PÅ BEGYNNELSEN AV 70-tallet vraket to band alt av tradisjonelle instrumenter og begynte å lage popmusikk utelukkende basert på elektronikk, men de gjorde dette valget av to helt forskjellige grunner – ett på grunn av en mulighet, ett på grunn av en nødvendighet.
Florian Schneider og Ralf Hütter, de to viktigste medlemmene i Kraftwerks begynnelse og fortsettelse, var sønn av henholdsvis en berømt arkitekt og en lege, en bakgrunn som ga dem tid og penger til å bygge sitt eget «Kling Klang»-studio – en mulighet.
Nødvendighet: Alan Vega og Martin Rev, de to eneste medlemmene av Suicide, ruslet gatelangs i New York på jakt etter brødskiver og bodde i et kunstkollektiv. De hadde et vagt ønske om å stå på scenen, men hadde kun råd til et elektrisk piano til ti dollar og en ødelagt trommemaskin – deres musikalske uttrykk ble til av nødvendighet.
KRAFTWERK FANT SITT publikum og fikk anerkjennende nikk både fra den lokale kunstscenen og etterhvert internasjonalt med Autobahn (1974). Suicide fant stort sett ingen, konsertene deres endte som regel med vold. I et intervju med The Guardian forteller Alan Vega om da noen hev en øks mot hodet hans da de varmet opp for The Clash. Han kontret publikums oppførsel ved å oppføre seg like ille selv: «If the violence got really bad, what I’d do was smash a bottle and start cutting my face up. That seemed to have a calming effect on the crowd».
Selv om de hadde flere sanger klare allerede tidlig på 70-tallet fikk de ikke gitt ut noe før albumet Suicide i 1977. Rolling Stone kalte det«Arrogant og barnslig», i dag er det på plass 441 på deres liste over de 500 beste albumene som noen gang har blitt laget.
Suicide (albumet. altså) har blitt kalt både proto-punk, pre-punk, punk og post-punk, et prov på dets unikhet. Men, var Suicide (bandet, altså) punk så var de så «punk i innstilling», med en generell antagonistisk holdning, og ikke i musikken – det var pop de ville lage.
PÅ SLUTTEN AV 70-tallet la de sin elsk på 80-tallets gryende jappetid nesten før den hadde begynt, om enn med et litt ironisk blikk. På albumet Suicide: Alan Vega and Martin Rev (1980) finner du låter som «Fast Money Music» og den avhengighetsdannende «Diamonds, Fur Coat, Champagne», med teksten «Diamonds, fur coat, champagne. Woman, Cadillac, cocaine». Alan Vega drar på med skjelvende 50-tallsvokal og høres ut som Elvis’ spøkelse.
Det er et lettere og lysere album, men det er også mer ujevnt, en ujevnhet som kjennetegnet resten av deres karriere – tre nye album av høyest varierende kvalitet og en endeløs rekke av brudd og gjenforeninger.
I juli gikk Suicide inn i historien etter at vokalist Alan Vega døde, mens Kraftwerk i skrivende stund spiller åtte konserter i operahuset i Oslo. Til tross føles det likevel som om det er Suicide som har fremtiden foran seg. Kraftwerk har noe musealt over seg, i ordets beste forstand. Deres urokkelige tro på datidens teknologi, være seg tog, atomkraft eller datamaskiner, føles i dag parodisk ettersom disse tingene nå er en del av vårt daglige liv. Suicide, derimot, snakker til mer uforanderlige menneskelige egenskaper.
Å være en generelt kul type («Ghost Rider» og «Rocket USA») eller å ha et sårt fremtidshåp («Keep Your Dreams» og «Dream Baby Dream») kommer neppe til å bli gammeldags med det første. Setter du på Suicide (1977) i dag og hører åpningssekundene av «Ghost Rider» så går den fortsatt rett opp i strupen på deg, alltid like skarp. Tidløs er en tam klisje ettersom all musikk har i det minste et snev av tidskoloritt, men kraften av Suicide på sitt beste kommer til å kjennes langt inn i fremtiden.
Musikkbloggen Dangerous Minds sier det bedre enn noen andre: «Suicide: The band that will always sound like the future».
The post Til minne om Alan Vega og Suicide – et band for ettertiden appeared first on NATT&DAG.