Nettmagasinet Montages utga nylig boka Analysen – Norsk film 2015, der alle artiklene om fjorårets norske filmer var samlet på papir. Tekstene er tidligere publisert på Montages.no under spalten «Analysen».
I kjølvannet av utgivelsen har Stavanger Aftenblad-journalist og filmkritiker Kristin Aalen gått hardt ut mot filmprodusent Maria Ekerhovd, som i forordet til boka omtalte norsk filmjournalistikk som mangelfull. Ekerhovd skriver blant annet at den redaksjonelle omtalen av film i Norge domineres «stort sett av personportretter og kuriøse hendelser fra opptakene. Filmkritikken er i stor grad redusert til et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer og noen mer eller mindre passende anekdoter».
«I dag er det ytterst få som lever utelukkende av å skrive filmanmeldelser
Ekerhovd har senere kommet med et tilsvar til Aalens reaksjon. Diskusjonen mellom de to er uvanlig i et norsk filmmiljø som må beskrives som lite – til tross for mange ulike aktører. Kvaliteten på norsk filmkritikk diskuteres med jevne mellomrom, men først og fremst av kritikerne selv. Spiller egentlig filmanmeldelsene noen rolle for norsk filmproduksjon? Og bør de gjøre det?
Filmmiljøet er så fortettet at det nesten kan bli problematisk. Jeg sitter selv i Montages-redaksjonen og har bidratt til Analysen-boka, så selve utgivelsen skal jeg ikke kommentere. Å bevisst måtte skille roller er ikke uvant; jeg måtte gjøre raske bytter av filmkritiker- og kinosjef-hatten, mens jeg hadde ansvar for Ås Kino. Stort sett opplevde jeg det som ubetydelig, men ved noen tilfeller sto mine egne NATT&DAG-terningkast i markedsføringsmateriell for filmene. Jeg er ikke alene om å ha hatt en form for dobbeltrolle som kritiker. I dag er det ytterst få som lever utelukkende av å skrive filmanmeldelser.
Den reduserte spalteplassen og kort arbeidstid er argumenter journalist og filmkritiker Kristin Aalen bruker mot Ekerhovd. Hun mener produsenten i sitt forord benytter seg av «forenklende klisjeer i omtalen av oss filmanmeldere i aviser og etermedier». Minimeringen av filmkritikeren er et sentralt poeng, men Aalens forsvarsposisjon er uheldig.
Jeg mener norske anmeldere bør ønske all oppmerksomhet fra produksjonsbransjen velkommen. Ikke bare fordi det kan bidra til å profilere filmkritikken, men også fordi anmeldere i dagspressen er avhengige av filmarbeidernes skaperverk.
Kanskje filmkritikken faktisk hadde hatt godt av mer rolleblanding; mer erfaring fra kinodrift og ikke minst filmproduksjon. På den måten kan anmelderne få et bedre grunnlag for å vurdere filmens håndverksmessige bestanddeler, og hvorvidt den kommuniserer med et publikum.
Filmkritikken bør yte respekt for filmarbeiderne, selv om det kanskje høres rart ut. Kastes ikke objektiviteten ut døra, med respekten for dem som har laget filmen? Vel, slik er det allerede i høy grad i lille Norge – det er nær sagt uunngåelig.
Mange norske filmer har garantert fått høyere terningkast fordi distributøren har vært flink til å kommunisere en-til-en, eller fordi kritikeren har møtt involverte filmarbeidere ved en eller flere anledninger.
Kanskje er det nettopp størrelsen på filmbransjen i Norge som gjør at filmkulturen og filmkritikken blir nedprioritert. Film anses ikke som «stort nok». Men om ikke det er filmbransjen og pressens ansvar å styrke norsk filmoffentlighet, hvem sitt ansvar er det da? Det handler ikke bare om å være positiv. Tanken på alle statskasse-millionene som spyttes inn i filmer som går dårlig på kino, gjør det ekstra viktig med grundig kritikk.
Vi bør utnytte muligheten vi har i Norge til tett dialog mellom produsenter, distributører og kritikere, til å jobbe samlet mot en mer seriøs behandling av filmkunsten. Skal man få til noe slikt, kan ikke filmanmelderne gå i forsvarsposisjon – er man virkelig opptatt av film, slik anmeldere bør være, bør man stå på for å gi filmen den kunstneriske og produksjonsmessige omtalen den fortjener.
The post Kommentar: – Filmmiljøet er så fortettet at det kan bli problematisk. appeared first on NATT&DAG.