Musikkmagasinet ENO ble 4,5 år og atten utgaver gammelt, og fikk i 2014 både prisen «Årets tidsskrift» og den triste æren av å legge seg selv ned. Nå har ENO gjenoppstått – i bokform.
Først fyldig tidsskrift på matt papir. Så videosatsing. Nå musikkårbok som «skal løfte frem det [dere] mener er det viktigste som har skjedd i musikkåret 2015». MÅ dere prøve å finne opp musikkjournalistikk på nytt en gang i halvåret, Eirik Kydland, tidligere redaktør i ENO, nå musikkårbok-redaktør (sammen med Synne Øverland Knudsen)?
– ENO har alltid vært et frihetsprosjekt. Vi gjør ting vi synes er morsomme og meningsfulle. Vi må aldri noen ting. Det vi nå gjør med det nye bokprosjektet, er egentlig å skape et frirom der musikkinteresserte mennesker, både skribenter og lesere, kan oppholde seg uten å måtte forholde seg til clickbaiting, content marketing, robotjournalister eller alle mulige analyseverktøy. Heller: gode penner, gode ideer, god tid. Et skikkelig langt frikvarter der vi i beste fall minnes på – og i verste fall innbiller oss – at det er mulig å lage smellgodt journalistisk stoff og essayistiske skriverier som forholder seg til samtiden på noen, men ikke alle måter.
«Det viktigste for oss i ENO er musikk, venner, familie og lagsport
Påstand: Det første norsk musikkjournalistikk trenger er et TV- eller nett-tv-program, det siste er en årbok.
– Tja? Det er jo utrolig mange mediehus som har latt seg friste til å lage nett-tv og podcaster i aviskrisa, men det å lage bra tv og radio krever en helt spesiell kompetanse. Selv om det kanskje er lett å tenke det, er det ikke bare å smelle opp et kamera, en liten bordmikrofon, sette sammen et panel med avisjournalister, og la opptaket sludre og gå i tre kvarter. Dessuten lagde vi tidligere i år nett-tv-serien «Neste generasjon», som jo var knallbra, så nå ville vi heller lage bok. Men det er klart: det hadde vært glimrende med et skikkelig godt, norsk tv-program om musikk. Kan ikke dere lage det?
LES OGSÅ: Ukas High Five med ENO
Er det ikke uansett litt tidlig å oppsummere allerede nå? Hva med juleskiva til Bettan?
– Det finnes som kjent bare én juleplate, og den slapp Sondre Bratland i 1992. Men dette er et viktig spørsmål. For ENO-boka hevder ikke at den skal gi en fullstendig og uangripelig oppsummering av musikkåret. Hvordan skulle vi kunne gjøre det? Med en lang utskrift av alle årets utgivelser og konserter? Boka skal heller ikke inneholde én eneste liste som hevder sin rett til å definere musikkåret 2015. Det gjør jo ørten aviser og blader og blogger allerede: komisk og deprimerende nok med akkurat de samme 10-20 albumene bare i litt forskjellig rekkefølge. Det ENO-boka skal, er å ta tak i noe av det vi mener bør diskuteres og snakkes om fra musikkåret 2015, enten det er plater, debatter, konserter eller festivaler. Ved at en rikt sammensatt skribentgjeng tar tak i emner de mener er betydningsfulle fra musikkåret, håper vi å fange en essens av det som i ettertiden vil kjennetegne 2015. Tror det blir bra! Det som er helt sikkert, er at alle som leser boka vil savne noe og smelle neven i bordet over at den eller den utgivelsen er utelatt. Og det er bra, for ellers er ikke leseren musikkinteressert. Derfor lar vi de siste seks sidene av boka være blanke, så kan leserne fylle inn det de mener mangler, enten det er Sufjan Stevens eller Ryan Adams eller noe annet som kommer til å gå igjen overalt, eller den gode rapmixtapen som garantert slippes 29. desember. Slik tenker vi at boka kan bli et historisk dokument for framtiden – på personlig nivå, men også som et slags større erindringsnotat for ettertiden.
Antar at dette er gjort på dugnad, men hvor mye må dere selge for å ikke gå i dundrende underskudd?
– ENO handler om lagsport. Det viktigste for oss i ENO er musikk, venner, familie og lagsport. Men man skal så klart ikke undervurdere viktigheten av penger, selv om penger ødelegger alt. Det er klart dette bokprosjektet er en noe klokere dumdristighet enn det er å drive et kvartalsvis nisjetidsskrift med superfin papirkvalitet. Vi selger boka selv, rett fra eget forlag. Kutter fordyrende mellomledd. Bra for oss, bra for kundene, og de første kronene vi eventuelt sitter igjen med, går så klart til bidragsyterne.
«Men kjære Biffen, denne boka vi skal lage, er altså ikke en skoleårbok
Setter dere av noen avsnitt for eksempel til fjorårets megahit av en sommerdebatt om kvinner i musikk, anført av vår tidligere nettredaktør Malin Kulseth, eller er det STRENGT innenfor 1. januar 2015 og nå?
– Den debatten var sårt tiltrengt og allerede forsinka da den slo til på det nivået som den gjorde i fjor. Nå er det er det en ny bevissthet rundt disse problemstillingene, og den samtalen vedvarer heldigvis i årene fremover, kanskje også i ENO-bøkene.
I årbøker har man ofte kallenavn – hvem i det norske musikklandskapet er henholdsvis Rulle, Biffen og Stålet?
– Men kjære Biffen, denne boka vi skal lage, er altså ikke en skoleårbok. Den minner mer om en musikkversjon av «Hvem, hva, hvor», som man kan plukke opp igjen fem eller ti år senere og lese med en blanding av nostalgisk vemod og glede over at ting faktisk går fremover.
Hvem har vært klassens klovn i år?
– Mener du med «klassens klovn» han som går i rare klær, ikke bryr seg om hva verken læreren eller klassekameratene mener, prater gibberish, virker helt loka hele tiden, er utrolig likandes, men mystisk, og som man noen år senere innser at var skolens geni? I så fall er det vel Young Thug?
Hvem ligger som en keeper foran på klassebildet?
– Mayhem-marsipankaka (fra lanseringen av «Dødsarkiv. Mayhem 1984 – 1994», journ. anm.)
Beste minne fra musikkåret?
– Utrolig mange, men noen ganger er de aller største opplevelsene de som tilsynelatende er veldig små. Som da jeg i juli kjørte bil med en kompis på vei for å sparke fotball en uke etter at jeg var blitt far, også var det merkelig nok en lys og klar sommerkveld med høy himmel i Bergen, også kom soloen på The Switch-låta «We´re Fooling No One» plutselig ut av anlegget. Herregud. Det er et sånt frihets(rock)øyeblikk man skal være uhyre forsiktig med å gjenfortelle, Tore Renberg-alarmene hyler på flere tusen meters avstand, men drister meg til å prate om det her, siden jeg – klokt nok, tror jeg – har gitt meg selv skrivekarantene i boka.
Og verste?
– Å sitte hver dag i hele juli og trykke eple + R på hjemmesida til Frank Ocean.
The post ENO gir ut musikkårbok: – Skal ta tak i noe av det vi mener bør diskuteres og snakkes om fra musikkåret 2015 appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.