Den 21. mai skrev jeg en kronikk i NATT&DAG hvor jeg sammenlignet intimkirurgi og kjønnslemlestelse i sammenheng med lovteksten i kjønnslemlestelsesloven §1. Julie Kalager kom med en kritikk av kronikken min i Universitas 27.mai hvor hun kritiserer meg for «paternalistisk feminisme».
En oppklaring
Jeg vil først komme med en viktig oppklaring: Min løsning er ikke kriminalisering av intimkirurgi. Det har jeg aldri foreslått, og det er ikke det jeg argumenterer for i kronikken. Jeg vil heller ikke gjøre visse former for kjønnslemlestelse lovlig. Mitt ønske er at vi skal se nærmere på de to inngrepene. Jeg vil at vi skal sammenligne dem, og jeg vil at vi skal tenke kritisk på det vi ser, for det er noe som skurrer med bildet som danner seg. Jeg ønsker rett og slett en kulturendring, så vi kan minske utseendepresset som får friske og normale kvinner i Norge til å operere seg.
Min løsning er ikke kriminalisering av intimkirurgi.
Bakgrunnen for misforståelsen er at jeg valgte å tolke ordlyden i Kjønnslemlestelsesloven direkte. Hvis man leser selve lovteksten slik den står skrevet i dag, er det lett å konkludere med at intimkirurgi faller inn under kjønnslemlestelsesloven. I kronikken min stod det at intimkirurgi «burde være straffbart», men det var ikke ment i normativ forstand eller som uttrykk for min personlige mening. Det var ment som et faktum. Det var et (uklart) forsøk på å påpeke en diskrepans mellom lovverket og medisinsk praksis.
Jeg har imidlertid blitt oppmerksom på at en lov ikke kan tolkes bokstavelig, men må sees i lys sine forarbeider. Forarbeidene gjør det klart at loven kun gjelder den spesifikke, kulturelle praksisen kjønnslemlestelse.
På tross av dette mener jeg poengene mine er gyldige. Det er visse likheter mellom inngrepene. I kronikken min konkluderer jeg med at hovedforskjellen, i bestemte tilfeller, er hvilken kultur som står bak idealet for hvordan en vulva skal se ut. Her vil jeg komme med en utdypning og samtidig svare på deler av Kalagers kritikk.
Skadevirkning
Kalager skriver: «Å hakke av klitoris og sy sammen de ytre kjønnsleppene for å hindre at kvinner forvalter egen seksualitet, er imidlertid noe ganske annet enn at en kvinne ønsker å forminske egne kjønnslepper i en relativt smertefri operasjon. Denne nyansen ser ikke Dahl.» Kalager anklager meg for å være unyansert, men hun ser rett forbi nyansene mine. Jeg mener på ingen måte at de to inngrepene er likeverdige, noe jeg også skriver i kronikken.
Kalager avslører at hun ikke har satt seg nevneverdig inn i kjønnslemlestelse av kvinner.
Selv om det er klare forskjeller på hvordan de kirurgiske inngrepene utføres, avslører Kalager at hun ikke har satt seg nevneverdig inn i kjønnslemlestelse av kvinner. Det finnes flere former for kjønnslemlestelse. Kalager beskriver den drøyeste formen for type 1 omskjæring (å fjerne hele eller deler av klitoris) og type 3 omskjæring, såkalt infibulering, som innebærer at de ytre kjønnsleppene sys sammen. Det finnes mindre inngrep under paraplybegrepet kjønnslemlestelse. For eksempel er fjerning av hele eller deler av de indre kjønnsleppene sammenlignbart med labiaplastikk. Inngrepene behøver ikke være så forskjellige fra intimkirurgi, hvis man eliminerer usanitære forhold og bruker helsepersonell. Vil det si at enkelte former for kjønnslemlestelse er greit hvis faglærte kirurger med sterilt utstyr utfører inngrepene?
Samtykke
Mye av kritikken som har kommet etter kronikken min går på at jeg overser frivillighetsaspektet ved de ulike inngrepene, men dette behandlet jeg i kronikken. Vi har to underpunkter til Kjønnslemlestelsesloven §1. «Samtykke fritar ikke for straff» og «Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes som nevnt i første ledd.» Vi trenger disse underpunktene fordi flere kvinner faktisk ønsker omskjæring, og fordi flere infibulerte kvinner som må åpnes under fødsel, ønsker rekonstruksjon slik at de kan få fortsette å være gjensydd. Det er rett og slett feil at all kjønnslemlestelse er utført under tvang.
Hvilken kvinne er den andre når norske kvinner skal få bestemme selv, mens somaliske, etiopiske og egyptiske kvinner ikke skal få det fordi de ikke vet sitt eget beste?
Kalager ser glatt forbi dette punktet i kronikken min, og kritiserer måten jeg, og andre debattanter, på nedlatende vis behandler norske kvinner som den andre. Jeg anerkjenner norske kvinners rett til å bestemme over sitt eget underliv og ønsker ikke å fordømme kvinner som ønsker intimkirurgi. Likevel vil jeg påpeke at loven forskjellsbehandler samtykkekompetente kvinner basert på kultur. Hvilken kvinne er den andre når norske kvinner skal få bestemme selv, mens somaliske, etiopiske og egyptiske kvinner ikke skal få det fordi de ikke vet sitt eget beste? Det er nemlig det loven sier i dag. Kalager nevner norske feminister mot hijab som et eksempel på paternalisme, ved siden av feminister mot intimkirurgi. Jeg mener det er en klar dobbeltmoral i hennes resonnement når hun samtidig ikke anerkjenner autonomi hos kvinner som ønsker omskjæring. Jeg mener både norske og somaliske kvinner trenger informasjon som kan hjelpe dem mot en forståelse av at de ikke trenger å endre vulva kirurgisk på grunn av kulturelle normer.
Min «paternalisme»
Kalager mener jeg undervurderer norske kvinner: «Dahl hevder at Norske kvinner ikke vet at vaginaer ser forskjellige ut.» Jeg undervurderer ingen, men jeg vet at utseendepresset vi utsettes for er overveldende. Kalager kan være uenig med meg, og mene at alle er i stand til å skjønne når idealer lurer dem, men jeg har jobbet med ungdom og seksualitet i flere år nå, og jeg har jeg møtt utrolig mye usikkerhet. Flere friske og normale ungdommer har helt forvridde forventninger til sex, og til egen kropp. Flere unge jenter vet ikke at det er helt normalt å ha synlige indre kjønnslepper.
Kalager er på en måte enig med meg i at det finnes en idealvulva. Hun skriver følgende: «Intimkirurgi er riktignok problematisk og kan sees på som en manifestasjon av vår tids skjønnhetshysteri.» Det er fint at vi er på samme lag. Forskjellen på oss er at jeg vil bevisstgjøre, mens hun mener kvinner må finne ut av alt på egen hånd. Å informere eller å hjelpe til er å undervurdere, i følge Kalager. Dette er jeg veldig kritisk til.
«Kjønnhetshysteriet»
Kalager kritiserer tiltak som Oda Faremo Lindholms bok Bullshitfilteret, noe jeg mener er et eksempel på et nyttig tiltak som sikter seg rett mot en sårbar gruppe. Jeg tror Kalager glemmer at holdninger påvirkes av kulturen vi er en del av. Vi trenger motkultur. Jeg vil endre kulturelle normer gjennom kunnskap. Jeg tror mange undervurderer hvor skadelig «kjønnhetshysteriet» faktisk er.
Flere unge jenter vet ikke at det er helt normalt å ha synlige indre kjønnslepper.
Jeg mener det er ubehagelige likheter mellom kjønnslemlestelse og intimkirurgi, og jeg vil rette søkelyset mot disse likhetene, ikke for å endre på lovverket, men for å fjerne utseendepresset vi utsettes for. Mitt prosjekt er å bevisstgjøre. Jeg vil at friske kvinner og menn skal være fornøyde med seg selv slik de er, ikke slik de tror de bør være. Folkeopplysning har vært med på å endre holdninger til kjønnslemlestelse på verdensbasis. Jeg vil bruke folkeopplysning til å endre våre holdninger til estetisk motivert intimkirurgi. En normal vulva skal få være en normal vulva uavhengig av kulturelle normer.
Illustrasjon: Kjersti Johanne Barli
The post Intimkirurgi og kjønnslemlestelse: – Loven forskjellsbehandler norske og etiopiske kvinner appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.