Denne artikkelen er en del av et bilag betalt av Bergen Filharmoniske Orkester.
For utenforstående kan klassisk musikk og de som driver med det virke litt gammeldags. Musikerne går i gamle klær og spiller gammel musikk på gamle instrumenter, og som for å understreke hvor gammeldagse de er, insisterer noen på at musikerne burde spille på enda eldre instrumenter enn hva de allerede gjør. Tilhengerne av såkalt tidligmusikk virker, for en som bare har skummet overflaten av denne kompliserte diskusjonen, som om de insisterer på at det mest «autentiske» er å spille instrumenter som ikke har dratt nytte av teknologiske fremskritt, men som er laget på eksakt samme måte som verket først ble spilt på.
Tidligmusikk-tilhengerne ser ut til å tilhøre to leire: De som mener at «det var sånne instrumenter komponisten komponerte for, så det er sånn det må være», og de som mener «det trenger ikke være sånn, men det høres tross alt best ut». Og den virker å være illustrativ for en pågående kamp mellom mørke og lyse krefter, og midt mellom dem, som en slags Luke Skywalker, utstyrt med en stav, står dirigenten.
Et godt orkester har et godt, uforferdet publikum.
Men, før vi går bakover, må vi til nåtiden. Eller fremtiden? Ed Gardner, en dashing engelsk dirrigent, skal i høst ta over Bergen Filharmoniske Orkester etter den vittige og publikumsvennlige sjefdirigenten Andrew Litton. Litton er godt kjent og høyt elsket av publikum i Bergen. Har Gardner lagt noen planer for hvordan han skal vinne publikums gunst og få dem til å elske ham?
– Andrew har etablert et veldig godt rykte for orkesteret og deres tolkninger de årene han har vært ved Bergen Filharmonien, så han er selvfølgelig høyt elsket! Jeg håper helt enkelt å videreutvikle det han har skapt sammen med orkesteret, og skape mine egne forbindelser til byen.
Denne understrekingen av at arbeidet gjøres sammen med orkesteret er en indikasjon på at Gardner heller enn å se seg selv som en dominerende overherre som kommanderer sine undersåtter, satser på en litt flatere struktur. Han mener at dirigentens rolle først og fremst er å styrke og inspirerer musikerne til å gjøre sitt beste, men også til å være fryktløse.
– Du er nødt til å bygge opp en slags tillit under øvingsperioden, og denne tryggheten lar musikerne ha en nesten eksplosiv energi under konsertfremførelsen.
Det er lett å bli opphengt i dirigenten. Det er for det meste dirigenten publikum glor på under en konsert, på tross av man stort sett ser en rygg og viftende armer.
For meg virker det som om det å være dirigent innebærer endel showmanship?
– Alle dirigenter har et helt ulikt fysisk språk; noen er ganske flamboyante mens andre er mer tilbakeholdne. Det er store forskjeller mellom oss, men det vi alle har til felles er vel viljen til å forsøke og overføre kjærligheten for musikken vi fremfører til musikerne i orkesteret og til publikum.
Er det stor forskjell på hvordan en dirigent arbeider under øvelsesperioden sammenlignet med selve konsertfremførelsen?
– Ja, definitivt. Under øvelsene tenker du som dirigent hele tiden på innøvingen, hva som trengs fra musikerne, og hva det er de spiller som høres bra ut. Under konserten er det å levere musikken det eneste som teller og det er liksom ikke så mye mer du kan gjøre, så jeg føler meg mye friere. Jeg tenker sånn at øvelsene skal være strukturerte sånn at alle kan ha denne frihetsfølelse under konserten.
Er du en tradisjonalist hvis eneste ønske er å realisere verket sånn komponisten intenderte det? Eller pusher du radikal nytolkning hvor du setter ditt stempel på musikken?
– Jeg synes problemstillingen er helt feil! Ingen vet hva komponistens intensjon var, og det er for eksempel helt umulig å høre Beethoven slik de gjorde det på tidlig 1800-tall. Så da må du helt enkelt være litt ærlig med deg selv og gjøre en tolkning du synes fungerer.
Men hvor lett er det egentlig å få en gruppe musikere til å gjøre det du vil at de skal gjøre? Frank Zappa har fundert ganske mye på dette, og gjør en underholdende analyse av de ulike instrumentgruppenes psykologi – de som spiller bratsj lider under at de er mislykkede fiolinister, for eksempel.
– Det er sant at du trenger visse karakteristika for å spille ulike instrumenter, for å være en virtuos fiolinist, for eksempel. Jeg har alltid tenkt at de som spiller horn er veldig rolige mennesker. Det er ikke så rart, kanskje, siden de ofte blir bedt om å spille utrolig vakre og sarte partier bare ved å blåse i metallrør!
Dersom vi skal dømme smaken din ut fra de verkene du åpner med i høst, kan det virke som om du heller mot de mer radikale typene (Stravinskij, Mahler). Eller er de nokså mainstream nå?
– Jeg tiltrekkes av musikk som bryter ned barrierer. Mahlers første symfoni inneholder en stor samling av grensebrytende elementer, og den gjorde den symfoniske formen til noe uhorvelig stort. Men jeg velger hverken Mahler eller Stravinskij fordi de høres radikale ut, det handler vel heller om at jeg beundrer måten de skapte noe helt nytt.
Vi har med andre ord å gjøre med en dirigent som er for nyskapning, men som ikke er uforbeholden raddis. Hva vil publikum i Bergen tenke om det, og hva tenker han om de?
– Et godt orkester har et godt, uforferdet publikum, og det finnes i Bergen. I løpet av min tid der håper jeg på å presentere publikum for et bredt utvalg av musikk, men også gi dem noen overraskelser.
Er det sånn at du noen ganger forsøker å få folk til å grine, eller streber du etter en mer avslappet, intellektuell respons?
– Richard Strauss sa alltid at dersom du griner i orkestergropen, er det ingen som griner blant publikum. Jeg er ikke sikker på om jeg vil bruke ordet manipulasjon, men dersom du ønsker at musikken skal ha maksimal dramatisk og emosjonell virkning tror jeg du må gjøre det ved å ta i bruk mer komplekse variasjoner, kanskje til og med ved å ikke gå så sterkt ut.
I et intervju med Aftenposten sa Vasily Petrenko, som dirigerer Oslo Filharmoniske Orkester, at kvinners familierolle gjør det vanskelig å være så «dedikert som bransjen krever», før han kom med denne herlige bemerkningen: «En annen side er at orkestermusikere reagerer bedre på å ha en mann foran seg. De har ofte mindre seksuell energi og kan fokusere mer på musikken. En søt jente på podiet gjør at tankene går mot noe annet».
Hva tenker du om kvinner i den klassiske musikken? Føl deg fri til å komme med et like kontroversielt utsagn.
– I de årene hvor jeg har arbeidet for den Nasjonale Opera i England har vi hatt en rekke kvinnelige dirigenter. I Bergen var den nest siste assisterende dirigenten en kvinne. Jeg ser en generasjon av sterke unge kvinnelige dirigenter vokse frem, og jeg ser frem til en tid hvor kjønn overhodet ikke er et tema når det gjelder dirigentstillinger.
Ed Gardner tar over som sjefdirigent og åpner med et forrykende program 22.–23. oktober: Igor Stravinskijs Feu d’artifice, Oliver Knussen Flourish with Fireworks, Benjamin Brittens Serenade for tenor, horn og strykere og Gustav Mahlers Symfoni nr. 1.
The post Ed Gardner: – Om du griner i orkestergropen, er det ingen som griner blant publikum appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.