“Min tidligere psykiater bor i Oslo. Jeg tror jeg drev ham dit med mine bekjennelser.”
Dokumentarfilmen Page One: Inside The New York Times (2010) er mange ting. Litt for mange, mener noen. Blant dem spaltist i nettopp The Gray Lady (som avisa gjerne kalles), Michael Kinsley:
“(…) Så er det litt om Judith Miller som skrev ukritiske artikler om masseødeleggelsesvåpen i Irak og slik beredte invasjonen, så er det litt om Jayson Blair som plagierte og fabrikkerte artikler, så er det litt om smertefulle nedbemanninger, så er det litt om parasitt-nettsider som stjeler nyheter, så er det litt mer om dårlig økonomi igjen, så er det litt mer om Irak igjen, så er det litt WikiLeaks, så er det litt om å få lesere til å betale på nett, så er det litt om Steve Jobs og Ipad, så er det Irak igjen, og så er Watergate (…)”.
Ja, men høres dette så ille ut, da? Høres ut som den godteposen, jo! Og ikke nok med det: Gjennom det hele henger vi over skulderen til David Carr. Det finnes neppe noe sånt som en typisk Times-journalist, men hva det enn er som karakteriserer dem: David er antagelig det stikk motsatte. Som tidligere crack-narkoman begikk han en av USAs bratteste klassereiser og regnes i dag blant avisas kjæreste og mest velrenommerte medarbeidere (selv om ganglaget og røsten fremdeles har noe litt Jarle-aktig ved seg). Som han skriver i selvbiografien The Night of the Gun (2008): “Here is what I deserved: hepatitis C, federal prison time, H.I.V., a cold park bench, an early, addled death. Here is what I got: the smart, pretty wife, the three lovely children, the job that impresses.”
Med unntak av et lite tilbakefall for fem år siden (“I tried to be a nice, suburban alcoholic and see how that would go. That lasted … well, it ended in handcuffs”), forteller Carr at han i dag har vært nykter siden nittitallet. I anledning hans komme til Bergen og byens filmfestival fikk vi aller nådigst innvilget en kort audiens. Hvem er denne fyren med spenst til å sprette opp fra rennesteinen og inn i Verdens Fremste Og Feteste Avis?
Hei, David Carr! Page One har blitt kalt “informativ”, “tidig”, men også “lettvinn”, “utdatert” og “uten en eneste åpenbaring”. Din kollega Michael Kinsley kalte den “a mess”. Nå spør jeg deg!
– Jeg ikke er enig med Michael hele tatt, jeg tenker at han må ha sett en annen film enn resten oss. Ikke bare er det en god dokumentar, men det er en ekte film, en med innsats, drama og … resonans.
Du synes ikke den bruker for mye tid på å argumentere for det åpenbare faktum at journalistikken er i
krise? Når den, med sin enestående adgang til Renzo Piano-tårnet, i stedet
kunne dokumentere denne krisen fra
innsiden?
– Vel, opptakene er fra 2009. Alt vi gjorde var å vri våre hender i angst. Krisen var høyst reell og hang over redaksjonen som en sky. Du må huske at det på denne tiden var folk, noen av dem ganske respektert, som mente at vi ville gå konkurs hvert øyeblikk. Og når det er sagt, så synes jeg filmen gir et breathtaking gløtt inn i avisen. Du ser oppsigelser, folk som bekymrer seg for oppsigelser, og redaktøren som må sjonglere hensyn og jobber midt iblant dem.
Midt oppe i alt dette, rusler du omkring forholdsvis ubekymret –
som om problemene ikke riktig angår deg. Alt virker kanskje bagatellmessig når
man har vært på rock bottom? Som du
sier til en yngre og bekymret kollega: “Når du har vært crackavhengig alenefar
på welfare er det å kanskje bli
permittert fra The New York Times ikke noe å mase om.”
– Jeg har aldri vært noen worrier. Alt som skjer med meg fra nå av
er, som vi sier i USA, “gravy”. Jeg har reist langt fra den stasjonen i
livet jeg egentlig var tiltenkt. Jeg må nesten le når jeg titter ned på visittkortet
mitt. Jeg har levd et veldig heldig liv. Som en katt og hans ni liv. Eller
vent, jeg hater katter. Jeg er en heldig hund. Dessuten, i dag har avisen
begynt å betale avdragene i tide, så jeg tror vi klarer oss.
Har du sett dokumentaren om den første Clinton-kampanjen, The War Room? Du kan minne om valgkamplederen James Carville i den filmen. Dere spiller begge rollen som den ubehøvlede og høyrøstede blant det som ellers er en ganske strigla gjeng. Han som bestandig forteller sannheten, selv når det er en dårlig idé …
– James inviterte meg her
forleden til å snakke for klassen sin i New Orleans og det var helt enormt. Smart
fyr, smarte kids. Etterpå tok han meg med på en kjøretur i området. Jeg
elsker New Orleans, og James er blant våre fremste historiefortellerne så da
kan du tenke deg. Men det er forskjeller på oss: Han er mye tynnere enn meg,
tjener mye mer penger enn meg og er jævlig mye smartere. På den annen side så arbeidet
både hans kone og min kone for det republikanske partiet på nittitallet, så ja
… kanskje du er inne på noe.
En annen dokumentar som gir et glimt inn i hovedkvarteret til
Den grå damen er Bill Cunningham New York
(Zeitgeist Films, 2010), en film om den noen-og-åttiårige motefotografen som
kuraterer to av avisens fotospalter, avisens “On the Street” og “Evening Hours”.
Hvilken film skal vi si at fanger The
Gray Lady best?
– Det blir som å spørre meg
om å velge blant mine venner. Jeg mener at Cunningham-filmen er et
portrett av en stor kunstner som arbeider på et svært bredt lerret. En
bemerkelsesverdig film om en bemerkelsesverdig mann. Page One er mindre poetisk og mer ambisiøs; som et ensemblestykke
som bruker ulike tegn til å sette sammen et puslespill. Jeg synes begge
filmene er fremragende, på sine premisser.
En annen gøyal karakter i avisen er Bruce Headlam, din redaktør. Som krigstrøtt og frustrert patriark som må porsjonere lojalitet både oppover og nedover i systemet, kan han minne om den hardt prøvede Jason Bateman i Arrested Development. Om Mr. Headlam ikke er kjent med den serien, kan du vennligst videreformidle dette som en anbefaling?
– Selv tenker jeg på Bruce som en kort Cary Grant: urban, beleven og med en rolig og giftig humor. Han vil bli henrykt over å bli nevnt i samme åndedrag som Arrested Development, spesielt Jason Bateman.
Har du vært i Norge før? Jeg forstår det slik at din kone
er somewhat Norwegian?
– Nei, jeg har vært i
Sverige, men det driter vel dere i. Min tidligere psykiater bor i
Oslo. Jeg tror mine bekjennelser fra sjeselongen drev ham dit. Jeg
ble født i Minnesota, så jeg vet mye om nordmenn, men jeg forstår at klimaet er
langt mer temperert enn i Minnesota, hvor du nesten må gå med romdrakt om du
skal utendørs. Min kone er norsk, dansk, islandsk og irsk. Da hun hørte at vi fikk mulighet til å dra på sponset
tur til Bergen, gjorde hun det helt klart at det skulle vi. Alle vi har snakket
med forteller oss hvor heldige vi er.
Page One: Inside The New York Times (Regi: Andrew Rossi) vises på BIFF. Følg David Carr på twitter: @carr2n