Bergen h
ar lenge gått i bresjen for å ha en upretensiøs tilnærming til rapmusikk. Tier’n og Lars radbrekte og sjonglerte norsk grammatikk med en lekenhet som såvidt meg bekjent ikke eksisterte i Oslo tilbake i 2005. A-laget har hovedsakelig alltid hatt en hedonistisk oppstemthet, og artister som Yoguttene og $ushi X Kobe har i det siste årene fjollet rundt på alvorlig vis til glede for alle som mener norsk østlandsrap har vært preget av for mye selvhøytidelighet.
I etterdønningene av disse artistene har det kreative kollektivet Bergen Burning plukket opp et mer britisk grime-sound med låta «Fjoddelord». «Eg driiter G bokstavelig talt», utbasunerer rapperen Fjoddelord, og den vaklende og pratete flowen utviser en viss upretensiøs sjarm. Beaten ser ut til å være på en evig oppadgående stigning, men når den slippes ut i fri flyt, får den et dub-aktig element som føles slapt og uinteressant. Mer interessant blir låta når en jagende og hard synth sparker inn og løfter det intetsigende maset til rapperen om at han er fra Loddefjord eller Fjoddelord til en noe mer catchy begivenhet.
Det stopper likevel ikke her (låta varer i nesten 7 minutter): Beaten endrer igjen drakt, får et stakkato preg, og plutselig synger rapperen med en skingrende intensitet jeg gjerne skulle ha hørt mer av. I det store og det hele er det vanskelig å forholde seg til en låt som «Fjoddelord»: Nesten umikset rapmusikk med prateflow om å drite penger/hasj. Om man er glad i de upretensiøse røttene til Bergensrap, ser «Fjoddelord» dessverre ut til å bikke over i det amatørmessige på den ikke fullt så sjarmerende måten.
På den andre kanten av landet er inderligheten i rapmusikk tilbake for fullt. Rapperen Larsivelli er en del av Hortens-gjengen $kogslosjen som består av produsentene i Soul Division (Fader Danne Mane og Kong Makko Makkeba), samt rapperne Larsivelli og Jesse Greene. Selvransakende tekster med pekefingerretting mot mennesker som lever livet sitt på uekte vis har alltid virket å være en naturlig del av østlandsrappen, gjerne med uheldige utfall. Det er en hårfin balanse mellom å virke belærende og å kommentere den allmenne psykiske folkehelsen anno 2015, og Larsivelli ser ut til å ha truffet en god balanse i en sjanger hvor det å være blærete tross alt er en grunnsten.
«Jeg sto og bløste løv, hørte Ferarri på radioen, tenkte faen jeg må greie det der jeg og», konstanterer Larsivelli, og det er noe med den lakoniske likefremheten hans som virker ektefølt. Stahet og sult, blandet med ydmykhet og koketteri: Larsivelli fremfører konkluderende punchlines som han lar henge igjen til ettertanke. Det er mye Drake og Noah «40» Shebib i låta «Alltid», mye individualisme og ensomhet, selv om den sedvanlige «gutta»-mentaliteten er allestedsnærværende.
Godt hjulpet av en nydelig luftig og dempet produksjon signert Soul Division, legger Larsivelli lag med forvridde stemmer og tøffe adlibs. Den litt slepne artikuleringen hans høres også akkurat passe nonchalant ut. Larsivelli har karismaen som har løftet frem artister som ovennevnte Ferarri og Arif, og han har potensiale til å gjøre noe som for mange anses som rappens fremste mål: Å fortelle en historie hvor lytteren ikke kan unngå å høre etter.
Fjoddelord – «Fjoddelord» – Bergen Burning
Larsiveli – «Alltid» – Familien Records
Kristoffer Jakobsen
The post Øst mot vest-anmeldelse: Bergen-rapper Fjoddelord og Horten-rapper Larsiveli appeared first on NATT&DAG.