N&D: Sporene på November 20th. har et ganske heavy bakteppe. Alle tolv spor er hyllester og navn tilhørende historiske transkjønnede damer som har lidd en voldsom død. Hva kan du fortelle omkring dette?
— For noen år siden kom jeg over den internasjonale minnedagen over transkjønnede som er drept, 20. november, som plata er oppkalt etter. Saken er den at hvert eneste år dør en mengde transkjønnede, fordi de er utsatt for vold. Det er seksualisert vold med døden til følge, de blir slått i hjel, kvalt, stukket ned eller torturert til døde. Bare fordi de er trans. Det er så vanvittig sjukt.
– Men det er også mange ofre for strukturell vold, kvinner blir gitt manglende eller feil behandling bare fordi de er trans, eller de blir plaget til de ikke klarer mer – og avslutter livet selv. Vi snakker om systematisk vold mot en minoritet. I og med at det å være trans også toucher innpå mot til å være annerledes og bryte med forventinger, så framstår volden som en så sterk samfunnsreaksjon.
– Vold mot transkjønnede kvinner er i en større utstrekning vold mot alle som er annerledes på et vis. I lesning av beretninger om drepte transkvinner, det finner masse fortellinger ute på nettet, så valgte jeg ut tolv. Ikke fordi disse er mer verdige enn noen andre, men fordi disse kvinnenes liv og død både representerer en bredde av skjebner, og fordi de også stort sett har så dypt tragiske, litterære eller filmatiske kvaliteter ved seg. Hvis målet mitt var å få oppmerksomhet rundt dette sjuke fenomenet som hat mot transkjønnede er, så valgte jeg skjebner som lager sterke bilder i hodet. Musikken lagde jeg fortløpende og i sammenheng med at jeg researchet info. Det ble en slags dialog mellom musikken og fortellingene og skjebnene. Jeg ville prøve å lage dødsskrifter, minneord, en slags meditasjon over folk som døde brutalt – bare fordi de ville være seg selv.
(Marsha P. Johnson)
N&D: Spiller sinnsstemningen du er i en viktig rolle når du lager musikk som dette?
— Jeg er jevnt over utrolig konsentrert når jeg jobber med lyd, i det tilfellet her prøvde jeg å skape store audiovisuelle rom, med stor dybde der det samtidig skjer mye inne i rommet. Jeg lette etter klangbilder der dissonanser og harmonier griper inn i hverandre. Jeg brukte en del sampler av solosang, fiolinsoloer, fugler, vind og lignende, som jeg så bearbeidet til det ugjenkjennelige. Plata inneholder også en del ting gjort på analogsynth, men igjen er det bearbeidet voldsomt. Jeg brukte også en salme i tolvtoneteknikk tonesatt av Anton Webern, som utgangspunkt for å sette tonehøyden til sinustonene i et av sporene. Så jeg var konsentrert, på et vis inne i lyden, mens jeg jobbet med den.
N&D: Du har også bakgrunn fra samtidskunst? Finnes det et innslag av konseptuelt tenkning og estetikk i dette prosjektet?
— Tror vel ikke det er så mye konseptuelt denne gangen her. Jeg har en fortid med en rekke mer lugubre konseptuelle utgivelser. Mitt forsinkede ungdomsopprør gikk ut på å lage heller tvilsom konseptkunst. Sånn som We’re having Apartheid tonight, der Sten Ove Toft og jeg lagde musikk hver for oss til henholdsvis høyre og venstre kanal av plata. Og da jeg gjorde en slags meta-konseptuell sketsj med Maja Ratkje, der jeg intervjuet henne på engelsk om samtidsmusikk og feminisme, og hun svarte med sjøsjuk vokalimprovisasjon – over telefon. Disse minuttene der jeg spurte og hun gurglet og hylte ble det mest nedlastede sporet på hjemmesiden hennes lenge, og senere grunnlag for en remixplate med femten-tjue remixer gitt ut samtidig på sikkert femten labler i ti land eller så. Vi hadde konsert på Sound of Mu også, der Maja bidro på en dårlig fastlinje fra Svartskog. Vi kokte mye suppe på den spikeren der. Altså, der snakker vi en slags konseptualisme. Men jeg opplevde ikke dette konseptuelt. Mer som et utslag av empati og en søkning etter en dødsestetikk. Et minneord for noen som trenger det.
N&D: Ja, la oss snakke litt om de involverte, de døde. Flere har kultstatus, for eksempel Candy Darling og Venus Xtravaganza?
— Lili Elbe også, hun fikk en film laget om seg i fjor. Jeg for min del ble obs på Lili for noen år siden, etter et tips av homohistorikeren Runar Jordåen. Candy Darling husker jeg godt fra min fascinasjon av Velvet Underground og Warhol da jeg var i midten av tenåra. Hun er jo en kjent skikkelse fra Andys filmer og fra tekstene til låter som «Candy Says» og «Walk on the wild side». Men hun døde svært ung, av kreft etter en ureglementert hormonbehandling. Selv om hun iscenesatte sin egen død, med å posere i ei seng full av blomster så var det jo forferdelig triste greier. Det var ikke mye glamour der for å si det sånn. Venus Xtravaganza ble kjent fra filmen «Paris is burning», som ble filmet før og etter at hun ble drept. Paradokset med Venus er at hun neppe hadde blitt noen legende hadde hun levd videre. På den ene siden var hun såpass preget av et tøft liv, der hun jobbet som sexarbeider for å få råd til hormonbehandling, at sjansen er stor for at hun kunne ha dødd av hard livsførsel, om hun ikke var blitt drept. Samtidig så var jo målet hennes hele tiden å bli en suburbian housewife, noe som jo heller ikke er særlig kultstatusbringende. Det er det sjuke paradokset med å dø tidlig eller brutalt, det kan gi et slags etterliv. Men det er ingen garanti. De fleste transkjønnede som blir drept, får ikke skrevet tekster eller laget musikk til seg.
(Candy Darling)
(Venus Xtravaganza)
(Greer Lankton)
(Nizah Morris)
N&D: Er de forskjellige sporene direkte eller mer indirekte knyttet opp mot hver enkelt skjebne?
— De to første lagde jeg uavhengig av navn, men de neste lagde jeg mens jeg tenkte på og fordøyde den enkelte skjebnen. Det er faen så dramatiske og sjokkerende historier
N&D: Ja, herregud, heavy historier og komplekse mennesker. Hvor lenge har du interessert deg for denne typen temaer?
— Siden jeg var ganske liten, tror jeg. Det å føle seg annerledes gjør vel at en lettere blir opptatt av andre som er annerledes. Da jeg var liten var det få ting jeg anså som mer annerledes enn kjønnsoverskridelser. Jeg voks opp i ei bygd ovenfor Brumunddal, det var ikke mye transkjønnede folk der oppe ass. Samtidig har kjønnsoverskridende karakterer sneket seg inn i bevisstheten via kulturen jeg har likt. Enten de er transkjønnede, transpersoner, dragartister eller folk med et kjønnsuttrykk som avviker fra normen så er det så mange som har vært så vanvittig sentrale i omtrent alt av spennende kultur. Du har Duchamp, som hadde sitt drag-alias, Warhol og gjengen rundt, britisk komedie som Monty Python, musikalske helter som Jayne County, flamboyante folk fra rokkokkoen til klubbkidsa på 90-tallet. Det å overskride de binære kjønnskategoriene har vært en så viktig del av sub- og avantgardekulturer, i alle retninger.
N&D: Vet du om det finnes noen link til Norge? Har det vært dramatiske mord eller direkte mishandling av transkjønnede her til lands?
— Det tror jeg så bestemt, ja. Jeg vil ikke navngi noen, men jeg kjenner folk som er blitt slått ned på grunn av det, ja. Opptil flere. Så dette er så absolutt en relevant sak her i landet også. Vi er så heldige å bo i et land med få drap, generelt sett. Derfor tilsier statistikken at få slike drap skjer i Norge. Men volden, den er der. Transkjønnede og andre som utfordrer binære kjønnskategorier vekker et voldsomt sinne i mange. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor, men igjen -hat er ikke en rasjonell følelse. Og det er hat mot annerledeshet dette dreier seg om.
N&D: Tror du har helt rett i det, dessverre. Men hei, intervjuet går mot slutten. La oss gjøre som de gjør på nyhetene og avslutte med noe hyggelig. Hvorfor blir det ikke noe release-fest på skiva? Er du forkjøla? Skal du på date? Hvorfor!
— Jeg vet ikke. Fordi jeg er dum. Jeg innbilte meg vel at jeg måtte ha et eller annet slags fysisk produkt å selge for å få lov til å invitere til lag.
N&D: Hah! Morsom følelse og vrient dilemma. Hvordan løser man dette på en smidig måte i nåtiden/fremtiden? Vipps?
— Ja! Det og prostitusjon! Jeg kommer med en bok før jul, cut-up poesi (BDSM-gay-vold-våpen-NRA-etc) på engelsk rett før jul, illustrert av Slava Mogutin. Håper å kunne ha en fest for den. Alltid grunn til å ha en fest.
N&D: Litt på siden av alt dette driver også en spinnvill Instagramkonto med fokus på, vel av mangel på ord, norsk interiør. Fortell!
— Jo altså, jeg stjeler som en ravn fra boligannonser og blogger og lokalaviser og sånn. Særlig er det mye fint i «førbildene» i interiørblogger. Jeg synes altså som regel at det var finere før de styla og shina opp. Jeg har sansen for folk som gir faen, med stil. Interiørmessig så digger jeg ting som er gjennomført ukonvensjonelt og uventet. Det er jo blitt en slags triatlon i konformitet dette livet, for mange. Og hvordan folk vil ha det i sine aller mest private rom sier jo mye om hvordan folk går i takt ellers også. En skulle tro at når folk er hjemme, så kunne de tillate seg å gi litt faen og gjøre ting som ingen andre gjør. Men så ender jo mange opp med å følge det om måtte være moten i ett eller annet interiørblad, livredde for å gjøre feil. Jeg er hellig overbevist om at det går en direkte tråd mellom konformitetspress i heimen og angsten og hatet mot det som er annerledes utenfor heimen. Så jeg tenker vel bare at jeg er hypp på å få utvida litt hva som er comme il faut å gjøre hjemme hos seg selv. Også synes jeg jo oppriktig at disse bildene er fine.
N&D: Elsker bildene! Intens estetikk ! Har du noen umiddelbare favoritter du har kommer på og har lyst til å dele med oss?
— Yes! (se bilder under)
N&D: Helt på tampen: hva er det mest norske du selv har i stua? Noe som ligner disse bildene?
— JO! Altså, kjøkkenet mitt er fra 1961 og har oransje skapdører. I stua har jeg møbler arvet fra besteforeldrene mine, det eldste er et stuebord laget i Moelv i 1946. På veggen, mellom et maleri av Frode Markhus og en signert poster av Gilbert & George har jeg to bilder av kronhjorter i solnedgang. Begge er broderte, de er brodert etter samme mønster, har samme størrelse og form me, er brodert med ulikt garn av ulike folk. Det ene fant jeg på en nedlagt campingplass i Odalen, der det var bruktbutikk en periode, det andre fant jeg i en gammal bruktbutikk et annet sted i Hedmark. Bildene er veldig fine og passer veldig godt til både Frode Markhus og Gilbert og George i fargene.
The post – De blir slått i hjel, stukket ned eller torturert til døde fordi de er trans appeared first on NATT&DAG.