Det er låta «Hunter» som har gitt Jahnsen et karriereløft og et internasjonal gjennombrudd. Musikkjournalist i NPR-programmet All Songs Considered, Bob Boilen, har skrevet: «An enchanting mix of her ethereal voice and the sparkle of electronics. What I love about this is she avoids what I think of as the trap of electronic music production — repetition. It’s so easy to copy and paste, but Farao’s songs are not that».
– Det er veldig, veldig kult med en slik omtale. Plateselskapet mitt i Canada, Arts and Crafts, har gjort en formidabel jobb med å promotere albumet og få oppmerksomhet fra blant annet NPR, sier Jahnsen til NATT&DAG.
Andre musikkformidlere, som magasinet SPIN, har gått til den nordiske gryta og rørt godt rundt med tresleiva for å beskrive Farao med ord som chilly, Northern lights and icy, droning synths. Før de legger til: «Crack Jahnsen’s frozen lake, though, and you’ll find that the water’s warm».
Her hjemme blir hun i Klassekampen beskrevet i samme musikalske åndedrag som Emilie Nicolas og Susanne Sundfør.
– Det er jævlig mange late journalister som putter meg i nordisk sangerinne-kategorien, nesten før de har hørt musikken. Når man kommer fra Norge, er det veldig lett å bli sammenliknet med andre norske artister innen indie-elektronikaen, medgir Farao.
– Jeg har tenkt mye på de nordiske merkelappene. Jeg klarer ikke å høre at jeg høres nordisk ut. Det er utrolig vanskelig å analysere egen musikk. Men både Sundfør og Nicolas har jeg stor respekt for, jeg har hørt mye på albumet til Nicolas. Og The Brothel er fantastisk, sier hun.
I musikkvideoen til «Hunter» beveger Jahnsen seg mellom slanger og livløse kropper. Videoen er spilt inn i naturskjønne omgivelser i Wales.
– Jeg ville skape litt ekkel og skremmende stemning, uten å ha et for tydelig narrativ. Reptiler er ganske ekle, og jeg ville at folk skulle bli urolig. Wales valgte jeg fordi det ser helt fantastisk ut der, og fordi det var mest praktisk ettersom jeg bodde i London på den tiden.
Hun valgte tidlig å flytte fra Norge og til England. Etter et formativt år på Trøndertun Folkehøgskole rett etter vidergående, pakket Farao sekken for å studere musikk ved LIPA (The Liverpool Institute for Performing Arts). Det ble imidlertid kortvarig. Skolens kommersielle fokus kolliderte med Jahnsens musikkfilosofi.
– LIPA var ikke helt for meg. Det var for mye fokus på hvordan vi skulle lage popsanger for å tjene mest mulig penger. Veldig oppskriftsbasert, der det ble lite rom for særegenhet og nytenking. Og man fikk dårlig karakter hvis man ikke fulgte den oppskriften, forteller Farao.
Hun dro hjem igjen for en kort periode og fikk samlet tankene. Om ikke Liverpool hadde stått til forventningene, ville hun likevel drive med musikk. Som så mange startet Jahnsen musikalske oppvåkning i 16-årsalderen. Det var du hun oppdaget Radioheads «Ok Computer» at musikk gikk fra hobby til seriøs interesse.
– Problemet var at jeg hadde ingen å høre på «OK Computer» med, sier hun.
Farao kommer fra den lille bygda Ulnes i Valdres, med 500 innbyggere. Jevnaldrende hørte på Hardstyle, Eurotrance, Country og Hellbillies – ikke Radioheads alternative rock. Men på rockelinjen på Trøndertun fant hun likesinnede, og Farao endte opp med å stille trommer i et prosjekt sammen med bergensartisten Vilde Tuv. At hun skulle bli frontfigur, var ikke et alternativ før LIPA. Skolens kommersielle dragning til tross: den gjorde at Jahnsen tok frem gitaren og synthen og stemmen – og plutselig var hun et enkvinnesband. Norge ble igjen for lite for Jahnsen, som ga England en ny sjanse, denne gang i London.
– Hovedgrunnen til å flytte tilbake igjen, var inspirasjon. I Norge har man det ganske digg som musiker økonomisk sett, men man når ikke langt om man bare skal leve i den norske bobla. Skal man nå ut til et større publikum, må man må dra ut, mener Farao.
London var alt annet enn behagelig som musiker, og for å få endene til å møtest fikk Farao en deltidsjobb i ølbryggeri, som nesten ble en fulltidsjobb.
– Man må jobbe ræva av seg for å ha råd til et rom. Jeg tjente 70 kroner i timen i et ølbryggeri, men det var fantatisk. Og konkurransen som musiker er utrolig overveldende tidkrevende. Jeg brukte fem år på å komme helt inn i ting, som er ganske lang tid sammenlignet med Norge.
Hun har likevel funnet litt tilbake til sine nordiske røtter, og debutalbumet – som kommer i løpet av høsten – er spilt inn på Island. Akkurat som debut EP-en fra 2013.
– Det var litt tilfeldig, egentlig. På EP-en skulle jeg jobbe med en britisk produsent som hadde studio i Reykjavik, noe jeg var velig fornøyd med. Det er et utrolig inspirerende musikkmiljø på Island, latterlig flinke musikere og en dugnadsstemning man ikke opplever i London.
Island har også inspirert noen av låtene på det kommende albumet «Till It´s All Forgotten».
– Det er et veldig dramatisk landskap der, in your face, og naturen og været er røft. Jeg tror det gjenspeiles i kulturen. Folk på Island er veldig rett på sak og ikke redde for å vise seg frem. I England er folk så overhøflige at man aldri kommer til poenget, sier Jahnsen, som i sommer bestemte seg for å flytte til Berlin. I sommer har hun også spilt på Roskilde for første gang.
– Det var min største gigg personlig sett. Jeg har vært på Roskilde i alle år, men merker at jeg begynner å bli litt for gammel for urinstøv og kjempefulle folk. Åh, Roskilde!
Til høsten står Nord-Amerika for tur. Norge må enn så lenge vente på Farao.
The post Isdronningen Farao: – Mange late journalister putter meg i nordisk sangerinne-kategorien appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.