MYE HAR BLITT sagt og skrevet om Gylve Fenris Nagell, bedre kjent som Fenriz – metallbandet Darkthrone sitt ansikt utad.
Han er jo på alle måter en uvanlig skikkelse i en scene dominert av pinlig selvhøytidelighet, og selv om begge hans ben er solid plassert i senteret av det som kan kalles «Norsk Black Metal», er han også mye mer enn det. Jerry Seinfeld-fanatiker, B-52s-entusiast, DJ og ivrig turgåer, er bare noen av hans mange sider, og uten verken sagnomsuste kirkebranner eller drap på samvittigheten, er Fenriz likevel en av de mest markante og velkjente figurene i scenen.
LES OGSÅ: Beglomeg-Raymond møter Darkthrone-Gylve
Konseptet Darkthrone er kjemisk fritt for kommersielle hensikter, og bandet har fra sin spede start i 1987 kategorisk unnlatt å myke opp sitt grovkornete lydbilde. «Noen lager bløtkake, Darkthrone lager kneipp» er en etter hvert velsitert uttalelse fra NRK-programmet Lydverket sin blackmetal-spesial fra 2003, og mot alle odds en passende beskrivelse på Darkthrones estetikk og tankesett. For i en sjanger der lydbildene på den ene siden blir mer pompøse og spekulative for hver plate som gis ut, eller desperat forsøker å kopiere utrykket blant annet Darkthrone var med på å definere for nærmere 20 år siden, representerer denne duoen noe renskårent.
JEG MØTER FENRIZ på Ullevål Stadion, av alle steder. Han kommer noe rødsprengt ut av et treningstudio iført jeansjakke med et tjuetalls tøymerker inneholdende bandlogoer av alt fra YES og English Dogs, til Motorhead og Venom.
For selv etter en hard treningsøkt finnes det ikke en «Fenriz i sivil», hvilket står i sterk kontrast til andre historier fra miljøet – som når en gjeng italienske «blackpackers» (les: backpackende black metal-fans som reiser til Norge for å se de mange myteomspunnede menneskene og stedene med egne øyne) forvillet seg til Immortal-vokalist Abbaths hus, i utkanten av Bergen-strøket, en sen høstkveld for noen år tilbake. Returnerende fra joggetur iført treningsdrakt og pannebånd, maktet den ellers så knallharde hordalendingen å knuse noen illusjoner for et knippe fremmøtte sør-Europeere.
– Cro-Mags. Dét er bra treningsmusikk, sier Fenriz i det han setter seg ned.
– Man føler seg sterkere av å høre på de greiene der, fortsetter han, og legger videre ut om andre band han for tiden setter pris på – Judge, No For An Answer, Heavy Load– ja, listen er langt som et vondt år. Eller, listen er ganske nøyaktig en A4-side lang.
– Se her, her har jeg skrevet ned alle platene jeg har kjøpt, bytta til meg, eller har mottatt fra venner og band de siste månedene. Bare se på april – den måneden fikk jeg hørt på 48 plater! Det er mer enn man kan si om en del musikkjournalister eller rockestjerner, sier han lattermildt.
– Bare godt jeg har en jobb som gir meg muligheten til å bruke discmanen min dagen lang, og refererer til sin lange karriere i Posttjenesten.
– Det er som 80-tallet på nytt, vet du. Før i tida sendte vi kassetter til hverandre, såkalt “tape-trading”. Vi sendte dem i posten til hverandre, på tvers av landegrenser, bare fordi vi ville spre bra musikk.
Denne tråden har Fenriz nå tatt opp igjen, og gjennom kontakter og venner i USA, Brazil, Italia og Tyskland, for å nevne noen, utveksles musikk som ellers er nærmest umulig å få tak i. Dette gagner også Darkthrone-fans.
– Jeg oppdaga Myspace i 2006. Det er faen meg helt genialt! Darkthrone har kanskje vært det bandet i verden som har gitt minst tilbake til fansa i løpet av vår tid, for vi har bare sittet der og håvet inn spenn. Nå kan vi endelig gi dem noe tilbake.
Han forteller med stor glød om hvordan Darkthrone sin Myspace-side invaderes av hele 75 000 mennesker månedlig, der man får stalltips om musikk eller Mad Tv-sketsjer for den saks skyld….
Men jeg er jo her for å snakke med Fenriz om Darkthrone sitt nye album, Dark Thrones And Black Flags.
– Ikke spør om det er en punkeplate på grunn av tittelen. Please! Jeg har ikke gjort ett intervju uten at folk har villet ha meg til å prate om Black Flag, sier han.
– Det er som 1978-83 åra Motorhead. Hvem vet om det er punk, metal eller rock? Det er alt mulig, men det er RÅTT det først og fremst er.
Låttitlene til Darkthrone er en historie i seg selv. «Canadian Metal», «Raised On Rock», «Witch Ghetto», «Whisky Funeral» og ikke minst «Sjakk Matt Jesu Krist», representerer en bisarr form for humor, ikke ellers representert i sjangeren. På det nye albumet finner vi blant annet låta «Hiking Metal Punks», og man kan være tilbøyelig til å forstå at de mest pietistiske metallentusiastene setter den svarte kaffen i halsen i møte med slike tematiske utfordringer.
– Vi får jo en del hat fra folk i 14-års alderen på diverse sutreforum på nettet, men det kan vi ikke bry oss om. Og så skal man faktisk være indignert i den alderen. Jeg var selv en forbanna ung mann. Det er verre med de som er 36 og har musikksmak som unger. For noen losers!
Men «Turgående metallpunks»? Fortell.
– Vel, etter depresjonen min, som varte fra cirka 1998 til 2002, beveget vi oss bort fra de mest hatefulle tekstene, som de du fant på plater som Hate Them og Ravishing Grimness. Tro du meg, jeg hater fremdeles organisert religion av hele mitt hjerte, men nå prøver vi også å skrive om andre ting. Som turgåing.
FOR TURGÅING ER kanskje det som betyr mest for den nå 37 år gamle mannen. Fenriz har levert turguider til Aftenposten, skrevet kronikker om skogtetthet til fagblekker, tatt det internasjonale metallbladet Terrorizer med langt ut i skauen, og nå skriver han også tekster om det. Darkthrones nye platecover består i tillegg av en samling bilder fra hans mange, mange turer de siste årene.
–Bare mellom april og september hadde jeg 36 turer. «Madamen» er ikke så begeistra når jeg er borte i så mange døgn, men dette er viktig for meg.
Det er jo en grunn til at Fenriz fikk fot for disse strabasiøse turene. Den nevnte depresjonen holdt nærmest på å ta livet av en svartmetaller i slutten av tjueåra.
– Det er et eller annet med hvordan hjernen reagerer på fyllesjuke. Det å bare ligge der, stirrende på den hvite veggen. Man blir jo gal! Du kjenner angsten vokse for hvert sekund, og det blir verre og verre med åra. Det er som å være på sjukehuset – de hvite veggene blir man jo faktisk bare verre av! Til slutt bestemte jeg meg for å heller komme meg ut av kåken og opp i skogen. Hjernen elsker å få all denne informasjonen kastet mot seg – trær, fjell, fossefall, vann, fugler. Og når jeg kommer hjem, helt utslitt, så kan jeg nesten høre hjernen si «takk for at du tok meg med på tur. Nå må vi hvile». “Da føler du deg bra da.
Det kan trekkes en parallell mellom isolasjonen som kan oppleves teltende i skogen en mørk høstnatt og Darkthrones brokete historie. En mye omtalt konsert i 1996 ble et aldri så lite vendepunkt for bandet.
– Jeg kan huske at jeg sto på backstagen på Rockefeller, og at jeg drakk en halv flaske Carlsberg før konserten. Jeg hadde hengt der i timevis og hadde en skikkelig dårlig følelse på hele opplegget. Det var første gang vi spilte live siden Finlands-turneen i 1991, og det var smekk utsolgt. Men jeg hadde ikke noe lyst! Når vi først begynte å spille tok det bare to låter før Ted (Nocturno Culto) gikk bort til meg og gjorde det klart at vi måtte bryte av. I alle år har folk trodd det var meg, men det var han! Hahaha. Så etter tre låter gikk vi av scenen, og det var siste gang Darkthrone sto på scenen. Også fikk vi latterlige 5000 for gigen. Det blir som å spise bæsj – man gjør jo ikke det selv om man får penger for det!
Resultatet av denne konsertvegringen har blitt en enorm etterspørsel fra store metallfestivaler, og Darkthrones to medlemmer kunne i dag hanket inne gode årslønner på en retur til konsertscenen. Det kommer ikke på tale.
– Herregud, det har nådd helt latterlige proporsjoner. Wacken-festivalen i Tyskland tilbudte oss 1 million kroner for en konsert, og her om dagen fikk vi tilbud fra en eller annen festival kalt Hellfest i Frankrike på 90 000 euro. Hele greia er idiotisk.
Darkthrone fortsatte å slippe album etter den traumatiske opplevelsen, men hadde ingen kontakt med pressen. Usannheter ble ettervhert til vedtatte sannheter, og de to medlemmene satt passive og observerte rykteflommer strømme. 1 1998 tok de endelig bladet fra munnen.
– Folk ble jo sjokkert over at jeg faktisk hadde humor. Merkelige greier. Til slutt måtte vi bare få klarhet i en ting, for folk antok en hel del absurde ting om Darkthrone, og det florerte faktafeil.
Og faktafeil er noe Fenriz misliker.
– Det sto flere steder på nettet at vi møtte Øystein (Aarseth, frontfiguren i Mayhem, drept av «Greven» i 1993) rundt 1991, men saken var jo at jeg var på Mayhem-øving allerede i ’87 – vi var jo alle fra FOLLO!
SIDEN DEN GANG har Fenriz gjort mange og etter hvert ganske sagnomsuste intervju, som når han drita full og veldig blid etter en kveld med privat festing, tok med seg det tyske bladet Rock Hard hjem, for å dele noen av sine favorittplater med den entusiastiske journalisten – en Youtube-klassiker, full av saftige uttalelser.
I disse dager virker Fenriz å ha en relativt stabil hverdag, jevnt fordelt mellom bandaktiviteter, jobb og «Metal Hiking». Den verste depresjonen har lagt seg, og han er sammen med makker Nocturno Culto i full kontroll over sin egen musikalske arv.
– I dag er vi er så «Do It Yourself» som du får det! Nå sleper vi til og med med oss et portabelt studio hver gang vi skal spille inn skive, og det eneste vi faktisk ikke gjør er å stå der med pressa og fysisk trykke platene etterpå. Vi har ikke blitt helt Dead Moon ennå! Hahaha!
Denne saken ble først publisert i NATT&DAGs novembernummer 2008.
The post JR Ewing-Erlend møter Darkthrone-Gylve (i 2008!) appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.