DET TILHØRER NOK sjeldenhetene i dag, men promo-materialet for Talk Talks album Laughing Stock, gitt ut i september 1991, besto av en kassett titulert «Mark Hollis snakker om Laughing Stock». I løpet av det timelange opptaket diskuterer Talk Talk-vokalisten innspillingen av albumet og sin skepsis mot å ta opp samme ting flere ganger: «Den første gangen noe blir spilt er det på sitt beste. Med det samme man prøver å gjenskape det blir det til en imitasjon av noe som opprinnelig var bedre».
Således kan det passe å la en Youtube-bruker som hører Laughing Stock for første gang beskrive albumet: «Holy shit, this is one of the most beautiful albums I’ve ever heard».
Talk Talk kunne ha forsvunnet i mengden av synthpop-band som ble sammenlignet med Duran Duran på starten av 80-tallet, og de delte så visst både scene og produsent med disse i starten, men det skulle vise seg at de også hadde sin egen stemme. De jobbet seg jevnt og trutt oppover til toppen av Europas hitlister med It’s My Life (1984) og kritikerfavoritten The Color of Spring (1986).
Med suksessen fulgte mer kunstnerisk frihet, og Mark Hollis, bandets hovedlåtskriver, kunne utforske sitt talent videre, mens han rodde lenger vekk fra hitlistene sammen med med-produsent Tim Friese-Greene og et kobbel av forskjellige musikere. Bandets to siste album, Spirit of Eden (1988) og Laughing Stock (1991), står i dag trygt plassert i den alternative rockens kanon, og blir ofte referert til som starten på den vagt definerte sjangeren «post-rock».
Å GÅ FRA synth-hits i 1984 til improvisert klarinett, flygelhorn og bratsj i 1991 er et stort steg, og stemningsforskjellen mellom hiten «It’s My Life» og «Myrrhman», åpningsnummeret på Laughing Stock, er lenger unna hverandre enn tidsrommet kanskje skulle tilsi. Allikevel trekker Hollis’ umiskjennelige vokal, Lee Harris’ minimalistiske tromming og de særegne albumcoverne designet av James Marsh en rød tråd gjennom hele bandets diskografi.
Et tidlig frampek mot stemningen på Laughing Stock finner man i den nydelige «April 5th» fra The Color of Spring, som står som et stillferdig og melankolsk pust mellom hitsinglene «Life’s What You Make It» og «Living In Another World». Her begynner også tekstene å dreie i den spirituelle retningen som utforskes i større og større grad mot slutten av bandets karriere. Da Spirit of Eden kom i 1988 var det i følge Hollis en naturlig videreutvikling av Talk Talks uttrykk, men plateselskapet EMI var ikke videre begeistret og kalte albumet «kommersiellt utilfredstillende».
Både Spirit of Eden og senere Laughing Stock ble skapt gjennom arrangert improvisering i mørke studiolokaler med en armé av innleide musikere, etterfulgt av utmattende og kostbart produksjonsarbeid. Med tanke på det sparsomme uttrykket som Laughing Stock har, er det kanskje overraskende at innspillingen involverte over femti ulike musikere og tok over ett år å ferdiggjøre. Som i en enorm kollasj ble albumet omhyggelig satt sammen av små improviserte partier, med lyden av én trompetist satt sammen med lyden av en annen, uten at de spilte sammen.
Flere «uhell» i opptakene fant sin vei inn på albumet – «gitarsoloen» på «After The Flood» var resultatet av at noen ved et uhell tråkket på en gitar. Titalls timer med opptak ble skrotet, produsenten ble dypt deprimert, plateselskapet tapte millioner og bandet gikk fra hverandre. Til tross for dette fremstår lydbildet som flytende og helhetlig, med en trollbindende sparsomhet, hvor man hele tiden balanserer mellom det jordnære og det høystemte.
ALBUMKUNSTNER JAMES MARSH fikk frie tøyler til å lage coverdesignet, og satte sammen et verdenskart av fugler på en jordklode utgjort av et tre – et passende bilde til den mer organiske, eller akustiske, musikken. Designet var ment å avsløre samhørigheten til forløperen, hvis cover prydes av et lignende tre fylt med snegler, insekter og en rekke utrydningstruede fuglearter samlet i én fantasifugl.
Syv år etter Laughing Stock kom Hollis’ første og foreløpig siste soloalbum. Den dempede vokalen og den intrikate instrumenteringen fra forløperen blir her, i likhet med den langtekkelige innspillingsprosessen, tatt enda et steg videre. El-gitarene som var så fremtredende på Talk Talks siste to album er nesten helt forsvunnet, og tilbake står et utrolig forsiktig lydbilde bestående av piano, vokal, akustisk gitar, perkusjon, kontrabass, trompet, treblåsere og en hel masse stillhet.
Albumet ble, i likhet med Talk Talks to siste album, aldri fremført live og ble etterfulgt av Hollis’ nærmest totale retrett fra det offentlige liv. Fraværet har kun blitt avbrutt av noen få og noe overraskende unntak, deriblant et samarbeid med Anja Garbarek på to av låtene på albumet Smiling and Waving fra 2001, samt en 54 sekunder lang komposisjon skrevet i 2012 til TV-serien «Boss». Det finnes foreløpig ingen tegn til ny musikk av lengre format – beklageligvis. Det er kanskje passende at en musikalsk karriere som ble stadig mer dempet, endte i stillhet.
I ET ESSAY om den italienske musikeren Luciano Cilio, en mann som beveget seg i de samme musikalske landskapene som Talk Talk, skriver eks-Sonic Youth-gitarist og stor Talk Talk-fan Jim O’Rourke at enkelte album frembringes av et bestemt behov: «… this enormous weight that is bearing on its creators, the absolute need to exorcize it from their lives». Laughing Stock utøvde denne tyngden på Talk Talk og denne tyngden kan føles i dag. 25 år etter sin besværlige fødsel gir Laughing Stock fortsatt følelsen av å få et innblikk i noe hellig og hemmelig, samme hvor mange ganger det er blitt spilt.
Musikk som IKKE er 25 år er OGSÅ bra – følg vår Spotify-liste med den beste nye musikken.
The post Finn frem champagnen – det er 25 år siden Talk Talks «Laughing Stock» kom ut appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.