DET HAR BLITT et stadig sterkere ideal å ha så eklektisk musikksmak som mulig. Ikke bare det, det ble greit å like artister og band som tidligere ble ansett som motsetninger. Du ikke bare kan, men bør, like Swans og Beyonce, og Father John Misty og Young Thug. Sjangeridealene har tapt. Men noen idealer gjenstår: Vi krever fortsatt at Den Gode Musikken skal være autentisk, at artistene skal ha integritet.
Men stor kunst gidder ikke bry seg med sånne tåpelige idealer, og i den beste musikken fra den beste sjangeren funnet opp av mennesker, er ikke integritet og autentisitet det første man tenker på. Jeg snakker selvfølgelig om POP. For nå skal jeg gi det til deg streit, som en pærecider laget av 100 prosent pærer: Jeg elsker popmusikk. Og ikke på en sånn «Grimes er bra fordi det er pop som er annerledes»-måte (selv om Grimes er bra, og det er pop, og det er annerledes, og alt det er kjempebra). Jeg snakker om det som er laget på fabrikk, kynisk og masseprodusert: «Since U Been Gone» av Kelly Clarkson. «Problem» av Ariana Grande. «Teenage Dream» av Katy Perry. Det er lyden av eufori. Kanskje synes du alle disse sangene høres like ut, og har kortvarige liv. Men det finnes alltid en ny hit man kan gå videre til. En fantastisk popsingel hører ikke hjemme på et album. Hvis en popsingel er vellykket, hvis den lykkes i det den prøver på, fremkaller den følelsen av at den er det eneste som finnes i verden. Den er sin egen verden.
Clik here to view.
KOPI: Voksfigur av Katy Perry fra Madame Tussaud’s. Foto: Wikimedia
JOHN SEABROOK, som er en journalist som jobber i The New Yorker, har skrevet boken The Song Machine, og den handler om formelbasert popmusikk som en industri, om det han kaller hitfabrikker, og om deres opphav og utbredelse. Det har funnes hitfabrikker så lenge det har funnes popmusikk, men Seabrook forteller historien om de siste tjue årenes popmusikk, og den historien begynner i Sverige på begynnelsen av 90-tallet.
Hovedpersonen og helten, men kanskje også skurken, her, er svenske Max Martin. Karrieren hans som popgud startet under en annen svenske, Denniz’ PoP. Denniz’ visjon gikk ut på at låtskriving skulle være et samarbeid, det skulle ikke handle om ego, men om å lage bra hits. Forskjellige folk skulle jobbe med forskjellige deler av sangene: Noen jobbet bare med refreng, andre med hooks, og forskjellige deler av en sang ble prøvd ut i en annen sang.
Som med så mange nyvinninger i historien, oppstod det også i popmusikken gull ved en feiltakelse: Max Martin trodde han lagde R&B. Men med sin ekstreme oppmerksomhet og teft for popmelodier, og sine karakteristiske, tørre trommemaskiner – tenk tidlig Backstreet Boys og «… Baby One More Time» av Britney – styrte Cheiron, men først og fremst Max Martin, hvordan den største og beste kommersielle popmusikken hørtes ut, resten av 90-tallet. Men som hitfabrikker i gamle dager – Phil Spector og Motown – gikk også Cheiron under da låtene ble for like, og kopiene ble for mange.
MAX MARTIN er et udiskutabelt geni, og har sin egen måte å lage demoer på: Alle hooks er helt ferdige, mens versene som regel ikke en gang finnes. Heller ikke noe bridge, for som Martin pleier å si: Hvis ikke du liker sangen på det tidspunktet, fuck deg. Han er også kjent for å spille inn demoer selv – han skal visstnok ha en fantastisk stemme – og insistere på at artistene synger nøyaktig som han har gjort på demoen.
Hører man på sangene hans vil mange tenke at de er laget først og fremst for å tjene PENGER. Men når man lærer om Max Martins arbeidsmetoder, og hører dem igjen, er inntrykket snarere at dette er en mann som er besatt av å lage så nært perfekte poplåter som mulig. For eksempel er Martin besatt av å «compe» vokal: Han hører på mange innspillinger av vokalen i en sang og velger ut den beste versjonen av hver eneste stavelse, og setter dem sammen til det ultimate vokalsporet. Selv den nå kontroversielle Dr. Luke synes dette tar for lang tid og er for kjedelig. Men Martin er en perfeksjonist.
John Seabrooks evne til å kombinere estetiske, kulturelle, politiske og økonomiske forklaringsmodeller for popmusikkens utvikling gjør boken strålende. Omlegging av musikkformater og enkeltpersoners særegenheter blandes sammen på en måte som gjør at alt gir mening. Men Seabrook selv er skeptisk til den kommersielle popmusikken. Samlebåndsmetoden skaper ensrettet og formelbasert musikk, synes Seabrook (selv om sønnens kjærlighet til musikken gjør ham noe mer velvillig). Men det kunne vært verre, mener han. Det kunne vært K-pop.
Clik here to view.
KOPI: Voksfigur av Lady Gaga fra Madame Tussaud’s. FOTO: Wikimedia
K-POP-BRANSJEN er virkelig industri. Barn blir hentet inn, som oftest basert på utseendet, og satt sammen i grupper der ulike personlighetstyper skal balanseres (samme metode, om enn ikke i like ekstrem grad, ble brukt til å skape Spice Girls og Backstreet Boys), og lært opp til å synge, danse, smile og svare på spørsmål i årevis. Så lanseres gruppene, som gjør konstante TV-opptredener. Selskapene bak har fullstendig kontroll, og tjener nesten alle pengene.
K-pop, eller i hvert fall dets potensial til å slå gjennom også i Vesten, blir av Seabrook avfeid som for kalkulert. Den største koreanske hiten i Vesten er ikke en gang K-pop: Psys «Gangnam Style» går utenom, og delvis parodierer, det velsmurte K-pop-maskineriet, og det er først og fremst som gimmick den slo an i Vesten.
Lover og pølser er det ingen som vil vite hvordan lages, heter det. Man skulle kanskje tro at det samme gjaldt pop-hits – ingen vil se avdekket de kyniske og skamløse publikumsfrieriene bakmennene har kalkulert i detalj. Men sånn fungerer det ikke, i hvert fall ikke for meg. Tvert imot: Jeg leser om hvordan Max Martin og Dr. Luke har tenkt ut og bygget opp Katy Perrys «Roar», og blir nødt til å sette den på. Jeg gjenkjenner det jeg nettopp har lest – og liker sangen bedre enn noensinne. Jeg ser håndverket bak, og det blir mer imponerende, ikke mindre.
DE FLESTE HITS i dag lages på følgende måte: Forskjellige folk lager forskjellige deler av en sang: Noen skriver på vers, andre bridge. Produsenten setter så dette sammen, med en grunnleggende akkordprogresjon, instrumentering og trommer. Deretter sendes låta videre til toplining, der mange forskjellige eksperter på sangmelodi og hooks kommer med sine forslag. Produsenten velger den beste av disse, og sender låta videre til siste ledd, tekstskriving, som man også har eksperter til. Låta er som regel helt ferdig når den når artisten. Hitlåtene produseres på samlebånd.
En av de siste ti årenes fremste hitmaskiner, Rihanna, pumpet ut nytt album hvert år, mellom 2007 og 2012. Så ble det stille. Helt til i år, da ANTi kom ut, som er helt annerledes. ANTi som er forsøket på å bli auteur. Som nettstedet Stereogum påpekte da de utnevnte Grimes’ Art Angels til fjorårets beste album, så går ikke skillet egentlig mellom pop og rock, mellom poptimisme og rockisme – men mellom poptimisme og auterisme. Hitfabrikkene Seabrook beskriver, og som de første albumene til Rihanna er klare eksempler på – er laget av et stjernelag av produsenter, med mål om så mange hits som mulig, der artisten bare er musikkens ansikt utad. Det Grimes derimot gjør, og som Rihanna nå prøver på, er å gjøre alt selv: Det er fortsatt popmusikk, men resultatet er artistens egen visjon, ikke et lappeteppe laget av mange forskjellige produsenter, låtskrivere og plateselskapsmenn. Og selv om det fortsatt er popmusikk, er rommet popen lever i større: Det er plass til å gjøre andre ting, som avviker fra formelen.
MEN ER det ene nødvendigvis bedre enn det andre? Nei. Både Rihanna og Grimes vil gjøre sin egen greie, og det er både forståelig og bra. Men det er ikke nødvendigvis bedre at ALLE skal gjøre sin egen greie, for hitfabrikkene lager fortsatt fantastisk musikk. Hvis du klarer å «gjennomskue» at alt bare er kynisk, kommersiell samlebåndsmusikk, laget på formler: Gratulerer til deg. Men hvor gøy har du det egentlig med det? Kan du ikke bare sette pris på stor kunst når den trenger seg inn i ørene dine? For eksempel Backstreet Boys’ «I Want It That Way». Jeg vet ikke om man finner musikk som er veldig mye vakrere. Jeg har to ører og et hjerte og jeg vil seile inn i all slags vær for «I Want it That Way». Så lenge hitfabrikkene lager noe som er så bra, ser jeg ikke egentlig noe problem.
Clik here to view.
KOPI: Voksfigur av Rihanna fra Madame Tussaud’s. FOTO: Wikimedia
The post Moderne pop-hits lages på samlebånd i faktiske hitfabrikker – gjør det noe? appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.