Erling Kagge trenger vel strengt tatt ingen introduksjon. Han er en a-kjendis, kjent for sine nasjonalromantiske eskapader i isøde. De senere årene har han også tatt stavtaket inn i landets kunst- og kulturestablishment, mye takket være rollen som samler av samtidskunst.
En rolle han faktisk fortjener litt kredd for. Det er tross alt ufattelig få samlere av samtidskunst her til lands. Uten å blunke svir vi av titusener på sofa og ferie, eller millioner på oppussing. Men å investere femti laken i et kunstverk som vil berike deg for resten av livet, nei det sitter langt inne for nordmannen.
Samtidig er det noe unektelig norsk over den typen millionær Kagge er. Han møter oss på sykkel, med rufsete hår og hettegenser. Den tilsynelatende nedtonede lassishabitten er akkompagnert av noe så merkelig som en Rolex-klokke, i en skireim dekket av det norske flagg. Denne forvirrende kombinasjonen av fattig- og rikmann virker typisk for den norske, sosialdemokratiske millionæren.
Samlingen til Kagge er helt innafor. Innafor, men likevel safe. Konseptuell, men likevel ikke for konseptuell. For de som utøver eller følger med på samtidskunsten vil få navn være ukjente. Selve kunsten i utstillingen er nesten utelukkende estetisk og behagelig for øyet, ikke forstyrrende eller foruroligende. Man må ikke glemme at det til daglig henger i en velmøblert arkitekttegnet villa på vestkanten, okkupert av en småbarnsfamilie. For de aller fleste setter det en begrensning på uttrykket. Det er ikke dermed sagt at den ikke finnes interessant. Alle kunstnere i samlingen er anerkjente og absolutt kompetente på hver sin måte. Men jeg kommer ikke unna å føle at den faller mellom to stoler. På den ene siden vil for eksempel Tauba Auerbach sine arbeider fra 2000-tallet fremkalle et lite gjenkjennende nikk og gjesp for de innvidde. Og uten å kjenne den konseptuelle konteksten vil de samme arbeidene, med flere, fly over hodet på en uskolert cruiseturist eller tante Trude.
Det at Kagge nå i det hele tatt stiller ut i Astrup Fearnley-museet kan leses som et tegn i tiden. I en årrekke har rike kunstsamlere hatt tilgang til arenaer som i utgangspunktet burde garantere faglig tyngde og relevant kunsthistorisk arkivering av samtiden. Hvorfor museene i dag ukritisk tillater denne innblandingen fra utenforstående, uten særlig tegn til hverken selvkritikk eller diskusjonsvilje, kan man bare spekulere i. Det eneste man ofte får til svar er at «samlingen holder mål» – hva nå enn det betyr.
Har samlingen din såpass kunstfaglig tyngde og er så kunsthistorisk interessant at den fortjener en svær utstilling i Norges kanskje viktigste institusjon for samtidskunst?
– Det er det andre som kan svare på, og det er det mange som har gjort allerede. Og det har vært et enstemmig ja.
Du skriver i Kunsten å samle kunst at det å samle skal være personlig. Men hvor mye lærer vi om deg, Erling Kagge, gjennom å se disse verkene? Føler du deg blottstilt?
– Ja, helt åpenbart. Jeg føler meg blottstilt. Det er en rød trå og det er meg. Men det viktige er den utstilte kunsten. Mye av kunsten er i liten grad blitt vist i Norge før. Akkurat nå er jeg litt engstelig. Ikke for kvaliteten i samlingen, fordi den er bra. Jeg er helt komfortabel med det utvalget museet og jeg har gjort. Det jeg er opptatt av er at flest mulig skal komme og se på utstillingen. Det må være noe av poenget med å stille ut samlingen.
Men føler du at publikum kommer mer under huden din? At det er noe på spill, at du risikerer noe, et offer noe sted?
–Overhodet ikke noe offer, nei.
Inngår samlingen din i et større livsprosjekt? Fra Sydpolen, Nordpolen og Mount Everest, til kunstsamling?
– Det er ikke et uttalt eller definert prosjekt, men ser jeg på det i ettertid så er det det. Tror det handler om nysgjerrighet og om å oppdage verden, derunder seg selv. Men jeg tror at alle mennesker er født sånn. Det er ikke noe jeg har begynt med, men noe jeg ikke har sluttet med. Oppdagertrangen blir borte hos mange med årene. Den er mindre hos meg enn da jeg tre år gammel, men den er fortsatt en stor del av livet mitt, jeg ønsker å utforske verden og være med på å leve meg inn i nye ting.
Er ikke det å gå til Mount Everest og å samle global samtidskunst egentlig bare litt harry rikmannsport i våre dager?
– Da jeg tok de turene hadde jeg ikke noe mer penger enn andre. Turen ble sponset. Det koster å bygge en samling, men de mest interessante samlingene finner du hos de med begrensende budsjetter. Det er helt åpenbart. At du må velge noe fremfor det andre er bra. At du engster deg for utgiftene, ligger våken i halvsvette, at du må lide litt. De som bare kan kjøpe akkurat det de vil får ofte fine verk, men det blir liksom ikke noe helhetlig som funker.
Hvor store magasiner har du nå? Hvor mye er det ikke plass til?
– Å spørre en kunstsamler hvor mye kunst han har er som å spørre en same hvor mange reinsdyr han har.
Men det er i den størrelsesorden at du kan bytte ut alt i huset ditt hvis du ønsker det.
– Ja. Om den beste utstillingen i Oslo akkurat nå er hos Astrup Fearnley Museet eller hjemme hos meg er vanskelig å si, hehe.
Når jeg leser boken din kan den virke selvmotsigende på et par viktige punkter. På én side maner du til klassiske holdninger som å være lidenskapelig, være personlig, være romantiker, tenke utradisjonelt osv. På den andre siden skinner det igjennom en fascinasjon for det internasjonale kunstspillet, i ord og setninger som: trofé, jakt, ligge et hestehode foran, prismanipulering, kartellvirksomhet og slåss for objektene. Dette kommer på toppen av hyppig namedropping og snikskryt av middager med big players. Ser du poenget mitt ?
– Jeg skjønner godt det poenget. Men alle mennesker, herunder meg, har mer enn én grunn til å gjøre det de gjør. Det bærer boken preg av også. Noen grunner er man klar over selv. Jeg har prøvd å komme opp med de grunnene jeg selv synes er fascinerende. At det til tider kan være litt motstrid, sett i fugleperspektiv, er jeg helt åpen for.
Selger du noe av kunsten du kjøper i dag?
– Nei, jeg har bare solgt tre, fire arbeider alt i alt i livet.
Du har tjent pengene dine andre steder, blant annet som forlegger?
– Blant annet. Jeg har også tjent gode penger på foredragsvirksomhet. Ekstremt gode penger! Haha! Har egentlig alltid hatt likviditet. Vært god på å tjene penger. Jeg har vel hatt det lettere med å tjene penger enn de aller fleste andre.
En kollega av meg i NATT&DAG skrev en reportasje fra en privat Playboy-fest under filmfestivalen i Cannes. Mannen som eide huset var en blasert, rik, åndssvak inder. Fra dobesøket sitt i huset skrev kollegaen min dette hjem: «Han er ikke bare så dekadent at han har en Picasso på dass. Han er så harry at han sørger for at alle gjestene er nødt til å se det». Du har selv dyr kunst på dass. Et knusktørt tekstverk av konseptualisten Lawrence Weiner. Er ikke det også litt i overkant show-off? En slags spray-tanna, sosialdemokratisk brilleslangeutgave av han rike, åndssvake inderen med picassoen?
– Nå er det ikke inne på dassen, men på dassdøren… men altså, jeg tenker ikke på at det er show-off. Det er faktisk Weiner som har tilpasset arbeidet til dassdøren. Det er opprinnelig fra et svært verk på Santa Monica Boulevard i LA. En kjempevegg. Deretter var det på Kunstnernes hus. Etter det tilpasset han det dassdøren min. Verket kan bare være et sted av gangen. Så hver gang det flyttes på må hans atelier tilpasse det til det nye stedet. Han synes forøvrig det var kjempeflott.
Utstillingen Love Story – Verk fra Erling Kagges samling vises på Astrup Fearnley Museet frem til 27.09.2015.
The post Erling Kagges museumstyveri på Tjuvholmen appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.