Image may be NSFW.
Clik here to view.
Når den selvsentrerte kaksen Axel Farstad (Atle Antonsen) får vite at leveren er drukket i hjel, gis han to alternativer: kutte ut alkoholen, eller fortsette løpet med fire måneder igjen å leve. Jaguaren og lommelerka luftes derfor på vei til Grand Hotel, hvor hans livs comeback skal skrives etter sin ene ti år gamle romansuksess. Med sviktende kapital, vodkaflasker og skrumplever, blir han i tillegg barnevakt for den Tourettes-diagnostiserte guttungen, Noah (Håkon Bøhmer).
I motsetning til regissør Arild Frøhlichs tidligere eksentriske filmer, spilles det på klisjéfylte strenger i Grand Hotel: Vi har 1) den mislykka, fordrukne forfatteren, som 2) lever på drømmen om å bli mer enn et one hit wonder, der 3) selvvalgt isolasjon rakner i møtet med et ungt sinn, som 4) lider av sosial klossethet og 5) lengter etter et faderlig forbilde. Gutter er Gutter møter Den store skjønnheten og Dennis the Menace – med tourettes.
Å kritisere en film for gjenbruk er for øvrig meningsløst i disse dager. Spørsmålet blir hvorvidt det er bevissthet rundt valgte grep, tilføres noe nytt eller forblir hul pastisj. I Grand Hotel praktiseres klisjeene med glimt i øyet, som under en fotballscene hvor Axel forlanger at benkesliteren Noah skal få spilletid til å motbevise sin udugelighet. Musikken stiger idet gutten entrer banen, mottar ballen, dribler seg fram mot mål … og takles så neseblodet spruter.
I Grand Hotel praktiseres klisjeene med glimt i øyet
Konvensjonsstyrte forventninger brytes til fordel for komisk effekt, og sentimental overflod unngås via denne type «realistiske» neveslag. Grand Hotel balanserer hårfint mellom komedie og tragedie, med melankolsk feel good og hardbarket skjørhet. Filmen perfeksjonerer variasjon i både form og innhold, og blir med det et sammensatt, kompakt og ladet stykke film. Svart humor og pessimisme skaper en usikkerhet ved det tilsynelatende forutsigbare, og i konstant dialog med handlingen innser man gradvis at filmen har baller til å rotere hvis den vil.
Grand Hotels filmspråk er en nøktern fryd i seg selv, sanselig så vel som symbolsk. Hvert bildeutsnitt har innrammingspotensiale, og stil underbygger historie og tema. På den ene siden vitner vi et ensomt menneske, plassert i store rom og blottet for fasade, mens på den andre siden har vi kjemi og samspill i fokus med dialogbaserte, humør- og tempofylte scener.
Det er noe masochistisk deilig ved å forakte en hovedperson, og Antonsen briljerer i rollen som komplett drittsekk. Greit, så er det Dag bare med et mer seriøst rammeverk, men at det er ønskelig å se komikeren i flere ambisiøse filmroller hersker det ingen tvil om. Bøhmers rolletolkning av lille Noah fortjener vel så mye ros, for å vise at det i det hele tatt er mulig å ikke irritere vettet av publikum med en 10 år gammel gutt med ADHD og Tourettes i en av hovedrollene. Grand Hotel er simpelthen et velkomponert og sjarmerende stykke filmkunst, som treffer bredt og mykt og oppleves kompleks.
Kristine Tingvik Aas
Premiere 8. april
The post Uforutsigbart klisjéhotell appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
