«Kurderne har ingen andre venner enn fjellene.» Det gamle ordtaket vitner om at kurderne i dag er verdens største etniske gruppe uten en egen stat, dømt til å leve midt mellom Tyrkia, Iran, Irak, Syria, Armenia og Azerbaijan.
De siste årene har uttrykket likevel virket mindre treffende enn tidligere. Aldri har vel så mange nordmenn snakket selvsikkert om Peshmerga rundt lunsjbordet over spennende reportasjer om norske militærrådgivere på frontlinjene i den kurdiske fjellheimen. Gjennom bakkekrigen mot IS har kurderne vist hvilket lag de spiller på – og dermed blitt allemannseie i vesten. Selvfølgelig er vi kurdernes venner. Uheldigvis har ikke vesten vært like lojale som fjellene.
Vestens brutte løfter
Under Første verdenskrig støttet Storbritannia og Frankrike kurdisk nasjonalisme i håp om å svekke Det osmanske riket. Kurderne ble lovet en selvstendig stat i dagens Øst-Tyrkia ved krigens slutt, men løftene skulle raskt vise seg å være tomme ord. Da den nye sekulære republikken Tyrkia, grunnlagt av Mustafa Kemal i 1923, nektet å gi fra seg land til en kurdisk nasjonalstat, ga de vestlige stormaktene etter for presset og signerte en revidert fredsavtale.
Les også: Hverdagen fortsetter på en øy omgitt av druknende migranter
Heller ikke i dagens Syria eller Irak fikk kurderne en stat. Storbritannia og Frankrikes egne interesser veide tyngre. Allerede midtveis i krigen hadde de inngått en hemmelig avtale – Sykes-Picot-avtalen – som delte opp det nye Midtøsten dem i mellom. Kurderne ble forrådt og forlatt inneklemt mellom historiske stormakter og kunstige arabiske stater dominert av europeiske interesser.
Frihet i et flyforbud
Tidlig på 1990-tallet, skulle nok et løftebrudd vise seg å bli et vendepunkt for kurdisk selvstendighet. Da det irakiske folket ble oppfordret til å gjøre opprør mot Saddam Hussein i forbindelse med Gulfkrigen, lyttet kurderne i nord. Koalisjonen lot likevel diktatoren behold makten i landet. Først da Hussein tok hevn og sendte to millioner mennesker på flukt, opprettet FNs sikkerhetsråd, med Husseins nylige gassangrep i bakhodet, en flyforbudssone nord for den 36. breddegrad.
«Kurdistan kan fungere som en stabil, relativt trygg, pålitelig og forretningsvennlig stat.
Under internasjonal beskyttelse kunne den kurdiske befolkningen i Nord-Irak endelig bygge en de facto stat. På tross av visse grensekonflikter med sentralmakten i Bagdad, spesielt om byen Kirkuk, hadde irakisk Kurdistan et avgrenset territorium med en permanent befolkning på flere millioner. I 1992 ble det avholdt relativt frie valg og formet regjering. Samme år erklærte de Kurdiske regionale myndigheter (KRG) territoriet som «Føderalstaten Kurdistan i den frigjorte delen av Irak».
Et liberalt fyrtårn
KRG har helt siden den gang søkt internasjonal anerkjennelse ved å fronte liberale verdier. På nettsider som theotheriraq.com markedsføres irakisk Kurdistan aktivt som et demokratisk og kapitalistisk fyrtårn i en bekmørk region, hvor selv likestillingen går i riktig retning.
Les også: Står Russland bak netthetsen mot Netflix-dokumentaren «The White Helmets»?
Selv om slike PR-kampanjer må tas med en klype salt, har det liberale imaget vist seg å stemme på den økonomiske fronten. Da KRG fremforhandlet rettighetene til alle fremtidige oljefunn i Nord-Irak etter invasjonen i 2003, inngikk de lynraskt sin første produksjonsavtale med den norske olje- og gassoperatøren DNO – til store protester fra Bagdad. DNO mente likevel at avtalen var god nok til å ignorere sentralmyndighetenes advarsler. Som selskapets leteansvarlige uttrykte det: “When others hesitate, we go in.»
Etter å ha sett DNOs avtale, sluttet også rivalene å nøle. Flere av verdens største selskaper, inkludert ExxonMobil, Chevron, Total og tyrkiske Genel Energy, fulgte etter og prioriterte et godt forhold til Erbil overfor Bagdad. Samlet sett har investeringene beriket vestlige økonomier og bevist at irakisk Kurdistan kan fungere som en stabil, relativt trygg, pålitelig og forretningsvennlig stat. Den internasjonale anerkjennelsen, som kunne garanteret kurdisk sikkerhet i det lange løp, har likevel uteblitt.
Vesten trenger Kurdistan og vice versa – også etter IS
Når en brokete koalisjon, bestående av blant annet peshmergaen og den sjia-dominerte irakiske hæren, nå forsøker å gjenerobre byen Mosul fra IS, er det få som kan forutse konsekvensene. Vesten har igjen støttet kurdere i krig fordi det har gagnet oss, men latt være å gi full anerkjennelse til irakisk Kurdistan – kurdernes eneste reelle håp om selvstendighet. Samtidig spiller Russland, Iran og NATO-medlem Tyrkia, som ingen av dem ønsker å anerkjenne noen kurdisk stat, en stadig mer aktivt rolle både i Irak og Midtøsten.
Norge og vesten kan simpelthen ikke la de ambisiøse stormaktene avgjøre fremtiden til mellom 30 og 40 millioner statsløse kurdere. Det vil gi en forferdelig signaleffekt til både nåværende og potensielle allierte. Det vil skade vestlige firmaer og uthule vår retorikk om gjensidig fordelaktig liberalisme. Det vil gi oss medansvaret for et eventuelt folkemord. Og det vil muligens skape en generasjon kurdere med en vendetta mot vesten. Erna og Børge: tiden er inne for å anerkjenne irakisk Kurdistan. Hvis ikke vi gjør det nå, er det plutselig for sent.
The post – Vi må anerkjenne irakisk Kurdistan før det er for sent appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.