«Hvor var dere da vi var oppe hele natta i 2005», skriver journalist Rachid Laïreche i avisen Libération den 16. april. Kommentaren er en referanse til Banlieu-opprørene som begynte i Clichy-sous-Bois utenfor Paris for 11 år siden, etter at to lokale ungdommer døde under en politijakt.
Denne fredagen kommer ikke flammene fra brennende biler som i 2005, men i stedet fra to menn i trettiåra som holder et slags sirkusshow, midt på Place de la République. Det sprutes tennvæske på store brennende ringer, til vill applaus fra publikum. Klokka har akkurat bikket midnatt på République-plassen og Nuit Debout-bevegelsen går inn i sitt attende døgn.
NUIT DEBOUT-BEVEGELSEN, eller «oppe hele natta», springer ut av protestene mot innføringen av den såkalte El Khomri-loven, en ny arbeidslov oppkalt etter arbeidsministeren som foreslo den tidligere i år. Loven åpner for å jobbe 60 timers arbeidsuker og 12-timers arbeidsdager, og den vil gjøre det enklere for arbeidsgivere å kvitte seg seg med ansatte i nedgangstider.
På vei ned til République går vi forbi flere titalls svære politibiler. De står parkert langs alle gatene som leder inn mot plassen. I bilene sitter politiet og leser, spiller kort og sigger. De holder tilsynelatende avstand til demonstrasjonen, og er ikke å se på selve plassen.
– Vi venter her til rundt ett-to på natta. Da begynner ungdommene å bråke og vi griper inn, sier en politikvinne som står utenfor en av de mange bilene. Jeg tolker det skuldertrekkende svaret hennes som at de forholder seg til et mer eller mindre forutsigbart kjøreskjema hver kveld.
«Når unge folk møtes i organisert misnøye er det kanskje ikke til å unngå at det fostrer noen performancer og kunstinstallasjoner
MOTSTANDEN MOT ARBEIDSLOVEN er bare én av flere saker – og kanskje den det er lettest å få grep om – som bringer unge folk til République-plassen kveld etter kveld. Av filosofistudenten som viser oss rundt – som for øyeblikket har tatt pause fra sine studier av venstresidetenkeren Alain Badiou – får vi opplyst at det ikke skal være noen leder eller noen bestemt ideologi i Nuit Debout. Det er nemlig sånn man gjør et «démocratie réelle» i praksis. Sirkler av mennesker sitter i grupper på bakken og diskuterer med ordstyrer og stoppeklokke. Det er egne sirkler for økonomi, utdanning, feminisme og økologi. Ingen skal være for dominerende. Noen advokater og jusstudenter har åpnet en egen stand der de gir gratis juridisk rådgivning til de som trenger det. Det snakkes om en kantine hvor man bestemmer prisen selv – «prix libre».
I avisene trekkes det paralleller til Indignados-bevegelsen i Spania, til Occupy Wall Street i New York, og, selvfølgelig, til studentopprørene i Paris i 1968. Selv om 68-parallellen inntil videre er en klar overdrivelse, føles det litt som å tre inn i en slags kulisse idet man entrer Républiqueplassen.
Les også: Fire uker i Paris med Tinder som kompass
Den franske måten å demonstrere mot det bestående på er karikert, sett med norske øyne. Slagordene er generelle og revolusjonsromantiske, slik man bare ser i et lite folksomt hjørne av Youngstorget på 1. mai. Men så står det også mye dårligere til i fransk politikk enn i norsk politikk. President François Hollande, som ifølge meningsmålingene ikke hadde kommet videre fra første runde hadde det vært valg i dag, har med det nye lovforslaget skapt splittelse innad i eget parti. Ønsket om å gjøre det lettere å kvitte seg med ansatte kommer heller ikke ut fra det blå. Arbeidsledigheten i Frankrike er på 10,5 prosent – i Norge er den 4,1 prosent.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
PÅ RÉPUBLIQUE HENGER i tillegg terroren som et dystert bakteppe, bokstavelig talt. Sokkelen på den svære Marianne-statuen er dekket av bilder og levende lys, til minne om ofrene etter Charlie Hebdo og Bataclan.
I det vi krysser gata dukker det opp en fyr med en plastkasse hvor det ligger et par Heineken og dupper i smeltet isvann. Vi kjøper en øl hver – for en pris som ligger akkurat i sjiktet mellom revolusjonært anarki og markedsorientert profittmargin.
Ikke bare er det mye folk her, mange ser også ut til beint fram å kose seg. Det drikkes, prates, folk flest ser kule ut.
Les også: 48 timer i et generalstreikende Athen
Når unge folk møtes i organisert misnøye er det kanskje ikke til å unngå at det fostrer noen performancer og kunstinstallasjoner. I et hjørne av plassen er en parkert lastebil i ferd med å gjøres om til scene. Høyttalere rulles ut og et rapcrew tar plass på lasteplanet. Det er problemer med lyd OG lys, men de får på en beat og en lommelykt brukes som følgespot – én rapper lyses opp av gangen. Er det lokale gangstere som endelig skal få skinne i et øyeblikk av opportunisme, eller det bra hiphop som kommer ut av de sprukne høyttalerne?
«Jeg rekker akkurat å ta et bilde før en glassflaske kommer susende gjennom lufta og knuser på bakken foran meg
«C’EST COOL, EH?», sier en drita tenåring som kommer helt oppi ansiktet før han sveiper forbi med to fnisende venninner på slep. De har kursen mot det som ser ut som en hjemmelaget gapahuk litt lengre borte. Vi følger etter, til et provisorisk skur, bygget opp av trevegger og presenninger rundt en gatelykt. Her inne skjer det masse greier. Rundt en bordplate står åtte-ti stykker og tegner med tusj og hamrer spiker inn i en bordplate. Andre står og balanserer på paller langs veggene mens de tagger slagord, eller egentlig bare tagger.
Jeg hilser på en reporter fra Vice UK. Han har vært her en ukes tid, for å dekke det han konsekvent omtaler som en «festival». «Det er ungdom som koser seg», sier han og legger til at han ikke har skrevet en eneste sak foreløpig.
Plutselig går lyset i gatelykta og det blir helt mørkt inne i den lille hytta. De revolusjonære bryter ut i et spontant «wooohooooo!». Strømmen har nettopp gått på festivalkontoret. Noen kommer løpende med en skrutrekker og åpner dekselet i bunnen av lyktestolpen, men til ingen nytte. Vi begynner å trekke ut. Hele plassen er mørklagt og det er oppbruddsstemning. At det er politiet som har kuttet strømmen virker som den største selvfølgelighet fra festivaldeltakernes side.
Vi bestemmer oss for å finne en pub i nærheten, men blir stående i et kryss og se på at plassen tømmes for mennesker. På andre siden av gata har politiet stilt seg opp i en formasjon, de holder skjold foran seg og har visiret trukket ned foran ansiktet. Jeg rekker akkurat å ta et bilde før en glassflaske kommer susende gjennom lufta og knuser på bakken foran meg.
Flasken er den første av flere. Det singler rundt oss, og vi dekker hodene mens vi løper i dekning. Politiet beveger seg med den største ro bak skjoldene, de går inn mot mørket der flaskene kommer fra. Snart begynner tåregassen å sive rundt oss.
Det jeg for fem minutter siden for alvor begynte å tenke på som en festival mer enn en demonstrasjon, har blitt endret tilbake til opprinnelig definisjon i løpet av et øyeblikk.
Når sammenstøtene roer seg jobber vi oss tilbake dit vi kom fra – over plassen i mørket, gjennom tåregass og over glasskår. På et hjørne står en klynge med det som først ser ut som ti-tolv demonstranter kledd i hettegensere og med skjerf trukket over nesa. Vi skjønner ikke at det er sivilpoliti før en av dem vifter oss myndig over til den andre siden av gata.
Les også: Antiklimaks for buttplugkunst i Paris
DE SISTE UKENE har også fagforeningene sluttet seg til Nuit Debout-bevegelsen. Det som for få uker siden fremstod som en i beste fall utydelig markering har vokst til å bli umulig å ignorere. På tross av den tydelige beskjeden fra stadig flere demonstranter sendte Hollande over lovforslaget til parlamentet tirsdag 3. mai.
I det siste har det også vært flere voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter. Politiet har brukt gummikuler og flere har blitt arrestert. Arbeidsdelingen er tydelig. Mens noen driver hyggebaserte kveldsaktiviteter er andre kamplystne bajaser villige til å la seg arrestere.
På tilbakeveien stopper vi ved en folkemengde som har samlet seg rundt en dørkarm-lignende konstruksjon hvor en fyr snakker i mikrofon. Holder han appell? Nei, han driver med storyslam –«alle som vil kan delta med sin fortelling», står det på et lite skilt. Akkurat nå står en mann på godt over 50 år, som kanskje var der i -68 også, med lukkede øyne og gestikulerer. Idet historien hans nærmer seg klimaks – det er måneskinn og hovedpersonen i et plutselig øyeblikk av klarhet skjønner hvordan «alt» henger sammen – blir han avbrutt av en av de yngre demonstrantene, nok en drita tenåring, som tar tak i mikrofonen og sier «hæhæhæ».
The post Er det antikapitalistisk revolusjon på gang i Paris? Vi dro for å sjekke appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.