Jeg sitter i en røykfylt stue i Kadıköy, på Asia-siden av Istanbul, hvor den billige dramatiske bakgrunnsmusikken fra Kaderimin Yazıldığı Gün (én av et utall run-of-the-mill tyrkiske såpeoperaer) kan høres fra en ensom TV. På de andre kanalene finnes kjendis-sladder, reality og flere såper.
Ingenting om eksplosjonene i Ankara, som på dette tidspunkt bare er en drøy time gamle.
Attentatet som skal vise seg å ha kostet minst 99 menneskeliv var rettet mot en årlig markering for arbeiderklassen, fred og demokrati, et samlingspunkt for venstrevridde krefter og kurdere i Tyrkia – politiske motstandere av regjeringspartiet AKP.
«Tyrkiske myndigheter som ikke bare lar være å ta på seg ansvar for manglende sikkerhetstiltak, men anklager HDP for å selv stå bak angrepet – noe tilsvarende å anklage arbeiderpartiet for å stå bak 22. juli
Ved siden av meg sitter tre tyrkere i midten av 20-årene lent over hvert sitt tastatur og søker etter nyhetene de ikke finner på TV. Videoer av gater fulle av døde mennesker, drapert i bannere og flagg med budskap om fred. Videoer av politistyrker som ikke slipper ambulanser til for å hente de som fortsatt kan reddes.
Og timer senere; videoer av tyrkiske myndigheter som ikke bare lar være å ta på seg ansvar for manglende sikkerhetstiltak, men anklager HDP (kjent som det pro-kurdiske partiet) for å selv stå bak angrepet – noe tilsvarende å anklage arbeiderpartiet for å stå bak 22. juli. Ambisjonen å høste sympatistemmer i valget som kommer. For de tre 20-åringene kommer ingenting av dette som en overraskelse. Dette er hverdagen i Tyrkia.
Den 28. mai 2013 startet en massiv demonstrasjonsbølge etter en voldelig utkastelse av sittende demonstranter fra Gezi-parken i Istanbul. Det som begynte som en fredelig demonstrasjon mot fjerningen av en av Istanbuls siste parker utviklet seg fort til en massiv protest mot Recep Erdogans stadig mer autoritære og totalitære styre, og den medfølgende økningen av islamsk ideologi og etikk i tyrkisk politikk.
«Under opptøyene i 2013 reagerte folk med vantro når den tyrkiske hovedkanalen viste en dokumentar om pingviner i stedet for å dekke demonstrasjonene hvor nærmere 8000 ble skadet og 11 drept.
Gjennom bred dekning av demonstrasjonene i sosiale medier fikk mange øynene opp for tilstandene i Tyrkia, både innenfor og utenfor landegrensene. En av disse er 24 år gamle Didem Dincsoy. Didem jobber til daglig som oversetter og er én av mange unge, utdannede tyrkere som over de siste årene for alvor har begynt å stille spørsmål ved Erdogan’s og AKP’s fremgangsmåter og kredibilitet.
– Da jeg vokste opp var det ikke noe internett, og alt jeg hørte gjennom media og skole var at PKK og kurdere generelt var slemme – at de ville drepe oss og sparke oss ut av landet, sier hun.
På et tidspunkt begynte hun å oppsøke nyheter på internett, i stedet for avispapirer og TV.
– Og det hjalp. Så skjedde Gezi-park-opptøyene, hvor jeg tror veldig mange rundt min alder og eldre, som vokste opp med den samme propagandaen og tankesettet som meg, innså at tyrkiske medier ikke var til å stole på.
Under opptøyene i 2013 reagerte folk med vantro når den tyrkiske hovedkanalen viste en dokumentar om pingviner i stedet for å dekke demonstrasjonene hvor nærmere 8000 ble skadet og 11 drept. Dette utviklet seg fort til å bli en stor vits for mange tyrkere, og bilder fra pingvindokumentaren med ironiske kommentarer i store bokstaver florerer fortsatt på sosiale medier i landet. Og det er på sosiale medier unge tyrkere går for å holde seg oppdatert. Som en reaksjon forsøker myndighetene å blokkere tilgangen til sidene.
«Det er som om det samme skulle skje to kilometer fra Det Hvite Hus. Man fucker ikke med MIT.
– I tillegg til å dekke over situasjonen gjennom egne nyhetskanaler har myndighetene siden attentatet i Ankara blokkert Facebook og Twitter gjennom to av de største nettleverandørene i landet, sier Didem, og får bekreftende nikk fra de to andre i rommet – kjæresten hennes Ahmet og romkameraten deres Gunes. De er av samme oppfatning som henne når det kommer til Erdogan og AKP, og har begge gitt meg utallige eksempler på trusler, vold og korrupsjon, alltid etterfulgt av den samme blånektingen og fingerpekingen.
Som Didem beror Ahmet og Gunes seg fullt og helt på internett for å holde seg oppdaterte. På tross av blokkeringen er sosiale medier – spesielt Twitter – den kanskje aller viktigste nyhetskanalen i Tyrkia, forteller Ahmet.
– Sosiale medier er den eneste måten vi kan omgå sensuren og spre ordet. Når Twitter først ble mainstream var folk opprømte over å kunne komme nærmere kjendiser, men nyhetsaspektet har blitt det aller viktigste med Twitter, i hvert fall i midtøsten. I tillegg er det lettere å unngå reprimander fra myndighetene eller følgerne deres når man går gjennom sosiale medier, kontra å uttale seg gjennom nettaviser eller på TV.
«Før valget uttalte Erdogan noe tilsvarende at folket burde gi AKP 400 parlamentsmedlemmer – flertallsregjering – hvis de ville se angrepene ta slutt
Tyrkia har en lang historie med vold og drap mot skribenter, journalister og andre frie tenkere (det ligger en liste over drepte tyrkiske journalister på Wikipedia). Eksempelvis ble Ahmet Hakan, programleder for det politiske programmet Tarafsiz Bölge på CNN Türk, angrepet og banket opp av fire menn utenfor hjemmet sitt for senest to uker siden.
Eksplosjonene i Ankara skjedde i gåavstand fra statsministerens og den tyrkiske etterretningstjenesten (MIT) sine kontorer. Didem og de to andre mener det er latterlig å tro at myndighetene ikke var klar over trusselen.
– Man kommer ikke unna med sånt i Tyrkia, spesielt ikke i Ankara, hvor de har hovedkvarterene sine. Det er som om det samme skulle skje to kilometer fra Det Hvite Hus. Man fucker ikke med MIT.
Attentatet i Ankara kommer etter en lang rekke angrep som bare siden 7. juni har kostet 694 menneskeliv i Tyrkia, blant annet etter et attentat i Diyarbakir, nær grensen til Syria, hvor 32 mennesker ble drept.
Valget den 7. juni opplevde Erdogan og AKP sitt første politiske nederlag siden de overtok makten i 2002, da de endte opp med 41 prosent av stemmene, samtidig som HDP med sine 12 prosent kom over den tyrkiske sperregrensa på drøye 10 prosent. Dermed kom HDP for første gang inn i det tyrkiske parlamentet og satte en stopper for en ny flertallsregjering.
«Jeg redd for at Erdogan ikke vil gi fra seg makten frivillig.
Før valget uttalte Erdogan noe tilsvarende at folket burde gi AKP 400 parlamentsmedlemmer – flertallsregjering – hvis de ville se angrepene ta slutt. Alle jeg snakker med sier det samme: Dette var en lite subtil trussel. Mistilliten mot myndighetene og Erdogan later til å bare øke.
Dette til tross ligger det en nesten lat arroganse over AKP’s presseuttalelser og kommunikasjon til folket. Etter angrepet i Ankara uttalte statsminister Ahmet Davutoglu, i tillegg til de vanlige anklagene mot HDP, at de hadde arrestert selvmordsbomberen fra Diyarbakir, kanskje som et slags plaster på såret.
I så fall godt gjort med tanke på at han sprengte seg selv i luften. For mange venstreorienterte i Tyrkia kan det lett oppfattes som en håpløs kamp etter å ha levd med borgerkrig, korrupsjon og totalitære styresmakter siden 80-tallet, og ikke ser fremgang, men etter Gezi-parken har det for første gang på veldig lenge oppstått et lite håp blant noen, deriblant Didem.
– Jeg har lyst til å tro at det finnes en måte å kjempe mot dette. Hver morgen sjekker jeg Twitter og håper at ikke noe som dette har hendt mens jeg sov. Jeg redd for at Erdogan ikke vil gi fra seg makten frivillig. Jeg blir ikke lenger overrasket over ting som attentatet i Ankara, og alt som fulgte. Jeg blir sint, jeg blir opprørt, men aldri overrasket.
The post – Tyrkiske medier er ikke til å stole på appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.