ETTERSOM ÅRETS Cannes-utgave var mitt andre møte med festivalen, var det vesentlig enklere å orientere seg i filmmekkaet nå enn første gang. Likevel er jeg å regne som en Cannes-novise, særlig sammenlignet med filmkritiker-veteraner som har vendt tilbake til croisetten (den lange promenadegaten) i en årrekke.
Med ett ben innenfor og ett ben utenfor den glupske kjeften til alle filmfestivalers mor, har jeg kanskje et mer observerende blikk på begivenheten enn hva mer rutinerte festivaldeltakere har. På ett punkt skiller ikke Cannes-festivalen seg fra hvilken som helst annen festival jeg har besøkt: Den er en vakuumfylt boble, som yrer av liv helt til den sprekker.
Cannes er en vakuumfylt boble, som yrer av liv helt til den sprekker.
SOM FILMELSKER er det noe rørende over begeistringen for filmkunsten i Cannes, særlig i lys av den eskalerende nedprioriteringen av filmkultur her i Norge. Cannes er et sted der filmene virkelig lever og betyr noe – der folk uten billett står i kø i timesvis for bare kanskje å komme inn på en visning. Man klapper; ikke bare for filmene i seg selv, men også for selve festivalen. Det er ikke uvanlig at det oppstår applaus når festivalvignetten dukker opp på lerretet før selve filmen.
Entusiasmen rundt konkurransefilmene handler i høy grad om at festivalen makter å gjøre stas på dem gjennom rød løper, tilstedeværende kjendiser og festivalens lange historie, men også ved det enkle faktum at tusenvis av filmelskere kan oppleve ny kvalitetsfilm sammen. Her i Norge er det i sannhetens navn bare Tromsø Internasjonale Filmfestival som har maktet noe lignende, men den er til gjengjeld et strålende eksempel på hva filmfestivaler kan være – også i lille Norge.
Det er mye ræl som vises i det enorme markedsprogrammet.
VILJEN TIL å komme seg inn på de store premierene i Cannes er paradoksal. Fra et opplevelsesperspektiv kan festivalen være viktig fordi enkelte filmer aldri kommer seg videre fra croisetten – man kan ende opp med å se en god film som man ikke ville fått sett, var det ikke for akkurat den visningen. Når det er sagt er de smått bortgjemte visningene underkommunisert av en grunn; det er mye ræl som vises i det enorme markedsprogrammet.
Ettersom Possession (1981) er en av mine aller største favoritter, tok jeg turen på regissør Andrzej Zulawskis første film på 15 år: Cosmos. Når en tidligere Gullpalme-nominert regissør er forvist til det kvantitetspregede markedsprogrammet, tyder det på at filmen er elendig, men nysgjerrigheten min var for stor. Alle fordommer stemte, filmen var en katastrofe, men nå kan jeg i alle fall si at jeg har sett den!
Alle fordommer stemte, filmen var en katastrofe, men nå kan jeg i alle fall si at jeg har sett den!
DE BESTE FILMENE i Cannes blir som regel solgt til distributører fra flere land, og om ikke de dukker opp på ordinær kino eller andre festivaler rundt om i verden, har man vanligvis mulighet til å kjøpe filmene på internett noen måneder senere. Den forestående tilgjengeligheten har lite å si for Cannes-publikummet – det viktige er å få sett filmene i den unike festivalsettingen. Å få se Joachim Triers Louder Than Bombs i en sal med 2500 andre mennesker var selvfølgelig en stor opplevelse, ikke minst fordi filmen viste seg å være en solid internasjonal debut fra Norges store regihåp. Flere av projektorene og lydanleggene i Cannes er i toppklasse. Likevel er det ikke nødvendigvis slik at festivalen byr på de beste visningsforholdene – timesvis i kø fra tidlig om morgenen gjør en ikke skjerpet for filmkunsten, og filmopplevelsene står dessuten alltid i fare for å drukne i hverandre.
MIN PERSONLIGE favoritt til Gullpalme-prisen var taiwanesiske The Assassin; en malerisk og svært vakker blanding av martial arts-film og periodedrama. Men med sitt stillestående vesen måtte den formidable filmopplevelsen konkurrere med søvn- og matmangel (det er ikke lov å ta med seg mat og drikke inn i enorme Grand Théâtre Lumière). Jeg håper å få se filmen igjen på kino så snart som mulig.
Cannes-sirkuset er nådeløst.
MÅTEN PRESSEN forholder seg til filmene på i Cannes føles heller ikke alltid formålstjenlig, til tross for at fokuset på ny filmkunst er større i disse ukene enn ellers i året. Journalistenes raske og snedige formuleringer på Twitter, der de gjerne forsøker å overgå hverandre i beskrivelser som «major disappointment» og «masterpiece», føles altfor ofte som dårlig funderte vurderinger av filmvisninger der rulleteksten knapt er ferdig. Historiene om buing og piping i Cannes blir gjerne overdrevet av journalistene, men når det oppstår, er det ikke sjelden at det er journalistene selv som har uttrykt misnøye under en pressevisning. Årets minst populære hovedkonkurransefilm var Gus Van Sants The Sea of Trees – en dårlig film, som likevel aldri hadde fått så skrekkinngytende respons hvis ikke den var i hovedkonkurransen og laget av en anerkjent filmskaper. Cannes-sirkuset er nådeløst.
I DEN ANDRE enden av skalaen pressen opererer i for å markedsføre seg selv, finner man en «keiserens nye klær»-logikk der man sammen finner ut at en nesten ugjennomtrengelig film skal stemples som et «grensesprengende mesterverk». Det var visse forventninger til portugisiske Miguel Gomes’ ambisiøse tre-filmsprosjekt Arabian Nights, etter regissørens gjennombrudd med den glitrende Tabu i 2012. De tre filmene er separert fra hverandre, men tar utgangspunkt i fortelleren Sjeherasads beretninger fra Tusen og én natt. I Gomes’ filmer foregår handlingen i et kriserammet Portugal av i dag, med virkelige mennesker i fokus. Jeg fikk ikke sett andre del i trilogien, men mens første del var interessant som et humant og politisk eksperiment, var tredje del noe av det kjedeligste og mest anti-filmiske jeg har sett i løpet av mine dager som filmelsker. Hvordan flere kritikere kan omtale over to timer med observasjon av fuglekvitring som «wildly entertaining», er for meg uforståelig på et slikt nivå at mottakelsen bærer preg av massesuggesjon og festivalfilm-forhekselse.
Det er noe av det kjedeligste og mest anti-filmiske jeg har sett i løpet av mine dager som filmelsker.
MAN SKAL MED andre ord ikke ta pressens mottakelse av Cannes-filmene for god fisk, men sett under ett kan man slå fast at årets festivalutgave bød på mye godt, der hovedkonkurransefilmene jevnt over leverte. Det ble altså ingen Gullpalme på Joachim Trier og Norge, men i konkurranse med filmer som for eksempel nevnte The Assassin eller det uortodokse konsentrasjonsleirdramaet Son of Saul, er det ingen dårlig bragd bare å ha vært nominert.
The post N&D i Cannes: – Uforståelig at to timer fuglekvitring omtales som vilt underholdende appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.