FUCK NORGE. Tittelen på Reinert Kiils korte zombiekomedie fra 2004 kan i ettertid leses som et tidlig manifest fra en filmskaper som har mye å utsette på norsk film og norske kritikere, og som har stått bak noen imponerende unorske filmer. Hora (2009) var Norges første exploitation, og Inside the Whore (2012) var en fiktiv metabakomfilm til oppfølgeren til førstnevnte. Kritikerne slaktet begge.
– Det var jo en positiv ting for Hora, som fikk veldig mye dårlige anmeldelser i Norge. Og jeg har bestandig sagt at det er bedre å få en ener enn en treer, for jeg går heller på kino for å se en ener.
Kiil var likevel forundret over innholdet i anmeldelsene.
– I så å si alle anmeldelsene var det bare positiv feedback, og så fikk den dårlig karakter. Jeg husker FilmMagasinet spesielt godt,som skrev en setning om at Hora er den perfekte trashfilm eller bfilm eller grindhousefilm eller noe sånt – og så var det ener i terning!
Men slaktene gikk ikke inn på deg?
– Ikke i det hele tatt. Jeg ble jo glad, som jeg sier. For jeg ville ha dårlige karakterer. Men Huset er en skummel… hehe, skummel film for meg, fordi jeg har tatt denne filmen bunnseriøst.
«Jeg har lyst til at du skal bli kvalm av deg selv
SPØKELSESFILMEN HUSET handler om to nazister og én norsk krigsfange som finner husly i den norske vinterkulda, men boligen viser seg å være – for å parafrasere Hamsun – et forunderlig hus som ingen forlater før de har fått merker av det. Da Kiil spilte inn Huset, var han først og fremst merket av The Conjuring.
– Det er en av filmene fra nyere tid som ikke lever på jump scare-effekten, og det er den jeg prøver å jobbe meg bort fra i Huset. Det er jo selvfølgelig noen høye lyder her og der, men det er ikke det denne filmen handler om. Det handler om atmosfæren, den skal ligge med en nerve. Jeg kommer aldri til å lage en skrekkfilm som baserer seg på jump scares, for jeg syns det er en så billig taktikk.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Kiil, som dagen før hadde premiere på Huset under Tromsø Internasjonale filmfestival, stålsetter seg nå for mottakelsen.
– Jeg er nervøs for kritikkene for første gang i mitt liv, for dette er den første filmen jeg har laget som faktisk fortjener kritikk. De andre filmene er trash-filmer. Gi den en ener, gi den en sekser, gi den whatever, liksom, det har ikke noe å si for filmens fremtid. Men Huset har det mye å si for, for publikum leser jo fortsatt kritikker og bryr seg jo om det.
Tror du det?
– Jeg tror det, ja. Jeg tror ikke det har så mye å si for besøkstallene, men det har noe å si for forventningene før du går og ser filmen. Men du som er kritiker, jeg vil bare spørre deg om en ting, faktisk:
Ja, gjør det. Jeg sender deg lydopptaket etterpå, så kan du skrive en artikkel om meg også.
– Haha! Men det er en ting som ikke tas opp så mye. Jeg tror aldri jeg har lest en sak om det, så… er kritikere ofte kjøpt og betalt?
Av…?
– Jeg veit ikke. Men grunnen til at jeg lurer er at det er mye norsk film der ute som jeg kan være enig i at ikke er direkte dårlig, men når norsk film får så mye femmere og seksere, så tenker jeg at… alle sangene til Åge Aleksandersen fortjener jo ikke terningkast seks, liksom, men det føles som om alt av norsk film går opp til fem-seks…?
Jeg er enig i at det er sånn, men jeg tror forklaringen er en annen. Jeg tror det handler mer om at det norske filmmiljøet er så lite, så alle regissører og skuespillere er folk du møter på gata, og…
– Så du sier egentlig at kritikerne er feige?
Ja. Men jeg nøler ikke med å gi en norsk film en ener, og det syns jeg vi burde gjøre oftere, for det er en del av det å ta en film på alvor, det å gi den dårlig karakter når den fortjener det. Det seineste eksemplet mitt er Wendyeffekten, som jeg så i fjor. Helt gresselig jævlig!
[Her følger en ærlig meningsutveksling om enkelte gresselig jævlige norske filmer som NATT&DAG ikke har fått gjengi, fordi Kiil ønsker å jobbe i bransjen noen år til]
«Hele tida handler det om at jeg har lyst til å vise fingeren til publikum
Opplever du at norske filmkritikere har sterk nok kompetanse, for eksempel på subsjangere som rape/revenge?
– På den ene siden: Nei, jeg tror veldig få vet hva det er overhodet, men på den andre siden tenker jeg at ethvert menneske på gata kan være en filmkritiker. Det handler bare om å ta det seriøst, uansett hvilken sjanger det er. Personlig sliter jeg veldig med musikaler.
Haha!
– Med en gang folk begynner å synge og danse, så detter jeg ut av historiedrivet, og hvis jeg ble bedt om å anmelde en musikal, tror jeg faktisk jeg ville sagt at jeg ikke ville anmelde den. Det er det jeg tror norske anmeldere bør bli bedre på: Å anmelde sjangre som de kjenner litt bedre til.
«Jeg aner ikke hvor mange som skrev den setningen: «Endelig kom voldtekten.»
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Hele driven til Hora har forresten ingenting med rape/revengesjangeren å gjøre. Driven til Hora kommer fra Michael Hanekes Funny Games. Hele tida handler det om at jeg har lyst til å vise fingeren til publikum, for vi viser jo tits and ass, og det skal fremheve det seksuelle, som egentlig er det stikk motsatte av det som skal skje, for vi viser jo klipp av voldtekten i starten av filmen… så det er egentlig det at jeg har lyst til at du skal bli kvalm av deg selv.
Da Hora ble vist under undergrunnsfestivalen BUT i Nederland, svimte en stakkar av i kinosalen.
– Hans intervju til avisa var legendarisk, altså. Han fortalte at det hadde aldri gått så inn på ham å se fysisk vold i en film – men jeg vet hva det var. Det var ikke volden i filmen, for den er jo ganske banal, den er way over, men jeg tror jeg traff ham på den måten jeg ville, for han følte seg motbydelig. Jeg tror han, for å si det rett ut, ble tent av å se noe som du… ikke skal bli tent av.
– Jeg tenker at hvis du ser Hora, så er du litt rar. Du sitter jo og gleder deg til en voldtekt, liksom. Og det er det anmelderne skriver også: «Ja, og så kommer voldtekten endelig.» Og de anmelderne, de sitter jo egentlig og gjør narr av seg selv når de skriver det. Jeg aner ikke hvor mange som skrev den setningen: «Endelig kom voldtekten».
Endelig!
– Ja, og det er det ingen som har tenkt på med filmen i Norge, og det syns jeg er litt spennende. Hora er jo ikke en dum film, når du går i dybden på den. Det er der kritikerne har bommet litt. Gi meg en ener, men fortell i hvert fall hvorfor jeg får en ener. Ikke bare si at det er blod og gørr, for det er det som er filmen.
– I Hora er det også en del practical VFX, som aldri ble nevnt i omtaler. Vi bygde jo opp en stor vagina som sto utpå Jar, og…
Den står der, den dag i dag?
– Nei, men den sto der til to år etter, sammen med en stor dildo vi også lagde. Vi skulle filme inni hora, da hun putter sandpapir inni seg og voldtar han ene karakteren som er tilbakestående. Så filmet vi inni henne, at tissen skrapet seg opp. Det er gjort på en kul måte, men vi brukte kanskje – totalt sett, av det som vi brukte ukesvis på å bygge – et halvt sekund.
Kiil savner også litt anerkjennelse for sin elendige bildekvalitet.
– Hvis du hadde sett råmaterialet til Hora, hadde du fått sjokk. Vi satt og jobba i ukesvis for å ødelegge bildene. Patrik Säfstrøm, som filma halve filmen, er jo en av Norges desidert beste fotografer. Og det er det ingen som tror når de ser filmen.
… fordi dere har føkka det opp.
– Ja, vi har føkka det opp, men vi har også filma den kjedelig, ikke sant, for det var jo ideen med det hele! Da jeg så Death Proof av Tarantino, så var det masse ting jeg elska, men jeg følte ikke det var en exploitationfilm. Den var altfor dyr.
Hvor tar du pengene fra, når du lager en film som Hora?
– Hora var mye produktplassering.
Hvilke produkter?
– Det har jeg ikke lyst til å si.
Faen.
– På Inside the Whore var det mange av de store brandene som kom inn og hadde lyst til å være med på laget. Og der hadde jeg jo to manus, ett som var skrevet for skuespillerne og ett for meg.
Hva var det du holdt hemmelig for skuespillerne?
– Hele historien.
Hele historien?
– Ja, for den er jo filma med bakomkamera. Jeg pleier å si at den er sytti prosent reality og tretti prosent fiksjon, men det er fordi sytti prosent er filma under innspilling mens vi bare står og prater om ting og sånt, mens tredve prosent er drap og voldtekt og gudveithva, og i de scenene trodde skuespillerne at de spilte, mens det andre trodde de at skulle brukes som bakomfilm.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Inside the Whore ble forresten totalslakta for skuespillprestasjonene.
Men det meste er altså dokumentar..?
– Ja, så det er veldig sært, altså. Men jeg tror ingen skjønte det heller, i Norge. Eller, jeg klandrer jo Norge hele tiden, men det er jo ni lag med meta i filmen.
Du, hva tror du de brukte den enorme vaginaen til ute på Jar i to år?
– Nei, det vil jeg ikke vite.
Huset har norsk premiere 15. april.
The post Den norske regissøren Reinert Kiil: – Ja, og så kommer voldtekten endelig appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.