Kjøkkenscenen i Jurassic Park ganger ti
Når Max Brooks‘ apokalyptiske, geopolitiske og krigskritiske zombie-epos har tatt veien fra bok til bilde er det lite igjen av den kompleksiteten og det flerstemmige narrativet, som gjorde boka til en kritikersuksess. Tilbake står selve grunnstammen i handlingen, én mann og et handlingsforløp uten ett gram overlast og én eneste kunstpause.
World War Z. Ikke nasjoners kamp mot andre nasjoner, men et demonisk massevirus på vei til å velte jorda. Mennesker som smittes og blir til zombier som smitter nye mennesker og så videre. Zombiefisering som pandemi, og vår felles kamp mot de vandøde i verdenskrigformat. Dermed sender FN krigføringsspesialisten Gerry Lane verden rundt for å lokalisere utspringet og en mulig motgift, mens den lille familien hans venter på håp sammen med resten av menneskeheten.
Her er det særlig to ting som imponerer: For det første virker zombiepandemien aldri teit og utenkelig til tross for at horrorgenrens mest klassiske misfoster spiller hovedrollen. Zombiene ser også godt ut med en utgave i labfrakk på førsteplass. Tenk Jurassic Parcs kjøkkendinosaur i menneskeham. En utilfreds forskerzombie som jakter på nytt bytte med klaprende tenner og en velosoraptors svake nakkerykninger. Gledelig grøss og fascinerende gru.
For det andre virker den enkle forklaringen bak spredningen, dens konsekvenser og og mekanismer, aldri utilstrekkelig til tross for at den er syltynn og langt unna bokas totalfortelling. Til det skrider handlingen for fort, effektivt og selvfølgelig fremover med en serie usedvanlig lytefrie og tettsittende spenningskurver samt en kledelig tettpakket handlingsplan tilpasset dagens helt AKA Brad Pitt. Eieren av produksjonsselskapet bak filmen og prosjektets helhjertede ansikt utad. All in som alltid, om ikke nevneverdig differensiert i spillestilen.
Slik harWorld War Z blitt en rendyrket, sterkt forenklet action-utgave av forelegget. Den prøver heller aldri å være noe annet og lykkes utmerket med det.
Ragnhild Brochmann
Premieredato: 12. juli