer til å bli relativt høy når gutta serverer repertoaret sitt på årets Slottsfjellfestival, hvor BI-jentene som har kommet hjem for sommerferien i Tønsberg utvilsomt vil gå amok til MPG-bangeren “I Love You Te Quiero”. Og da skal vi love deg at det blir både sixpack- og raddisbaris!
MØ (DK)
For bare ett år siden postet danske MØ sin første låt “Pilgrim” på nett og oppmerksomheten rundt henne har stadig blitt større. Lillemor har bakgrunn fra punkbandet Mor og som en slags dansk krysning av Anouk og Lykke Li har hun tatt et kvantesprang fra dansk punk, via youtube og rett inn i studio med produsenten Diplo (M.I.A., Major Lazer). Nylig annonserte hun at hun har signert med selskapet RCA Victor, hjem for artister som David Bowie, Imogen Heap, Swim Deep og Everything Everything. Hennes siste singel “Waste of Time” hadde nylig premiere via Zane Lowe på BBC Radio 1 og hennes siste konserter i København, Berlin og London har vært helt utsolgt.
Kvelertak
Musikkfans foren eder! Kall det gjerne hardcore for folk som ikke liker hardcore. Eller kall det Kronprins Haakon sitt nye favorittband (hans forrige var – gulp! – Red Hot Chili Peppers). Saken er at sterke låter, like beinharde som catchy, toppet med melodiøse og illsinte riff (selv kaller de seg “et koldtbord av riff”), rett og slett går hjem – overalt. Kvalitet trumfer sjangerkategoriseringer, identitetsposering og klasseskiller. Alle – kongelige, proletarer og eiendomsmeglere – alle, er vi i stand til å forenes rundt god musikk når den slår oss midt i trynet. Skjønt, det ryktes at Mette-Marit forlot konserten etter kun to sanger da hun så dem opptre i San Francisco her forleden. “Litt for høyt”, unnskyldte hun seg.
Fredag:
Kendrick Lamar
Det er bare å innse at vi ikke får noe Detox-album fra Dr. Dre, men hva gjør vel det når hans talentfulle game-changer av en læregutt, Kendrick Lamar, droppet fjorårets beste rapskive, og nå kommer tilbake til Norge for tredje gang på ett år? Da den uortodokse Compton-gutten gjestet Oslo i februar, rappet et fullstappet Sentrum Scene med på hver eneste frase, noe som betyr at Slottsfjell har litt å leve opp til når han tar turen til Sommer-Norge med baggen full av velfortjent hype, bangere og en overlegen live-opptreden vi vanligvis ikke er vant med fra rapfronten. “Bitch Don't Kill My Vibe” indeed!
Anna von Hausswolff
Svensken med det mildt sagt pompøse navnet Anna Michaela Ebba Electra von Hausswolff brakdebuterte med Singing From the Grave i 2010, men det var først etter at hun ble intervjuet iført Burzum-tskjorte at svenskene virkelig fikk øya opp. Seff. At norske Burzum er hakket mer rasistisk enn norsk ved, Torbjørn Egner, Pondus og 17. mai kan vi si oss enig i, men svenskene glemmer jo helt at Burzum (på plate) er dritkonge, og at det sannsynligvis er derfor von Hausswolff rocker t-skjorta, IKKE fordi hun er satanistnazist. Burzum til side, Anna von Hausswolff lager vakker popmusikk, badet i dystre orgeltoner. I likhet med debuten, handler også oppfølgeren Ceremony (2012) om døden. Sorgbearbeidende tekster og kirkeorgel tatt opp i enorme rom. Ikke helt ulikt lydbildet på Susanna Sundførs The Brothel, bortsett fra at von Hausswolff ikke kimser av å slenge militante 808-trommer inn i miksen. Anne von Hausswolff er datter av den kontroversielle lydkunstneren Carl Michael von Hausswolff, og det er kanskje fra ham hun henter inspirasjon til de rene instrumentallåtene og de lange instrumentalpartiene, som hun evner å pulle off uten at det blir kjedelig.
Kaja Gunnufsen
“Du er ikke snill, du bare later som. Det samme gjorde jeg da jeg sa jeg kom”. Kaja Gunnufsen spiller personlig folkpop med et kraftig hint av sosiale medier og samfunnskritikk i tekstene. Hun vokste opp med Neil Young som forbilde, og på fritiden liker hun å høre på, blant andre, Kurt Vile og Dråpe. Hun er en del av generasjonen som har vokst opp med sosiale medier, og har hatt Facebook-profil helt siden starten. De siste årene har hun også fått Twitter og Instagram, og sånt blir det freidige låter av. Vi håper at Vine-fenomenet “The Douche” får æren av å bli namedroppet i neste singel. (Kan man legge inn bestilling noe sted?)
Razika
“Kidsa har alltid rett” er en påstand som slettes ikke alltid stemmer, men i Razikas tilfelle kan man vel langt på vei si seg enig, etter at de fire ungjentene fra Bergen har tatt det ene riktige steget etter det andre, og bygget et solid grunnlag for en forhåpentligvis lang karriere både her hjemme og i utlandet (hvor de til tross for sine erkenorske tekster også har blitt mottatt med glimrende omtale). Nå er kanskje ikke Oslo noe for dem, men Tønsberg må da være en god erstatning for Tyskerbryggen, i alle fall nå på sommeren, eller hva? Og selv om det kleint å skrive at du sikkert kommer til å bli sjarmert i senk av Marie, Maria, Marie og Embla, så er det nettopp det du kommer til å bli når de kommer og viser hvorfor de er et av Norges mest spennende band akkurat nå.
Kid Astray
Bare et snaut år har gått siden de seks medlemmene i det bærumsbaserte indie-popbandet Kid Astray på mye omtalt vis skrev, spilte inn, mikset og mastret sin debutsingel “The Mess” på snaue seks timer. Singelen ble så tildelt tittelen “Ukas Urørt” på NRK P3, etterfulgt av et snes (hvem teller?) uker på spillelistene til statskanalen. Siden den gang har tenåringsgjengen tilbragt det meste av tiden i en mørk kjeller i Sandvika for å spille inn et knippe låter som har blitt til deres debut-ep, passende titulerteasily led astray. Stikkord er fremdeles tunge 80-talls synth-landskaper, britpopete gitarer, vokalharmonier, fengende refrenger og gjenkjennelige hooklines. “Makes us feel rather jolly in the morning” - Rob da Bank, BBC Radio 1. “Very catchy and dancy” -Rolling Stone Magazine.
Lørdag:
Dan Deacon
I vinter gjorde Dan Deacon sin første konsert i Norge, foran 150 oppmøtte nede i Revolver-kjeller'n. “Liveopptredene til Deacon ligger et sted mellom performance-kunst, Sesam Stasjon og nattklubb, med høy grad av involvering av publikum. Vi får bare håpe at vanligvis stive nordmenn klarer å slippe seg løs på Revolver”, skrev vi før konserten. Dette potensielle problemet løste Deacon enkelt ved å innledningsvis bruke tid på kollektiv utdriting av de to eneste i lokalet som ikke adlød ordre. Det ble dermed klart at her MÅTTE man slippe seg løs. Deacon er nemlig opptatt av at ALLE skal med (sannsynligvis det eneste han har til felles med Jens Stoltenberg), og tjue minutter senere fant vi oss selv polonese-dansende opp av kjeller’n og bortover Møllergata. Dan Deacon debuterte med ellevilleSpiderman of the Rings i 2007. I fjor kom hans tredje fullengder, America, som i likhet med de to foregående har høstet gode kritikker. Interaktive Deacon er helt klart på hjemmebane nede i trange, brannfarlige kjellere. Store festivalscener skaper avstand mellom artist og publikum, altså utenkelige arbeidsforhold for Deacon. Heldigvis løser han problemet enkelt ved å flytte seg selv og effektbordet sitt ned til publikum, slik at man også på Slottsfjell har mulighet til å hoppe opp og ned inntil en svett og bleikfeit brilleslange fra Baltimore.
Seasick Steve
Seasick Steve har nok å synge om: Den nå 72 år gamle mannen har levd mesteparten av sitt liv på veien, men ikke som turnerende artist; Seasick Steve levde i årevis som landstryker, hvileløst på jakt etter strøjobber. Han endte til slutt opp i Olympia, nær Seattle, hvor han begynte å jobbe som studiomusiker- og tekniker, hvilket ledet til at han spilte inn og produserte utallige grungeband. Men det var ikke før Seasick Steve bosatte seg i Norge, som 62-åring, at han begynte å lage musikk selv. Suksessen kom like raskt som den var uventet og nå, ti år og seks album senere, har Seasick Steve spilt på de største festivalene rundt om i verden, blitt signert på Jack Whites Third Man Records og fått med seg John Paul Jones i bandet. Musikalsk er Seasick Steve all about the blues, mer spesifikt uramerikansk deltablues, med rett-fram-tekster om livet på veien, håndarbeid og gårdsbruk. På “Down On the Farm”, førstelåta fra albumet Hubcap Music som kom i vinter, synger han: “I like big old farm tractors / And big old farm implements.” Man trenger altså ikke studiepoeng i litteraturvitenskap for å skjønne hva det dreier seg om her. Og godt er det. Hubcap Music henspiller på at en av gitarene hans er laget av to hjulkapsler (hubcaps). Denne, i tillegg til sigarboks-gitaren og diddley bo'en (planke med én streng), vil garantert bli tatt i bruk når Seasick Steve tar turen fra sitt hjem i Sandefjord og opp på Slottsfjellet.
Converge
Dagens metall-scene er full av crossover-band som blander stilarter over en lav sko. Få har gjort dette lenger, og med like stor suksess som Converge, som har holdt på siden 1990. De anses som pionerer når det kommer til symbiosen hardcore/metal. Boston-kvartetten startet opp som et trashy hardcore-band, men utviklet seg gradvis mot et langt mer komplekst uttrykk. Dette kommer tydeligst frem på gjennombruddsskiva “Jane Doe”, som er spekket med polyfoniske rytmer og hyppige temposkifter. Dette er eklektikerne som forener squat-punkere og musikkvitenskapstudenter. Litt for produsert for dogmatikerne (Fenriz), alt for bra til at den jevne metalcore-kid med Monster-caps bryr seg. Gitarist Kurt Ballou og hans GodCity Studio er dessuten en metall-institusjon i seg selv. I tillegg til de siste Converge-skivene, har band som Torche og High on Fire satt sin lit til Ballou som tekniker og produsent. Kvelertak har også mye å takke Ballou for lydmessig. Converges siste fullengder, All We Love We Leave Behind, ble rost opp i skyene av en samlet musikkpresse. Live går de rett i strupen på deg, uavhengig tid på døgnet eller størrelse på scenen.
Bow To Each Other
Bow to Each other består av ekteparet Megan Kovacs og Gunnhild Kristoffersen. De to møttes da de studerte på musikkskolen LIPA, og etter flere år i Liverpool bestemte de seg for å flytte til Norge. De er ennå forholdsvis ukjente, men deres første singel “Darling” står fremdeles som en av de beste låtene fra 2012. For tiden jobber de med sitt debutalbum som blir produsert av Susanne Sundfør. I det hele tatt er de en fuktig drøm for de av oss som savner kvinnelige artister og produsenter i norsk musikkbransje.
Gabrielle Aplin (UK)
Den tjue år gamle autodidakten og singer/songwriteren Gabrielle Aplin føyer seg inn i rekken av talenter som har blitt oppdaget via coverlåter på youtube. Hun spilt inn en coverversjon av Frankie Goes To Hollywods “The Power of Love” til en tv-reklame og ble nummer én på britiske singellister på tampen av 2012. For et drøyt år siden signerte hun med Parlophone (EMI), siden den gang har hun turnert med Ed Sheeran og nylig slapp hun sitt debutalbum English Rain. For tiden er hun på en helt utsolgt turné, og Slottsfjell-konserten blir hennes første i Norge.