Lokalet: John Dee er som alltid et ålreit sted å konsert, men er kanskje mest kjent for avgjørelsen om å gå for verdens styggeste font i logoen sin. Litt spennende at man må gjennom en annen bar for å komme inn, men det varer kun noen få sekunder. En veldig dårlig håndtørker på toalettet trekker litt ned, samt altfor høflige toalettgjester som nekter andre toalettgjester å gå derfra «før man er helt tørr».
Kjendisfaktor: Daniel Kvammen var kanskje på konserten, men det er litt vanskelig å si sikkert, siden han ser helt vanlig ut og ikke er så veldig kjent. En i publikum ligner litt på Jesse Eisenberg, og med veldig mye godvilje kan man hevde at saksofonisten ser ut som en dårlig lyssatt Bjørn Asgeirsson.
Merch: Mye av det vanlige merchet, LP-er, CD-er og kjedelige t-skjorter. Pluss for selvbiografisk tegneserie trykket på et slags kopphåndkle-lignende tøystykke. Hemningsløs heiing når det tilsynelatende er pins til 10 kroner til salgs, men det viser seg å i stedet være knøttsmå buttons. En perfekt løsning for de som har lyst til å støtte artisten bittelitt, men hadde vært enda bedre om det var pins. Publikum velger å ignorere buttonsene og heller bruke mye tid på å snakke med merchansvarlig. Kanskje det absolutt kjedeligste man kan gjøre på en konsert?
Publikum: Veldig blandet gjeng, tilsynelatende en perfekt tredeling mellom folk i 20-årene, 17-åringer som har sneket seg inn og en merkelig stor mengde med eldre mennesker som snakker gebrokkent. Det virker som om den samme gjengen finner som pleide å heie fram Janne Ahonen under Holmenkollenrennet nå har dratt seg ned til byen for å heie fram den nye nasjonalskatten. At publikum er litt tilfeldig sammensatt gjør likevel ingenting. At bare to personer har behov for å filme konserten er et stort pluss, at en av de velger å gjøre det med GoPro trekker litt ned.
LES OGSÅ: N&D anmelder alt: Ariel Pink på Vulkan
Oppvarmingen: Det er blitt gjort et valg om å ikke ha noe oppvarming og heller spille traust og helt vanlig rock halvhøyt. Publikum reagerer med å sitte på gulvet og stirre tomt ut i luften. Når det i tillegg er full forvirring om når Jaakko egentlig skal gå på og lokalet er halvtomt er stemningen ganske daff. Når Jaakko og hans to bandmedlemmer først kommer på scenen tror mange det bare er en lydsjekk og går kun motvillig og sakte bort til scenen hvor de stiller seg opp med jakkene på og armene i kors.
Sceneshow: En innertier av likegyldighet. Jaakko gir ingenting til publikum og med-vokalist Suad Khalifa danser helt likt under hele konserten. Saksofonisten bidrar med en nytolkning av kyllingdansen men holder seg stort sett bak scenen. Trommisen tar scenefravær til nye høyder ved å nekte å engasjere seg i musikken overhodet, og demonstrativt forsøke å sovne før ekstranumrene. Aldri har et bandmedlem sett mindre interessert ut i egen musikk. Herlig.
Blodfattighet: Managementet rundt Jaakko har tatt grep og holdt han milevis unna alt som heter sollys og B-vitamin. Herlig anemisk utstråling som forsterkes av at han nesten ikke rører på seg.
Konserten: Selv om oppvarmingen med blass rocke-musikk i lokalet kunne tilsi at dette ville bli en konsert av det litt kjedelige nikke-litt-på-hodet-slaget er publikum allerede i gang med gynging og skulderbevegelser på åpningslåta «Deeper Shadows». Jaakko selv gir kanskje ikke så veldig mye, men han virker så åpenbart sjenert at det blir mer sjarmerende enn irriterende. Samsyngingen mellom Jaakko og Suad sitter hele veien, og det er lite av finessene på plate som går tapt. Litt kjipt er det at han har strippet ned ensemblet til trommer, medvokalist og saksofonist, men det er bare unntaksvis – som under basstunge «No End» – at man ser seg rundt etter bandmedlemmer som ikke er der. Jaakko skal ha masse skryt for å kunne gå fra tung bassrøst til Scooter-piping på få sekunder.
Halvveis ut i konserten ligger jakkene i en haug på gulvet og gyngingen når nye høyder. Jaakko spiller gjennom setlisten uten noe tull, uten å introdusere seg selv eller noen i bandet og gjør stort sett plettfrie varianter av låtene. Noen dødpunkter er det, under de roligere låtene finner fort en tredjedel av publikum ut at de like gjerne kan kjøpe en øl. Til tider er det også litt for likegyldig, særlig når låtmaterialet ikke holder helt mål. Men selv på de svakere partiene er de fleste til stede tilfreds med å lukke øynene og svaie fra side til side, kjent som det internasjonalt anerkjente tegnet for «nå koser vi oss».
Når saksofonisten kommer ut på scenen halvveis i settet øker i tillegg energinivået på scenen betraktelig, til tross for at bidraget hans er mer dansing enn saksofonspilling.
Dansingen: Jaakkos musikk er i det vanskelige mellompartiet av musikk man har lyst til å danse til, men hvor det ikke er så lett å vite hvordan. I løpet av konserten observerer vi blant annet ironisk dansing, intens gynging og erotisk gnukking og lugging. Under «Mind Like Muscle» starter publikum å danse intenst før tempoet i sangen går ned og dansingen bryter sammen til en slags slo-mo veiving. Dette er selvfølgelig positivt. Ingen klarer å komme til noen enighet om hvordan man skal bevege seg til musikken, men nesten alle prøver og det er tross alt det viktigste.
Ekstranummer: To ekstranumre! Det første virker som et pliktløp og det er ingen som egentlig går på vitsen om at konserten er ferdig. Ti sekunder etter at bandet har gått av er de tilbake igjen på scenen og jubelen står i taket. Når Jaakko for andre gang later som han er ferdig med å spille bryter publikum derimot sammen, men jubelen står atter en gang i taket når han få sekunder senere kommer tilbake, igjen! En herlig vits, og kanskje enda bedre andre gang.
Lyst på mer av alt? Les anmeldelsen av ALT fra Nils Bech-konserten på Parkteatret. Eller lurer du på hvordan dørvaktene på Rockefeller er? NATT&DAG anmeldte alt på en Highasakite-konsert, og møtte en som så ut som Hallgeir Kvadsheim.
The post NATT&DAG anmelder ALT: Jaakko Eino Kalevi på John Dee appeared first on NATT&DAG.