Det bekreftes fra stadig flere hold at det går mot nye tider i norsk ruspolitikk. Nå er det opp til partiene å finne ut av veien videre. De mest omstridte spørsmålene i debatten har med straff og regulering å gjøre. Her vil det ta tid å komme frem til en god løsning. Et tema som bør være mindre kontroversielt, er hvilke resultater rusfeltet kan vise til.
Nå som rusdebatten spisser seg til, gjør frontene også det. Nylig vakte det reaksjoner da den pseudonyme skribenten Casper DiNapoli rettet kritikk mot stiftelsen Retretten og leder Rita Nilsen. I følge DiNapoli har Nilsen, som eier to selskaper, benyttet sin ideelle organisasjon Retretten til blant annet å selge akupunktur-utstyr fra sitt kommersielle selskap NADA Norge. Kritikken er basert på offentlig tilgjengelig informasjon og innsynskrav. Her kommer det frem at NADA har økende driftsinntekter, og kun to ansatte: Nilsen og hennes mann, fungerende i rollen som daglig leder.
Les også: – Legaliser MDMA
Stiftelsen Retretten får støtte av Helsedirektoratet, og bruker midlene på innkjøp av nåler og utstyr. Hvilke summer det er snakk om, vites ikke. Stiftelsen sluttet å oppgi slike utgifter i regnskapet i 2012. Dette er samme år som NADA ble opprettet.
I Retrettens tilfelle er det snakk om en aktør som forsyner rusavhengige med akupunktur og vitaminer, men som kjøper materiell fra sitt eget underselskap. De sterke anklagene mot Retretten gir innblikk i et rusfelt der aktørene, som allerede har svært ulike syn på ideologi, behandlingsformer og lignende, tilegnes gode kår for å sikre sin egen drift – til tross for uklare resultater. Det eneste som virker sikkert er at skattebetalerne får minimalt med valuta for pengene.
Les også: – Mens halve Norge tygger valium, krever man at narkomane skal bli benzofrie
En strategisk endring i norsk ruspolitikk bør begynne med en effektivisering av det rusfeltet vi har på plass. Mye tyder på at enkelte aktører tar seg godt til rette. Samtlige norske partier er enige om at vi trenger flere behandlingsplasser og styrket ettervern. Resultatene er begredelige, og pengene strekker aldri til. For å få tak på situasjonen er det behov for en oppdatert oversikt over rusfeltet, der en rekke aktører i dag tilbyr veldig ulike tjenester.
«Ingen sjekker utføres, og ingen rapporter skrives etter endt innleggelse.
I følge tidligere redaktør for =Oslo, Anlov P. Mathiesen, utgjør omsorgsaktørene i Norge en industri som i stor grad opprettholder lidelse, fremfor å tilby hjelp som har rehabiliterende effekt. I boken «Omsorgsindustrien» tar han til orde for at vi langt oftere bør diskutere omsorgsarbeidets aktører og deres resultater. Mange organisasjoner på rusfeltet drives av personlig engasjement, noe som også gjør det vanskelig å ytre kritikk uten at denne forstås som et angrep på hele virksomheten.
Mathiesen trekker også frem et poeng som fremstår som en konsekvens av feltets manglende målsetninger: Resultatene måles ikke. Dette kan låte forenklet, men faktum er at rusavhengige ikke følges opp. Ingen sjekker utføres, og ingen rapporter skrives etter endt innleggelse. Om samfunnet får valuta for pengene som vies til tjenestene, er derfor ukjent. Uten data om metodene som brukes vet vi ingenting om deres effektivitet.
I fjor tok Mathiesen til orde for en åpen evaluering av hele rusfeltet. Den gang ble han kalt både respektløs og kunnskapsløs av Actis-leder Mina Gerhardsen. Nylig gjentok Mathiesen sin oppfordring; Rusfeltet har behov for felles målsetninger og objektive suksesskriterier, og trenger et tverrfaglig løft. For å få til dette er det behov for en uavhengig granskning av aktørene på feltet. Men Mathiesen understreker at disse aktørene også er politikernes premissleverandører, og at veien frem til en slik granskning derfor virker blokkert. En granskning måtte også vært fullstendig uavhengig, og en utfordring.
Mathiesen skriver; «det er mange aktører som har noe å tape på en granskning, både i forvaltning, i fagmiljøer, blant frivillige organisasjoner, folkevalgte og andre aktører».
Det jobber smarte og dyktige folk med gode intensjoner på rusfeltet. Men uten felles, objektive målsetninger for suksess står aktørene, ideelle organisasjoner og lignende, i fare for at organisasjonenes drift blir den mest sentrale målsetningen. De blir forvaltere av sin egen posisjon i et omsorgsmarked – bestående av vanskeligstilte mennesker som ikke har like god tid som organisasjonene selv.
Mathiesen har rett, vi trenger så absolutt en uavhengig granskning av rusfeltet. Helst bør denne komme i gang snarest mulig, nå som rus er i ferd med å bli et etablert tema i norsk politikk.
Stiftelsen Retretten: – Påstandene som fremsettes er uriktige
Styreleder Knut T. Traaseth i Stiftelsen Retretten har følgende kommentar til Jon Olsens kommentar:
I min tid som styreleder i Stiftelsen Retretten, har jeg brakt i erfaring at det innenfor rusfeltet hersker stor uenighet om hva som er riktig ruspolitikk, virkemidler og metoder. Denne uenigheten leder til så mangt, deriblant utilslørte personangrep, anonyme meldinger og innlegg i sosiale medier, sågar påstander om uredelighet. Nytt av året er at flere organisasjoner nå opplever at tendensiøse påstander om økonomisk uredelighet blir formidlet til politiske myndigheter, embetsverk, direktorater, kommuner og økonomiske støttespillere.
Stiftelsen Retretten og dens daglige leder Rita Nilsen er en av dem som opplever at alvorlige anklager blir rettet mot seg. Det hevdes at Rita Nilsen har opptrådt uredelig ovenfor Retretten gjennom sammenblanding av jobb og private næringsinteresser. Jeg har sittet som styremedlem og senere styreleder i Retretten i en årrekke, og har god innsikt i Retrettens økonomi og avtaleverk. Påstandene som fremsettes er uriktige og injurierende.
I innlegg og e-poster lages det et poeng knyttet til bruk av akupunktur i Retretten. Det etterlyses dokumentert effekt, og følgelig kritiserer man at offentlige penger bevilges til Stiftelsen Retretten. På samme måte som andre innenfor rusfeltet ikke har noen «vidundermedisin» som kurerer avhengighet, har heller ikke Retretten dette. Retrettens mantra er hjelp til videre hjelp. Som en brukerstyrt stiftelse bidrar Retretten på flere områder og med mange virkemidler. Akupunktur er bare en liten del av det totale tilbudet. Av et årlig budsjett på ca. 7,5 millioner kroner, hvorav en stor andel kommer fra private givere, brukte Retretten i 2015 cirka 250 000 kroner på innkjøp knyttet til akupunkturtilbudet. Så langt i år har man brukt ca.156 000 kroner. Dette tilsvarer hhv. 3,3 og 2,1 prosent av Retrettens årlige driftsbudsjett.
Utstyr til akupunktur kjøpes fra NADA Norge, et selskap som Rita Nilsen etablerte før hun ble ansatt i Retretten. Rita Nilsen har tilbudt at NADA Norge kan legges inn i Retretten, men som stiftelse og med offentlige bidragsytere kan ikke Retretten uten videre drive et kommersielt selskap. Styret har heller ikke funnet en annen løsning gjennom eksempelvis å etablere et ideelt AS. Retrettens styre har derfor godkjent at Retretten kjøper akupunkturutstyr m.m. fra NADA Norge. Prisen på det som kjøpes inn er konkurransedyktig. Rita Nilsen har ikke deltatt i styrehandlingen knyttet til disse sakene. Alle utgifter knyttet til disse innkjøpene fremgår tydelig av stiftelsens regnskap som revideres av statsutorisert revisor og som deles med myndigheter og givere.
Det bør også nevnes at Rita Nilsen bidro med sine private midler til stiftelseskapital,100 000 kroner, da Retretten ble stiftet, samtidig som hun raust har donert over 600 000 kroner av private prispenger til Stiftelsen Retretten.
Styret i Stiftelsen Retretten er trygg på at stiftelsen og dens tilbud drives ærlig og redelig og iht. lover og regler. Vi har full tillit til Rita Nilsen. Dette vil vi formidle og dokumentere ovenfor myndigheter og givere i en åpen og ryddig dialog.
The post – Stiftelsen forsyner rusavhengige med akupunktur, men kjøper materiell fra eget underselskap appeared first on NATT&DAG.