DA NETFLIX STARTET OPP i 1997, gikk forretningsmodellen ut på å tilby billige abonnementsordninger på leie av DVDer, som ble sendt til kundene via post. Ved å spare penger på administrasjon og leie av butikklokaler, kunne de underby videosjappene, og selv om et system som hviler på postvesenets skånsomme omgang med skjøre DVD-plater synes i overkant optimistisk, tilbyr selskapet sine amerikanske kunder denne tjenesten den dag i dag.
I verden for øvrig er Netflix imidlertid synonymt med streaming, og det var først da de gikk løs på det som tradisjonelt har vært TV-kanalenes domene at selskapet ble en allmennkulturell premissleverandør. Det er ingen overdrivelse å si at Netflix har revolusjonert den internasjonale TV-bransjen. De har gjort dette ved å kombinere videoutleie, kabel-TV og pay-per-view til et produkt som passer dagens forbrukervaner. Tatt i betraktning hvor lett de stjal markedsandeler fra de tradisjonelle TV-kanalene, var det alltid bare et spørsmål om tid før Netflix ville utfordre kinonæringen, og den 16. oktober 2015 fikk abonnenter verden over muligheten til å se Cary Fukunagas spillefilm Beasts of No Nation samtidig eller før den gikk opp på kino.
Det har vært snakket mye om Netflix’ offensive filmstrategi – som inkluderer kommende «theatre quality»-originalfilmer fra så forskjellige filmskapere som Adam Sandler og Duplass-brødrene – men i tilfellet Beasts of No Nation kom selskapet ganske enkelt inn i etterkant og kjøpte opp de globale distribusjonsrettighetene. Dette resulterte i at de største amerikanske kinokjedene valgte å boikotte filmen. Det er rimelig å anta at distributører i andre land resonnerte i lignende baner, og så det som en dårlig investering å kjøpe en film som publikum allerede kunne se gratis.
Artikkelen fortsetter under videoen.
DETTE ER SYND, for det første som slår en når man ser Beasts of No Nation på Netflix er at man heller burde sett den på kino. Selv om den oppfyller alle kjennetegn på en kinofilm, vil den altså nå størstedelen av sitt publikum via laptop og flatskjerm, og i så måte er den et hjemløst beist – en omflakkende størrelse i et medielandskap i endring.
Filmen forteller historien om Agu, en gutt som blir skilt fra familien sin når det bryter ut krig i hans hjemland i Vest-Afrika, og som ender som barnesoldat i en milits ledet av den karismatiske Commandant. Agus reise fører oss gjennom et inferno av vold, sult og overgrep, og på veien mister han både sin uskyld og sin identitet.
Historien åpner i fredstid, idet Agu og vennene hans løper rundt med rammen til et gammelt TV-apparat som de forsøker å selge til de fredsbevarende styrkene i landsbyen. Soldatene skjønner ikke hva de skal med en TV uten skjerm, men guttene forklarer at de har å gjøre med en «fantasi-TV», og i takt med at Agu skifter kanal, spiller vennene ut scener fra såpeoperaer, danseshow og kung fu-filmer. Ettersom Beasts of No Nation ble spilt inn lenge før Netflix kom på banen, er det tvilsomt at dette er en bevisst kommentar til dagens TV-landskap, men når man ser den som første scene i den første storlanseringen til verdens største streamingaktør, er det vanskelig å la være å lese den slik.
DET IMPLISITTE BUDSKAPET om at TV er det vi vil det skal være understøttes av at Beasts of No Nation er regissert av den enkeltpersonen som de siste tiårene har gjort mest for å bryte ned skillet mellom filmen og TV-dramatikken på et formmessig plan. Som regissør av førstesesongen av True Detective tok Fukunaga i bruk et billedspråk man tidligere knapt har sett i en TV-serie, og at han regisserte samtlige åtte episoder gjorde det mulig å gi serien en enhetlig estetikk og atmosfære som er ytterst sjelden på TV.
«Det var alltid bare et spørsmål om tid før Netflix ville utfordre kinonæringen.
Det er åpenbare likheter mellom Fukunagas fremstilling av True Detectives gjennområtne Louisiana og Beasts of No Nations blodstenkte jungler. I denne sammenhengen er det imidlertid først og fremst hans behandling av medielandskapet som er interessant. For hvis True Detective var et bevisst forsøk på å trekke TV-dramatikken i retning spillefilmens estetikk, og spillefilmen Beasts of No Nation tilfeldigvis ble definert av at den nådde publikum på TVs premisser, gjenstår det nå bare for Fukunaga å fusjonere tradisjonene til en ny type audiovisuell fortelling som er spesialutviklet for streaming.
For det er ikke bare de tidvis utsøkte bildene som gjør at man tenker at Beasts of No Nation hører hjemme på kino – også dramaturgien er myntet på det mørklagte kinorommet. På en laptop, omgitt av hjemmets utallige distraksjoner, fortoner spilletiden på to timer og søtten minutter seg som oppsiktsvekkende lang sammenlignet med True Detectives åtte korte timer.
Etter hvert som streamingtjenestenes maktposisjon styrkes, vil de begynne å påvirke estetikken i filmene de finansierer og kjøper. Derfor er det viktig at filmskapere med en genuin interesse for visuell fortellerkunst får anledning til å eksperimentere seg fram til nye formatspesifikke uttrykk. Spørsmålet er om noen er villige til å sette penger bak slik eksperimentering, eller om vi ganske enkelt er nødt til å vente på å se hva David Lynch har i ermet til tredjesesongen av Twin Peaks.
The post Et hjemløst beist: «Beasts of No Nation» skriker etter en kinosal appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.