Clik here to view.
Nesten helt
Når regissør Snyder og produsent Nolan limer hodene sammen for å gi oss Supermann anno 2013 kan vi forvente oss følgende: Het digital heksekunst og et mørkere, mer komplekst idol a la siste års blottlagte Batman. Litt mer mann. Litt mindre super. Men suverenitetens utmattende egenskaper unnslipper ingen. Verken helten selv eller filmens skapere.
I likhet med de fleste filmvariantene begynner historien med Supermanns fødsel og Kryptons død. Kal-El (Supermann) sendes til jorden rett før planeten Krypton detonerer under beboernes rovdrift og rett etter at den onde general Zod forvises til et sort, galaktisk fangehull.
Med stadige kryssklipp lar Snyder oss se superbarnets smertefulle oppvekst. En frustrerende øvelse i kaoskontroll, mer enn en velfortjent spidermansk glede over ville krefter. Menneskene er ikke klare enda! formaner adoptivfar (Costner). Og slik går tiden. Faren dør på grunn av Clark Kents pålagte kraftmoderasjon, og ingen vil leke med stålgutten som tar imot bank som Jesus. Snill utenpå, vill inni. Clark koker og unnviker kallet, inntil oppdagelsen av superopphavet, Lois Lanes inntreden og general Zods jordlanding. Men så var det de nødvendige komplikasjonene for å holde et eventyr varmt og spennende. Hvordan gjøre gutt til mann, Jesus til Zevs og en helt til menneske på en og samme tid?
Det er god driv i filmens første fase. Kryptons generiske high tech univers, dets klimaks og fall, er en digitalkunst-studie verdt, og Russell Crowe gjør en solid farsfigur lik Marlon Brando før ham. Og viktigst av alt, Henry Cavill er fra første til siste bilde både sympatisk og vakker, men også ukul nok til å gestalte en latterlig edel figur som Supermann uten at det blir lattervekkende. De første scenene med flyvemestring og ymse superhelting er også nydelig gjennomført med fullkommen digital finesse fri for overdrivelser og unødvendig digital selvelsk. For første gang merker jeg ikke 3-D-brillene på nesen, og husker dem først idet Clark Kent fisker frem sine egne.
Men for at vi skal føle enda sterkere for og med (over)mennesket Supermann enn det vi har gjort før, slik Snyder(/Nolan) vil, hadde Man of Steel trengt et bedre script og en tightere dramaturgi. Clarks moralske konfliktsituasjoner som ung – slå tilbake eller ikke, redde faren med forbudte superkrefter eller ei – mangler hele veien de siste nervefibrene. På samme måten når heller aldri konflikten med Zod episke dimensjoner, til tross for skyggen av den forestående verdensdestruksjonen. Vi får aldri sjansen til å tvile på om det egentlig kommer til å gå bra, og tvekampene mangler suspens idet Stålmannens krefter, i fraværet av kryptonitt, bly og røde soler, er og blir uovervinnelige.
Slik blir den endelige seieren er et spørsmål om tid og atter tid, mer enn timing og reelle hindre. Cavells ansikt viser usikkerhet, men scriptet lar aldri publikum tvile. Det hjelper heller ikke at Amy Adams er en førsteklasses girl-next-door-reporter-kjæreste, når Snyder ikke gir Clark og Lois kvalitetstid nok til at romansen bringer oss emosjon og engstelse hver gang heltinnen faller og helten nesten ikke rekker frem. Heller ikke medarbeiderne på The Daily Planet er utstyrt med nok personlighet til at vi føler med dem ved jordens tilsynelatende undergang.
Her er Independence Day et godt forbilde for hvordan bygge et kollektivt drama i kampen mot utenomjordiske krefter. Hvordan en hund fanget i en bil som snart skal blåses til himmels kan være akutt gripende, hvordan bipersoners død kan være pinlig trist (presidentens kone), og hvordan prøvelsene, tapene og seirene til ett samlet team med én ledestjerne i spissen (Will Smith/ (Henry Cavell) kan virke sterkt medrivende og samlende også på publikum. Nolan/Snyder har tenkt godt, har spent opp et sterkt severdig lerret og gjør mye riktig, men underminerer til dels alle gode anslag ved å la den siste delen ebbe ut i et monotont voldsbonanza uten tvil, cliffhangere eller store følelser verken hos helter, antagonister eller oss som publikum.
Kort sagt. Man of Steeler tidenes mest attraktive, sukkulente og billedskjønne burger, men rett og slett for stor og forsøksvis allsidig til å kunne gapes helt over. Det er en karbonade for mye der det heller skulle vært mer raffinert dressing og flere oppkvikkende sylteagurker. Det sier BLÆÆM istedenenfor ZIING!! Og det er synd når viljen, teknikken og castingen er på plass. Dårlige nyheter for denne gang, men desto bedre for nestemann som vil bryne seg på heltegenrens ultimate prøvelse: Hvordan gjøre om superheltenes (altfor) gode stamfar til en kompleks person? Mannen som er evig dømt til å være verdens mest sympatiske fyr for å ha lov til å være best i alt. (Eller må han det?)
Ragnhild Brochmann
Premieredato: 19. juni
Clik here to view.
