Clik here to view.
Svevende på en rosa sky har gatekunstduoen Dabs og Myla satt sitt preg på flere norske storbyer.
De møttes på kunstskole i Melbourne. Dabs lærte Myla å tagge, de flyttet til LA, giftet seg og lever i dag av å lage gatekunst. De er henholdsvis 34 og 33 år gamle, og er omtrent konstant på reisefot. I Norge besøker de trykkefirmaet HandMadePosters, samme firma som kunstnere som Dolk og Pøbel bruker. De har vært på tur til Stavanger og malt der, de har vært i dype, norske skoger og de har markert seg på Sentralbad-veggen i Bergen.
DABS OG MYLA lager nesten utelukkende fargesprakende pieces med lykkelige motiver. I Antwerpen hadde de laget Satan på en vegg, inkarnert i en flaggermus med store, gule øyne foran en lilla og blå himmel. En dag hadde noen malt “FUCK ME” over den.
– Jeg tror noen harde satanister i Antwerpen ikke satte pris på vår regnbuetilnærming til mørket, skrev de på Instagram.
Dabs: – Jeg bryr meg ikke så mye, egentlig. Jeg har laget graffiti i tjue år, det der skjer ofte. Hele veggen var om Satan, lagd som en morsom vits. Så jeg skjønner litt at det kan ha pissed a few people off.
“Jeg var en drittunge og hang rundt med andre drittunger og gjorde drittungeting. Vi tagget og tok narkotika og sånn.”
Vi må bare spørre: Hvorfor er verkene deres så positive og lykkelige?
Myla: – Det er fordi vi er så lykkelige. Vi nyter å være med hverandre og nyter det vi gjør.
Dabs: – Det er ikke noe dritt i livene våre, alt er veldig perfekt.
Myla: – Vi er begge positive mennesker, og det skinner gjennom i kunsten.
Dabs: – Og vi passer på at livene våre ikke blir dritt heller. Individuelt har vi alltid laget kunst med motiver som minner om de vi bruker nå, men da vi ble sammen ble livene våre bedre og kunsten startet det å se ut slik det gjør i dag.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Da de skulle lage et piece med Satan som motiv, måtte det altså bli med en humoristisk vri.
Dabs: – Vi malte ham på en regnbue. Hvis vi skal lage en kontrast til det lykkelige og positive, noe mørkt og shit, så klarer vi ikke få det til. Det går bare ikke.
SELV OM GRAFFITIMILJØET i Norge er relativt lite, har det gjort seg bemerket i internasjonale gatekunstsirkler. Artister som Dolk og Pøbel er anerkjente, og Nuart-festivalen i Stavanger har et veldig bra rykte. Dabs mener at nulltoleransen norske myndigheter viser ovenfor graffiti i byen er helt feil, og ødelegger for det urbane bildet.
Dabs: – På én side forstår jeg at myndighetene ikke liker det. Men det er to måter å se det på. Selv om det er et dårlig verk og folk ikke liker det, selv om det bare er en “Fuck you”-tag, så viser det at byen lever. Når man ser en by hvor det er graffiti overalt, kan mange tenke at det er et anarkistisk område, men det viser bare at byen lever. Selv om folk nødvendigvis ikke synes de er fine eller skjønner hva de skal bety, så viser det frihet og liv i byen. Det er viktig for en by.
“Selv om folk nødvendigvis ikke synes de er fine eller skjønner hva de skal bety, så viser det frihet og liv i byen.”
På friveggene ved Sentralbadet kunne de derimot få utfolde seg innenfor lovens rammer.
Myla: – Vi møtte noen kids der nede som også lagde verk, og det tror jeg er veldig bra at de har et sted å gå til.
Dabs: – I Melbourne er det annerledes, der er det veldig mange vegger som blir brukt til både tagging og mer avanserte gatekunstprosjekter.
Myla: – Hele byen har så mange tags og sånn.
Dabs: – Nå har de strammet litt inn på det, så det er litt vanskeligere nå.
Dabs startet tidlig med å tagge hjemme i Melbourne, og Myla ble inspirert da de møttes på kunstskole i Melbourne.
Dabs: – I barndommen var jeg en drittunge som hang rundt med andre drittunger og gjorde drittungeting. Vi tagget og tok narkotika. Så vi gikk rundt i gatene.
Etter hvert begynte han å gå dypere i gatekunstkulturen og begynte med sjablonger og male ordentlige kunstverk. Siden har han ikke gjort annet.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
PÅ LANDMARK SITTER kunstnerne, slitne etter en uke med å lage kunstverk. Usminket og med gamle, stygge, streite – sikkert veldig komfortable – rutete skjorter, gikk de ikke med på å la seg fotografere. Bobklippede Myla analyserer rommet med store, vidåpne øyne. Dabs har khaki-bukse og ser ut som en businessmann på ferie. Som et nyforelsket tenåringspar ser de på hverandre dypt og lenge, og stryker hverandre på lårene. Inspirasjonen henter de fra sitt eget forhold.
Dabs: – Vi blir veldig inspirert av hverandre. Vi snakker om kunsten vår, og kan videreutvikle det. Der ligger forskjellen mellom å jobbe alene og jobbe i lag. Hvis hun tegner noen trær, kan jeg tenke 'wow, jeg elsker måten du tegner de trærne på', så kan jeg tegne trær slik og bli inspirert. Da får vi begge et eierskap til kunsten.
Hvis det er en diskusjon om hvilken farge dere skal bruke, hvem vinner?
Dabs: – Hun gjør.
Myla: – Nei, ikke egentlig.
Dabs: – Jo, om farger.
Myla: – Jeg tror mennesket er bygget opp slik at vi alltid vil ha rett, men jeg tenker 'hva så?'. Jeg verdsetter hans meninger så mye og han verdsetter mine, så det blir ikke et reelt problem.
Du nevnte at dere tok narkotika da du var mindre, hvordan påvirker narkotiske stoffer kunsten deres?
Dabs: – Vi holder ikke på med det lenger. Jeg gjorde det da jeg var yngre. Mye. Men ikke nå lenger, sikkert ti år siden sist.
Myla: – Lenger enn det, sikkert 15. Vi drikker så vidt alkohol. Det er ikke sånn at vi trenger det heller.
Dabs: – Av og til snakker vi om det da.
Myla: – Ja, da er det sånn 'la oss dra til Las Vegas og bli full og sånn'.
Dabs: – Ja, 'la oss kjøpe masse sopp og dra ut i ørkenen'. Men så neste dag tenker vi 'jeg vil ikke gå ut i ørkenen, hvorfor skal jeg gjøre det?'.
DE GAMLE ER alltid eldst og sånne ting. Rådet om å jobbe hardt og målrettet funker i hvert fall, skal man tro kunstnerne selv, som med flere gallerier og utstillinger har jobbet seg inn i elitemiljøet på kunstscener i Los Angeles.
Myla: – Hardt arbeid. Vi har en venn som spiller keyboard som sa 'jeg er kanskje ikke så flink å spille keyboard, men jeg jobber veldig hardt, fokusert og lidenskapelig med det'.
Dabs: – Nå spiller han (Ikey Owens, jou. anm.) i The Mars Volta og har turnert med Jack White og sånn.
Myla: – Hele kunstmiljøet vi er i er så lidenskapelig med hva de gjør, og så åpen og inspirerende. Du kommer alltid fra slike samarbeid med noe.
Dabs: – Vi er to forskjellige folk, et gift par, som gjør én ting. Når man mikser individualitet med samarbeid har man to sett med inspirasjon og to sett med tanker. Det er unikt.
Hva er ambisjonene?
Dabs: – Bare å gjøre det vi gjør nå. Vi gidder ikke sette oss femårs-mål og tenke at vi skal bygge noe på den tiden, det er for lenge å vente.
Clik here to view.