Image may be NSFW.
Clik here to view.
Premisset i Arrival er vakkert: tolv romskip har kommet til jorden i fullkommen stillhet. Militærmaktene biter knoker. Venner eller fiender? Og hvordan snakke med dem? Enter lingvisten Dr. Louise Banks.
Banks (Amy Adams) takker ja dersom hun får snakke direkte med vesenene. Militæret sier nei! Så ja, og så befinner vi oss ved romskipet: en enorm, halv bautastein over en grønn gressbakke. Absolutt poetisk, muligens faretruende.
Les også: 6 drittfilmer å se i løpet av den elendige høsten vi snart er ferdig med
Det skal bli nærkontakt av første, andre og tredje grad, og hele veien flettes jakten på inntrengernes språk og intensjon sammen med Banks’ fortid: Terence Malick-ske kryssklipp av datterens oppvekst og for tidlige død: latter, solskinn, siv, vannkant, kreft, bortgang. Når skjedde det? Og hvem er barnefaren det refereres til?
Regissøren holder en finger foran munnen og dirigerer oss hele tiden tilbake til romvesenene – kjempeblekkspruter dekket med elefanthud – og språket de kommuniserer med: blekk i luften formet som kaffekoppflekker.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
De beste scenene skjer her: mellom dyrene bak glassveggen i romskipet, Adams’ hudløse språkforsker og matematikeren (Jeremy Renner) som hjelper henne. Som liker henne. Poetiske, renskårne scener som gjør det mulig å se for seg at rom-invasjonsfilmer ikke behøver å ha vold og ondskap som motor. Istedenfor ligger suspensen i å vise oss hele bildet – de tolv romskipene, språkjakten, livet og døden til Banks’ datter – men drøye med å oppklare rekkefølgen og sammenhengen. Legg også merke til hvordan kamera konsekvent panorerer fra taket og ned til normalutsnitt for å underbygge følelsen av en desorientert tid- og stedsoppfatning. Vår opplevelse skal speile Banks’. Det fungerer.
Les også: «Black Mirror» er tilbake med et nytt strøk svartmaling
La gå at løsningen på språkgåten er av det esoteriske slaget, at Malick er bedre på visuelt slående eksistensialisme og at det selvsagt er det amerikanske forsvaret som oppklarer saken, mens Kina vil slå romvesenene først og spørre dem etterpå.
Det er kontemplativt, nesten lyrisk å se hele riggen til en voldseksploderende sci-fi-film holdes i tømmene. Villeneuve som lar romskipene sveve rolig over bakken, slik et barn holder en ballong med snor, mens militæret jobber på spreng under.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Villeneuve prøver sympatisk nok heller ikke å sprenge tidskonseptet i fillebiter som Christopher Nolans Interstellar, men satser på at den utenomjordisk språkjakten er nok til å holde oss fanget.
Slik har Arrival blitt et finurlig bud på hvordan en ikke-aggressiv invasjon kan se ut, og hva den kommer til å gjøre med oss. En slags lyrisk sci-fi-blockbuster.
Stikkord? Tid. Men hvem sin tid, og hvordan lese den? Se det vet bare doktoren.
Arrival går på norske kinoer fra 11. november.
The post Premisset i «Arrival» er vakkert: tolv romskip har kommet til jorden i fullkommen stillhet. Hva nå? appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.