PÅ TAMPEN AV FJORÅRET slapp Netflix to serier som synes å peke mot en ny og påfallende tidstypisk sensibilitet. Både Marvel-serien Jessica Jones og komiserien Master of None var preget av fortellergrep som fanget tidsånden på internett med en slik presisjon at det var vanskelig å si om de var forut for sin tid eller bare veldig november 2015. I en tid der TV-seriers suksess langt på vei bedømmes utfra deres evne til å inspirere og opprettholde debatt på internett, lanserte disse seriene diskusjonstemaer ved hjelp av følgende think piece-genererende tretrinnsmetode: 1.) Antyd et poeng, 2.) Illustrér poenget visuelt og/eller metaforisk, 3.) Uttal poenget i så tydelige ordelag at ingen kan unngå å få det med seg.
I Jessica Jones’ tilfelle var temaet seksuelle overgrep mot kvinner. Serien forteller historien om privatetterforskeren Jessica Jones’ kamp mot hennes nemesis Kilgrave, som besitter evnen til å kontrollere andre mennesker ved hjelp av noen litt ullent definerte superkrefter. Tittelfigurens liv og selvbilde er sterkt preget av tiden da hun ble kontrollert av Kilgrave, som blant annet tvang henne til å begå mord, og når han igjen dukker opp i livet hennes, får hun problemer med å tenke og handle rasjonelt. Allerede her begynner voldtektsmetaforen å nærme seg det overtydelige, men Jessica Jones har bare så vidt begynt.
Superhelter er i bunn og grunn enkle kombinasjoner av lettfattelige psykologiske mekanismer, overmenneskelige evner og mer eller mindre inspirert grafisk design. Det tar som regel lang tid før alle brikkene faller på plass – ofte flere tiår – men i motsetning til Batman, Spider-Man og Daredevil, har ikke Jessica Jones lang fartstid i tegneserienes verden. TV-versjonen av Jones er derfor ikke stort mer enn en gjennomsiktig metafor utstyrt med superkrefter og et begredelig lavt spesialeffektbudsjett, men snarere enn å forsøke å dekke over denne karakterbristen, gjør serieskaper Melissa Rosenberg gjennomsiktigheten til en styrke.
Jessica Jones er ikke god tv-dramatikk. Rollefigurene er endimensjonale, actionscenene er pinlige, dramaturgien er rotete, skuespillerprestasjonene spenner fra det habile til det tvilsomme, og som helhet er serien oppsiktsvekkende kjedelig. Men om man ikke går den i møte som en dramaserie, og heller ser den som en tretten timer lang forelesning om voldtekt, om samfunnets tendens til å mistro voldtektsofre, om voldtektsmenns absurde rettferdiggjøring av sine gjerninger, og om de langvarige personlige og samfunnsmessige konsekvensene av voldtekt som praksis, så er den unektelig interessant.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
MASTER OF NONE er en langt bedre serie enn Jessica Jones, men tar i bruk nøyaktig samme overtydelighetsstrategi. Serieskaper Aziz Ansari spiller hovedrollen som skuespilleren Dev, og med glødende pedagogisk iver geleider han publikum gjennom problemstillinger som den stereotypiske fremstillingen av mennesker av indisk herkomst i amerikansk populærkultur og menns totale uvitenhet om problemer kvinner må forholde seg til på daglig basis. Som Jessica Jones er Master of None utilslørt og utvetydig politisk korrekt, men det faktum at den er en komedie gjør det lettere å slippe unna med denne typen insisterende didaktikk.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Aller best er en scene i andre episode hvor Devs far ber ham om hjelp til å konfigurere iPaden sin, og Dev avslår fordi han skal på kino og ikke vil gå glipp av trailerne. I samme sekund starter en to minutter lang montasjesekvens som skildrer farens oppvekst i en fattig by i India, og viser hvordan han forlot hjemlandet for å skape et bedre liv for seg og sin familie i USA. Senere i episoden gjentas poenget når Devs kompis Brian forklarer sin far at han ikke rekker å handle en pakke ris for ham, og vi får en ny montasje som skildrer farens lange vei fra Kina til Amerika. Deretter diskuterer Dev og Brian sin tendens til å ta sine foreldres anstrengelser for gitt, før de inviterer dem ut på middag for å uttrykke sin takknemlighet.
Det er ikke helt godt å si om gjentakelsene og overdrivelsene er ment ironisk eller oppriktig, for Master of None beveger seg i et terreng hvor publikum slipper å velge: Rollefigurenes engasjement er både latterlig og genuint – det er dét som gjør at det fungerer. Likevel får man, som i Jessica Jones, ofte følelsen av at manusforfatterne er vel så opptatte av å servere publikum utkast til tweets og kronikker som de er av å fortelle historier eller få folk til å le.
Ironisk nok kan dreiningen føre TV-dramatikken nærmere posisjonen som «den nye romanen».
ETTER HVERT SOM STREAMING blir en stadig mer prominent distribusjonskanal for tv-dramatikk, og seriene dermed styrker sine allerede sterke bånd til nettet som sosial og diskursiv arena, er det bare naturlig at de begynner å gå i tettere dialog med sine omgivelser. Og hvis dette innebærer å kladde blogginnlegg og statusoppdateringer for seerne, for på den måten å styre diskusjonen inn i et spor som sikrer seriene optimal gjennomslagskraft og eksponering – altså smelte sammen med analysene og kommentartekstene som skrives om dem – så er det langtfra den verste bieffekten av en kapitalistisk underholdningsindustri.
For hvis det er ett punkt hvor TV-dramatikken alltid har kommet til kort mot litteraturen, er det evnen til å artikulere komplekse problemstillinger på en måte som umiddelbart spiller dem inn for videre debatt i den kulturelle offentligheten. Ironisk nok kan dreiningen i retning av denne typen intensjonelt klønete og didaktisk TV-dramatikk – eventuelt dramatisk TV-didaktikk – dermed potensielt føre kunstformen nærmere posisjonen som «den nye romanen». Selve fenomenet spiller for eksempel rett inn i den pågående debatten om bruken av biografisk materiale til å jazze opp sakprosa.
Aksel Kiellan
The post Netflix-seriene Jessica Jones og Master of None peker mot en ny og tidstypisk sensibilitet appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.