FOR TIDEN kan man gå på kino og se Innsiden ut, som handler om minnenes forgjengelighet og karakterendring i hodet til en 11 år gammel jente. Der vindane møtes er på sett og vis ekvivalenten til Pixar-filmen. Estiske Martti Heldes regidebut dreier seg også om minner, og hvordan man velger å bearbeide de som er så vonde at de har blitt fortrengt.
Anmeldelse «Der vindane møtes»: Årets kinoopplevelse?
Filmen tar for seg utryddelsen av estlendere under og etter annen verdenskrig. Den etniske rensingen var initiert av Sovjetunionen under Stalin, som deporterte titusener av baltere til arbeidsleire i Sibir. Fortsatt finnes det de som nekter for at hendelsene fant sted, skal vi tro regissør Martti Helde, som snakker med oss fra sin hjemby Tallinn:
– Under en filmvisning i Warszawa skrek en svært «russian minded» publikummer at jeg løy. Da han begynte å bli voldelig, ble han eskortert ut. I Istanbul var det en annen som lurte på hvorfor jeg portretterte Stalin på en så negativ måte. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til det, så jeg svarte at det var mitt kunstneriske valg, sier Helde og ler.
Det kunne bli interessant hvis ingen av skuespillerne rørte på seg – jeg liker sprø ideer, og denne var vill nok.
I DAG BOR det over 300 000 russere i Estland, både mennesker som levde under deportasjonen og andre- og tredjegenerasjons etterkommere. Hva de tenker om fortiden, kommer ifølge Helde an på hva slags undervisning de får hjemme.
– Russere i min generasjon begynner å skjønne at ikke alt de har fått høre er sant, de begynner å tro mer på historiebøkene. Men det finnes fortsatt russiske nasjonalister som benekter at utryddelsen skjedde, og Russland har fortsatt ikke kommet med noen offentlig beklagelse.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
DER VINDANE MØTES er den første langfilmen til Martti Helde, og den første spillefilmen som har tatt for seg deportasjonen. Man kunne derfor forvente en tryggere tilnærming til materialet enn den Helde har valgt. Der vindane møtes består i hovedsak av scener som er spilt inn som om de var fotografier, der kameraet svever blant urørlige personer i fangenskap. Det blafrer i gardiner, løvblad og klær, men menneskene selv er forstenet – som fryste figurer i kameraets hukommelse.
Hvorfor valgte du stillbilde-estetikken?
– Jeg leste gjennom gamle brev fra et arkiv, og det første handlet om tid; en deportert kvinne skrev at det føltes som om tiden hadde stoppet i Sibir. Da fikk jeg ideen, jeg ville få publikum til å føle det samme som henne. Jeg likte måten hun beskrev tiden på, og hvordan den forandrer seg. Det kunne bli interessant hvis ingen av skuespillerne rørte på seg – jeg liker sprø ideer, og denne var vill nok.
Fortellerstemmen og de urørlige menneskene bidro til å gjøre meg engasjert i historien, men samtidig er blikket på fangene veldig distansert?
– Vi var klar over distansen, men prøvde å gjøre filmen mer personlig ved å utfylle de stillestående menneskene gjennom lyddesign, lys og kostymer. Filmens premiss var såpass eksperimentelt at jeg ikke ville «vanne det ut», forklarer Helde.
På det meste var det 150 skuespillere på settet til Helde; mennesker plukket fra gata, som ikke hadde skuespillerbakgrunn. Å få alle til å stå stille var utfordrende, særlig de små barna, som ifølge Helde ofte spiller sovende i filmen fordi de da enklere holdt seg i ro.
OPPRINNELIG SKULLE Der vindane møtes bli en kort dokumentar, men etter å ha spilt inn den første scenen, hadde Helde og filmteamet brukt opp hele budsjettet. Dessuten innså de at dokumentarformen ikke var ideell; intervjuene med ofrene var ikke sterke nok til å bære filmen. Det finnes dessuten ingen fotografier fra deporteringen siden den var en hemmelig operasjon, så Helde forsøkte å gjenskape atmosfæren gjennom historiematerialet som var tilgjengelig.
Filmen er svært poetisk og stilisert. Det er en fare for å romantisere andre folks lidelser når man tilnærmer seg historien på denne måten?
– Enkelte har faktisk konfrontert meg med det etter å ha sett filmen. Men jeg ville lage den som et monument. Under Sovjet-tiden var deportasjonen tabu. Ingen snakket om den, og når Estland først ble uavhengig, hadde ikke myndighetene penger til å lage film. Det føltes som om tiden var inne nå. Jeg tror alle regissører er litt redde når de går i gang med en film, og en grad av ærefrykt er bare sunt.
NÅ ER REGISSØREN i startfasen på et nytt prosjekt, som later til å få en litt enklere innspillingsprosess.
– Jeg kan ikke si så mye ennå, men filmen utspiller seg i nåtid … og alle beveger seg!
Der vindane møtes har kinopremiere 11.september.
The post – En svært «russian minded» publikummer skrek at jeg løy appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.