Kvinner i for store herreskjorter
Regi: Yngvild Sve Flikke
Det ble mange firere på terningen for Kvinner i for store herreskjorter, filmatiseringen av Gunnhild Øyehaugs roman Vente, blinke (2008). «Ufarlig» og «enkel» ble brukt som argumenter i det som i utgangspunktet var positive kritikker, som om norske filmer automatisk ikke er gode nok hvis tonen er for lett. Kvinner… er dessuten ikke bare «lett», selv om en av filmens hovedstyrker er den rødvinssjanglende humoren i grenseland mellom rølp og nevrose. Filmen behandler sine karakterer og deres kriser med dypeste respekt, det er bare at det formidles så upretensiøst. Klisjeene tas på alvor, som møtet mellom litteraturstudenten Sigrid (Inga Ibsdotter Lilleaas) og den eldre forfatteren Kåre Tryvle (Hallvard Holmen). Måten de tilnærmer seg hverandre på er komisk og flau, og oppleves som troverdig og gjenkjennelig. Filmen er kanskje ingen audiovisuell fest, men Trondheim får utfolde seg i de elegante bybildene. Kåre Chr. Vestrheims musikk er perfekt og fengende. Alle skuespillerne er helt i tråd med universet; selv tilskuere som ikke er spesielt begeistret for Henriette Steenstrup, vil risikere å bli overrasket over sine egne latterhikst når hennes høygravide kunstnerkarikatur treffer tonen. Som et feministisk filmverk er Kvinner… befriende, smart og selvransakende. Regissør Yngvild Sve Flikke har ikke laget banale portretter av «sterke kvinner»; de tre vi møter i filmen er både reflekterte og menneskelige, der frigjøring og nederlag er tett forbundet. Lagerarbeideren Agnes (Anne Krigsvoll) ga fra seg sitt barn i bytte mot et uavhengig forfatterliv, men angrer på sine eldre dager. De eksistensielle krisene henger sammen med en feministisk fellesidé om «frihet», som kvinnene i filmen følte de burde følge. Hva når denne ideen ikke lenger passer med virkeligheten, eller glir over i parodien? Kvinner i for store herreskjorter er en nydelig film. Rørende og morsom, og klok i sin lettsindige livsvisdom. Og ikke glem at dette er en debutfilm – nå må alle veier legges til rette for Yngvild Sve Flikkes videre regikarriere!
Demning
Regi: Paul Tunge
Om vi ser bort fra noen få festivalvisninger og en bitteliten kinolansering i Oslo i desember, har Demning knapt vært tilgjengelig for publikum. Det er synd, for den er også en de mest særegne og velfortalte filmene som har blitt laget her på bjerget på lenge. Premisset er enkelt: To unge menn som er tiltrukket av hverandre, men knapt kjenner hverandre, bestemmer seg for å campe sammen på vestlandsvidda. Begge har vanskelig for å åpne seg og vise sine sanne følelser, men de bobler til overflaten likevel, og kommer til uttrykk i en sår og opprivende maktkamp. Dette er en film hvor mye forblir usagt, men regissør Paul Tunge sørger for at bildene taler sterkere enn ord, og han gjør det med en forbløffende presisjon. Noen ganger iakttar kameraet de to mennene på avstand, og rammer dem inn blant trær og busker; en sjelden gang beveger det seg inn for et intimt nærbilde; fra tid til annen glir det rundt dem, og da er det som om det er selve rollefigurenes som setter det i bevegelse, som om de er uløselig knyttet til hverandre. Demning er fremfor alt en usedvanlig ekspressiv film. Filmen kan imidlertid ikke vurderes uavhengig av Jørgen Hausberg Nilsen, som spiller den mest frustrerte og dominerende av mennene. Han dominerer også filmen med sin intense tilstedeværelse. Dessuten mestrer han kunststykket å anlegge en fasade av poserende maskulinitet – til tider komisk, andre ganger nesten skremmende – og samtidig blottlegge rollefigurens dype sårbarhet. Små filmer som dette inneholder som regel ikke slike enorme rolleprestasjoner. Demning er brygget på rent talent – her er det ingen flinkisfakter, og definitivt ikke noe nevneverdig budsjett. Derimot er det takket være Tunges imponerende formidlingsevne at ut fra filmens særdeles enkle premiss vokser en kompleks og gripende historie.
Louder Than Bombs
Regi: Joachim Trier
Louder Than Bombs var første norske film i hovedprogrammet i Cannes siden Anja Breiens Arven i 1979. Og hurra for det, men Cannes er og blir en merkelig verden å lansere film i, hvor det går sport i å være raskest på Twitter-labben, og hvor kritikkene kommer ut før de er ferdigtenkt. Vi så eksempler på det da et par norske filmkritikere la seg på den trygge firer’n til Louder Than Bombs: Jon Selås i VG mente Triers film «gaper over for mye», mens Dagbladets Inger Merete Hobbelstad mente det var i overkant å «utforske tungsinnet i fire filer samtidig». Kanskje er det mer presist å påstå at det kan være i overkant for selv en erfaren filmkritiker å påstå at hen har klart å fordøye en filmrikdom som Louder Than Bombs bare timer etter påsyn. Det var riktignok tonedøvt av distribusjonsselskapet å henvende seg til de lunkne kritikerne i etterkant med det gjennomskuelige budskapet «nå har vi justert klippen noe, så kanskje dere vil vurdere filmen en gang til?», men: Om Hobbelstad og Selås hadde gått med på idiotien, kunne den hatt noe for seg, for Louder er en skattekiste av detaljer, nyanser og tvetydighet; et univers hvor en oppdager nye ting for hvert besøk. Tidligere har den filmhistorisk bereiste Trier lent seg tydeligere på sine mangfoldige inspirasjoner, men med Louder orkestrerer han et familiedrama som ikke kan anklages for å være noe annet enn rendyrket Trier; et assosiativt, genuint og innsiktsfullt verk gjennomsyret av regissørens betingelsesløse kjærlighet til hver og en av sine karakterer. Triers største oppnåelse med Louder er at han med stø hånd åpner for flerfoldige lesninger. Filmen vil simpelthen ikke bety det samme for to mennesker som går på kino sammen, fordi de vil lese situasjoner, blikk og replikker forskjellig og kjenne seg igjen i forskjellige karakterer, basert på hva de selv har erfart i livet. Flere filmer som gaper over for mye, takk.
The post Disse er nominert til Årets film 2015 appeared first on NATT&DAG.