I anledning reutgivelsen av Mayhems første fullengder Live in Leipzig, har vi gitt pennen til støymusiker, labelsjef og forlegger Lasse Marhaug.
DET ER TROLIG ingen andre som har inspirert flere unge metalkids fra alle deler av kloden til å starte egne band enn det Mayhem har. Men tross sitt verdensherredømme er også Mayhem Norges mest uheldige band. Det har vært 30 år med kaos, ustabile besetninger, død og nettopp Mayhem.
Om hundre år kommer Norge sikkert til å kalle opp gater i deres navn, men i sin egen tid vil Mayhem være permanente underdogs. Nettopp derfor er de så lett å like. Mayhem representerer en holdning – på linje med band som Motorhead, Ramones, Black Flag og CRASS, signaliserer den rotete og ikoniske Mayhem-logoen noe genuint og ekte. Jeg husker da jeg først leste om bandet i fanzinen Damage Inc. Pure Fucking Armageddon?! Deathcrush?! Og de var norske? Jeg ble umiddelbart fan.
Av det som regnes for den klassiske Mayhem-besetningen – kvartetten Necrobutcher, Dead, Euronymous og Hellhammer – er det faktisk bare dette opptaket fra Leipzig 26 november 1990 som kan regnes som et offisielt album. Tre år senere var halve bandet døde.
Live In Leipzig står som dermed som hovedverket til vokalist Dead, som aldri rakk å gå i studio for å spille inn vokal til låtene sine til albumet De Mysteriis Dom Sathanas. Og her har vi det mest fascinerende med denne konsertplata – den gir oss en pekepinn på hva som kunne vært. Et sentralt stykke black metal-historie som ikke fikk en fullverdig bauta.
Bandet spilte inn låtene, men da med Attila Csihar, og han sang dem radikalt annerledes. Og selv om jeg ikke hører forskjell liker jeg å vite at det er Necrobutcher og ikke Count Grishnackh som trakterer bassen. Helt enkelt: Live In Leipzig er Mayhems beste fullengder. De har levert sterke album i ettertid, men det er ingenting som topper spetakkelet som gikk på teip den kvelden i Øst-Tyskland.
Live In Leipzig er kjent for å ha dårlig lyd. Selv i liner-notesene blir det påstått at den har «not the best production values». Tull. Lyden er perfekt.
NÅ HAR OPPTAKET fra Leipzig fått over 25 år på baken og kommer på nytt ut i en utvidet versjon. Men det er ikke som plata har vært vanskelig å få tak i – ifølge databasen Discogs finnes den allerede i hele 33 forskjellige utgaver. Den er altså en av de konsertplatene av et norsk band utgitt flest ganger. Live In Leipzig – med låter som «Necrolust», «Pagan Fears» og «The Freezing Moon» – må dermed regnes som en klassisk live-plate på linje med Deep Purples Made In Japan, Kiss’ Alive!, Motorheads No Sleep Til Hammersmith, Iron Maidens Live After Death og Judas Priests Unleashed in The East – konsertdokumenter som blir stående som noen artistenes sterkeste utgivelser. Og i våre retrofile dager blir slike plater gitt ut på nytt, ofte med ekstra bonusmateriale slik at fansen gladelig kjøper noe de allerede har fra før. Jeg har selv fire Live After Death i hylla, som for en middels Maiden-fan er et beskjedent antall.
Live In Leipzig er kjent for å ha dårlig lyd. Selv i liner-notesene blir det påstått at den har «not the best production values». Tull. Lyden er perfekt.
Trommeslager Hellhammer forklarer i et intervju at konserten ble tatt opp på en ghettoblaster-kassettspiller ved miksepulten. Akkurat. Derfor låter det så forbanna bra. Begrensningene til kassettformatet funger som verdens beste kompressor, spesielt godt egnet til punk og ekstrem-metall, bedre enn alle plug-ins-penger kan kjøpe. De siste årene har det blitt en greie med å gi ut demokassettene til gamle band i forseggjorte utgaver. Musikk som opprinnelig ble kopiert av 16-åringer på gutterommet på billige kassettspillere blir gitt ut som svindyre vinylbokser og solgt til de samme folkene som kjøpte kassettene for 5 dollar for 25 år siden. The Cult of the Demo Tape.
Live in Leipzig er altså spilt inn i Øst-Tyskland 26 november 1990, like etter at jernteppet hadde falt. Jeg ser for meg at publikum ikke var vant med å se band av Mayhems karakter, og at det derfor er så lite respons å høre fra dem på opptaket (Necrobutcher roper mellom en låt: «Are you dead?!» – og referer neppe til sin bandkollegas kunstnernavn). Dessuten hadde ikke bandet den legendariske status da som de har nå, Leipzig ante ikke hva de gikk til, og det sikkert heftig å få «Chainsaw Gutsfuck» midt i fleisen. Eller kanskje det rett og slett ikke var mange som kom på konserten. Live In Leipzig er derfor ikke som liveplater flest – et storslått dokument av et band på toppen av sin populariet – plata er heller et historisk blinkskudd av et band på sin kreative høyde. Byen Leipzig og dets publikum føles sekundær og tilfeldig, men vi kommer helt innpå de fire guttene i Mayhem. Blant annet hører vi dem diskutere om den venstre basstrommen er mikket opp (ikke godt å si).
Og for hi-fi-snobbene som synes Leipzig låter necro, så vil Zeitz-teipen fortone seg som å være begravd i en myr.
MED SÅ MANGE utgivelser av plata allerede tilgjengelig lurer Mayhem-fansen mest på hva som er på plate nummer to i denne deluxe-utgaven? Jo, et opptak fra Zeitz, spilt inn to dager før Leipzig-konserten. Og for hi-fi-snobbene som synes Leipzig låter necro, så vil Zeitz-teipen fortone seg som å være begravd i en myr. Det låter som det er spilt inn på en telefonsvarer i nabolokalet. Euronymous’ riffing fremstår som havregrøt, trommene bøtter som blir sparket rundt, og båndsuset som et teppe av synth som flere ganger truer med å ta over lydbildet og sluke bandet. Flotte saker, men kanskje hakket for lo-fi til at jeg kommer til å spille den hver dag.
Flott er også tekstene, bildene og ikke minst brevene til Euronymous som er reprodusert i bookleten (han hadde et brevhode som tok halve A4-arket), som gir kontekst til hvorfor den kalde novemberkvelden i gamle Øst-Tyskland for 25 år siden ble et høydepunkt i black metal-historien. Gode plater er verdt å kjøpe flere ganger, og nyutgaven av Live in Leipzig kan trygt kjøpes i vente på 7.2 surround-miks og 3D-hologram-versjonene som sikkert kommer etter hvert.
The post – Live In Leipzig er Mayhems beste fullengder appeared first on NATT&DAG.